Faktaboks

Rolf Hofmo
Rolf Halvdan Hofmo
Født
10. august 1898, Kristiania (nå Oslo)
Død
11. mai 1966, Oslo
Virke
Idrettsleder og politiker
Familie

Foreldre: Drogist Ole Jacob Andersen Hofmo (1869–1933) og Julie Antonette Andersen Brubak (1871–1940).

Gift i 1916 med ekspeditrise Emilie («Emmy») Davidsen (1899–1964), datter av bygningssnekker Hans Davidsen (1869–1948) og hustru Anna (1868–1941), separert 1917; senere samboer med Camilla Andersen (1897–1977).

Farbror til Gunvor Hofmo (1921–1995).

Rolf Hofmo

Bilde fra Norsk biografisk leksikon

Rolf Hofmo
Av /NTB Scanpix ※.

Rolf Hofmo var en norsk idrettsleder og politiker (Arbeiderpartiet) og den mest markante lederen i norsk idrett fra 1930-årene og frem til sin død i 1966.

Han var en av stifterne av Arbeidernes idrettsopposisjon, som i 1924 dannet Arbeidernes Idrettsforbund (AIF). Hofmo var sekretær i AIF fra 1931, formann i 1939–1940, og en sentral pådriver for samlingen av norsk idrett i én organisasjon i 1940. Etter idrettssamlingen var han nestformann i Norges idrettsforbund i 1946–1947 og styremedlem til 1952.

Hofmo var kontorsjef ved Statens ungdoms- og idrettskontor (STUI) fra opprettelsen i 1946. Her etablerte han institusjoner og pengekilder (Norsk Tipping) som har vært et fundament for moderne norsk idrett siden. Han utmerket seg med sin innsats for å bygge ut idrettsanlegg, svømmehaller og samfunnshus over hele landet, som ble finansiert gjennom overskuddet fra fotballtippingen fra starten i 1948. Han var medlem av Oslo bystyre i perioden 1934–1955.

Tidlige år

Hofmo vokste opp i et arbeidermiljø på Oslos østkant, nærmere bestemt Sagene og Grünerløkka. Utdannelse ble det lite av – folkeskole, fortsettelsesskole og den sosialistiske dagskole. Han ble tidlig medlem av Grünerløkka sosialdemokratiske ungdomsforening, og i 1920 var han med å stifte det politiske idrettslaget Spartacus. Han var med i Mot Dag og tilhørte den revolusjonære fløyen i Arbeiderpartiet, uten å følge med inn i Norges Kommunistiske Parti i 1923. I stedet ble han sekretær for Oslo-partiet og valgt inn i Aps sentralstyre. I 1925 måtte Hofmo (sammen med Martin Tranmæl, Oscar Torp, Nils Hønsvald og Einar Gerhardsen) sone fengselsstraff for oppfordring til militærstreik. Hans fortsatte Mot Dag-tilknytning førte til eksklusjon fra partiet samme år. Etter hvert ble Mot Dag-tilknytningen lunknere, og i 1930 ble han igjen opptatt i Arbeiderpartiet. I 1934 ble han innvalgt i Oslo bystyre.

Idrettspolitikk

I Arbeidernes Idrettsforbund, der Hofmo var sekretær og daglig leder i perioden 1931–1940, samarbeidet han med Trygve Lie og utviklet det en kan kalle en idrettsideologi for arbeiderbevegelsen. I bøkene Idrett og politikk og Folkeidrett, borgerlig idrett, arbeideridrett utmeislet han det prinsipielle grunnlaget for hvordan idrettsarbeidet burde drives i et fremtidig Norge. Han fremsatte en rekke forslag, for eksempel opprettelse av et statlig tippeselskap og en statlig idrettshøyskole, samt etablering av et statlig idrettsorgan. Hofmo ville i det hele tatt ha et langt sterkere offentlig engasjement i idretten, både når det gjaldt pengeoverføringer og anleggsbygging. Hans energiske arbeid var styrt av klare visjoner om idrett som arena for dannelse og sunnhet. Samtidig utviklet hans idrettssyn seg: Idretten var ikke bare et redskap som enten var godt eller dårlig; den var et kulturfenomen det gikk an å påvirke og utvikle slik at idretten selv stod frem som en aktiv kraft i arbeidet for et nytt samfunn.

Krigsfangenskap og politiker

I årene 1940–1946 var Hofmo generalsekretær i Norsk Folkehjelp. I tiden før og etter krigsutbruddet rakk han å være en sentral pådriver (ved siden av Olaf Helset) for samlingen av norsk idrett, før han ble arrestert og satt i krigsfangenskap i over fire år. Mesteparten av tiden var han i konsentrasjonsleiren Sachsenhausen, der han ble en av flere toneangivende nordmenn. Til tross for svekket helse etter krigen påtok Hofmo seg raskt atskillige verv; blant annet ble han formann i Oslo Arbeidersamfunn og nominert på andreplass til kommunevalget i 1945 for Oslo Arbeiderparti. Han var en fargerik, kampvillig og omstridt person og var en av de kumulerte som opplevde flest strykninger ved valget. Han ble likevel varaordfører i Oslo, og han satt i bystyret frem til 1955.

Hofmo ble valgt til nestformann ved konstitueringen av Norges Idrettsforbund i 1946, og samme år ble han ansatt som kontorsjef ved Statens Idrettskontor (fra 1950 Statens ungdoms- og idrettskontor, STUI). Da Oslo året etter ble tildelt de olympiske vinterleker for 1952, ble Hofmo visepresident i organisasjonskomiteen, leder for anleggskomiteen og formann i Oslo kommunes komité for lekene.

Idrett som velferd

Rolf Hofmo
Norges Godtemplar Ungdomsforbund deler årlig ut en Ungdomspris til personer som har gjort en betydelig innsats for norsk ungdom. Prisen for 1965 ble tildelt Rolf Hofmo, sjef for Statens Ungdoms- og Idrettskontor. Han fikk en globus.
Rolf Hofmo
Av /Aftenposten/NTB.

De dypeste sporene satte Hofmo som sjef for STUI. I denne posisjonen hadde han kontroll over idrettens andel av tippemidlene. Her kunne han realisere sine egne visjoner fra AIF-tiden før krigen. Hofmo var dermed både fagmann og politiker, «handlingsideolog» og «kultiveringsagent». Hans ideer passet godt inn i byggingen av et nytt velferdssamfunn der alle skulle ha lik rett til velferdsgodet idrett. Han satset derfor mye på bygging av idrettsanlegg i Utkant-Norge. Svømmehaller og kombinerte fotball- og friidrettsbaner ble prioritert. Det ble også kultiveringsprosjekter som samfunnshus og folkehygieniske tiltak som badstubad. Med dette ble grunnlaget lagt for at Norge i dag har en svært desentralisert idrettsstruktur.

Hofmo var en sammensatt og stridbar person. Han var ikke redd for å legge seg ut med verken statsråder, stortingsmenn, sportsjournalister, idrettsledere eller kulturarbeidere. Han kunne slå hardt til mot «åndssnobbene», samtidig som han satt i styret for Munchmuseet og ikke la skjul på sine litterære interesser. Han var en embetsmann som satte spor etter seg, i form av minner, myter og byggverk. Ved hans død ble det fremhevet at det stod minnesmerker over ham i form av idrettsanlegg rundt om i hele landet.

Film-engasjement

Utenom politikken og idretten hadde Hofmo først og fremst ledende verv innenfor film, blant annet som styreformann i Oslo Kinematografer i 1946–1955 og Kommunale Kinematografers Landsforbund i 1955–1962 og som styremedlem i Norsk Film A/S. I 1947 var han én av stifterne av Norsk Tjenestemannslag.

Rolf Hofmos stridbare natur kunne ikke hindre at han ble satt pris på. Han fikk en rekke utmerkelser, blant annet Kongens fortjenstmedalje i gull (1952), Oslos høyeste utmerkelse St. Hallvard-medaljen (1958), Aamot-statuetten (1961), Norges Idrettsforbunds plakett, Finlands Idrettsforbunds fortjenstmedalje i gull, Olympiamedaljen og Norske Sportsjournalisters Forbunds hederstegn. I 1966 ble en gate på Ensjø i Oslo oppkalt etter ham.

Les mer i Store norske leksikon

Litteratur

  • Goksøyr, Matti: Norsk biografisk leksikon 2
  • Larsen, Petter (1979): Med AIF-stjerna på brystet: glimt fra norsk arbeideridrett. Tiden
  • Goksøyr, Matti (1992): Staten og idretten 1861–1991
  • Goksøyr, Matti; Andersen, Espen; Asdal, Kristin (1996): Kropp, kultur og tippekamp. Statens idrettskontor, STUI og Idrettsavdelingen 1946–1996. Universitetsforlaget
  • Slagstad, Rune (1998): De nasjonale strateger. Pax Forlag

Faktaboks

Rolf Hofmo
Historisk befolkningsregister-ID
pf01036392205877

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg