Islandsk lærd. Foreldre: Gode og prest Sigfúss Loðmundarson og þórey Eyjólfsdóttir. Gift med Guðrún Kolbeinsdóttir, datter av Kolbeinn Flosason. Farfar til Jón Loptsson (1124–97; se NBL1, bd. 7).

Sæmund Frode var prest og høvding og regnes som Islands første historieskriver.

Sæmund var av islandsk høvdingslekt på både fars- og morssiden, hans sønn ble gift med en datter av den norske kongen Magnus Berrføtt, og deres sønn var den kjente høvdingen Jón Loptsson, Islands mektigste mann på slutten av 1100-tallet.

Som ung studerte Sæmund i utlandet. Are Frode sier i Íslendingabók at Sæmund kom hjem fra Frankerriket (trolig Franken) mens Sigvat Surtsson var lovsigemann, dvs. i perioden 1075–84; annalene oppgir 1076. Etter hjemkomsten lot Sæmund seg vie til prest. Han ble boende i Oddi resten av sitt liv og gav kirken på stedet så store rikdommer at den ble den rikeste kirken på Island. Dette bidrog til å øke ættens verdslige høvdingmakt.

Sæmunds autoritet i samtiden var stor. Sammen med biskop Gissur Isleivsson og lovsigemannen Markus Skeggjason stod han i spissen for å innføre tiende på Island 1096/97. Are Frode la frem sin første versjon av Íslendingabók for både Sæmund og de to islandske biskopene for at de skulle godkjenne den. Skriftet Hungrvaka fra ca. 1200 sier at Sæmund var “forvitr ok lærðr manna bezt” – særdeles klok og den mest lærde. I Oddi grunnla han en skole som ble et av hovedsetene for fremmed og islandsk lærdom.

Av Sæmunds eget forfatterskap er ikke noe bevart, men senere historieskrivere viser ofte til ham, trolig for å gi sine beretninger økt autoritet. Vanlige utsagn er: “Slik fortalte Sæmund Frode.” Til en viss grad kan man derfor danne seg en oppfatning av hva hans forfatterskap omfattet, men det er ikke mulig å avgjøre om slike utsagn går tilbake på muntlig eller skriftlig tradisjon. Det er allment antatt at Sæmund skrev på latin, siden Snorre Sturlason i prologen til Heimskringla opplyser at Are Frode var den første som skrev på norrønt mål. Den første grammatiske avhandling nevner heller ikke Sæmund blant de første som skrev på norrønt.

At Sæmund har skrevet en bok om de norske kongene er først og fremst bevitnet i diktet Nóregs konungatal fra omkring 1190. Det omfatter perioden fra Harald Hårfagre til Magnus den gode og ble forfattet til ære for Jón Loptsson. I sitt dikt regner skalden opp 10 konger som alle er nevnt av Sæmund. Man antar derfor at Sæmunds bok har nådd til og med Magnus den gode. Også Fagrskinnas forfatter har kjent Sæmunds verk: B-håndskriftet av Fagrskinna bærer tittelen Nóregs konunga tal og kan være en oversettelse av tittelen på Sæmunds skrift.

Sæmunds bok har vært kort og har lagt hovedvekten på hver konges navn, farsnavn, regjeringstid, død og gravsted. Det kan ha vært en kortfattet krønike i annalform, noe som var vanlig på denne tiden og som til en viss grad var på linje med Ares Íslendingabók. Odd Snorrason hentet kronologiske opplysninger fra Sæmund i sin saga om Olav Tryggvason. Sagaen hevder at presten Sæmund, fremragende i sin visdom, opplyste at kong Olav i sitt annet regjeringsår samlet om seg en stor hærstyrke og holdt ting på Stad på Dragseidet, der tingfolket gikk over til kristendommen og lot seg døpe: “Dette har Sæmund skrevet om kong Olav i sin bok.” Sitatet må kunne betraktes som en henvisning til Sæmunds skrift.

Sæmund Frode ble etter hvert en mytisk person. Allerede Jóns saga helga forteller om hvordan Sæmund ved trolldomslist slapp unna sin lærer i astrologi. Man mente at han hadde studert ved “svarteskolen” i Paris. Det finnes også en lang rekke vandresagn om Sæmund, den lærde presten i Oddi, som vinner over djevelen. På 1600-tallet trodde Islands lærde at Sæmund hadde skrevet en Edda som forløper for Snorris Edda. Da biskopen i Skálholt, Brynjólfur Sveinsson, kom over håndskriftet Codex Regius med de gamle eddakvadene, kalte han den “Sæmundar Edda”. Dette navnet brukes ennå av og til feilaktig og vitner om Sæmunds sterke stilling i folketradisjonen.

  • Isl.Ann.
  • Jóns saga eptir Grunnlaug munk, Biskupa sögur 1, København 1858
  • Oddr Snorrason: Saga Ólafs Tryggvasonar, København 1932
  • Are Frode: Íslendingabók, Íslenzk fornrit 1, Reykjavík 1968
  • Fagrskinna, Íslenzk fornrit 29, Reykjavík 1984
  • Hungrvaka, Íslenzk fornrit 16, Reykjavík 2002
  • Bjarni Aðalbjarnarson: Om de norske kongers sagaer, 1936
  • S. Ellehøj: Den ældste norrøne historieskrivning, København 1965
  • A. Holtsmark: biografi i NBL1, bd. 15, 1966