Politiker. Foreldre: Smed Karl Emanuel Hansen (1891–1974) og Malvina Henriette Jacobsen (1893–1986). Gift 1) 7.4.1945 med barnepleier Marit Hansen (12.1.1921–24.10.1974), datter av transportarbeider Oskar Hansen og hustru Olga; 2) 1978 med forliksrådsformann Marit Nelly Brynhildsen f. Jacobsen (4.6.1930–), datter av elektriker Georg Nicolai Jacobsen (1902–77) og husmor Valborg Gundersen (1904–97).

Den beskjedne, men handlekraftige arbeiderpartipolitikeren Rolf Hansen ble satt på viktige parti- og samfunnsmessige oppgaver. Høydepunktet var statsrådtiden i Odvar Nordlis og Gro Harlem Brundtlands regjeringer. Innflytelsesrike miljøer ønsket at han skulle etterfølge Nordli som statsminister 1981. Slik skulle det ikke gå.

Med røtter i et aktivt arbeidermiljø på Oslos østkant sluttet Hansen seg i ungdomsårene til Arbeidernes Ungdomsfylking (AUF) og fikk skolering på tillitsmannskurs og Sosialistisk aftenskole. I likhet med arbeiderungdom flest kom han raskt ut i yrkeslivet. Etter framhaldsskole og teknisk aftenskole arbeidet han flere år i skipsradiobransjen.

Under den annen verdenskrig arbeidet han som montør i en industribedrift, og han fikk flere viktige verv i motstandskampen i arbeiderbevegelsen. 1942 ble han medlem av og 1944 leder for ungdomsfylkingens sentrale illegale utvalg.

Etter frigjøringen var han landssekretær i Framfylkingen 1945–52 og samtidig medlem av sentralstyret i AUF (til 1955); 1952–55 var han dessuten landsmøtevalgt sekretær i AUF. Dyktige ungdomspolitikere blir gjerne satt på krevende oppgaver. Rolf Hansen var politisk sekretær for sosialminister Gudmund Harlem 1956–59 og deretter i 15 år henholdsvis sekretær og formann i maktbastionen Oslo Arbeiderparti. 1969–74 var han medlem av Arbeiderpartiets sentralstyre. Personlig og politisk stod han Einar Gerhardsen nær.

Ved siden av sine oppgaver i partiet hadde Rolf Hansen en rekke offentlige verv. Han var medlem av Oslo skolestyre 1952–67 (formann fra 1963), medlem av Statens edruskapsråd 1962–67 og medlem av Hovedkomiteen for reformer i lokalforvaltningen 1971–76. I årene 1971–75 (og igjen 1981–90) var han forretningsfører for Folketeaterbygningen i Oslo, der både Arbeiderpartiet og Arbeiderbladet hadde sine kontorer, og han ble i pressen gjerne omtalt som “vaktmesteren”. Tilnavnet skyldtes, må vi tro, både hans personlige egenskaper og hans rydde- og altmuligmann-rolle i arbeiderbevegelsen.

For partifellene var det neppe noen overraskelse at Hansen ble forsvarsminister (1975–79) og senere miljøvernminister (1979–81) i Odvar Nordlis regjering. Han hadde bred politisk erfaring, og som medlem av Ombudsmannsnemnda for Forsvaret 1952–65 hadde han ervervet inngående kjennskap til det militære.

Rolf Hansen hørte til statsminister Nordlis indre krets og ble en markant forsvarsminister. Hans resolutte og endeframme opptreden gjorde ham respektert og avholdt i offisersmiljøet. Til statssekretær valgte han en kunnskapsrik og dynamisk forsker, Johan Jørgen Holst. De to utfylte hverandre. Som statsråd fikk Hansen, i likhet med sine forgjengere, først og fremst slite med en opposisjon i arbeiderbevegelsen. Den hadde særlig klangbunn i en tverrpolitisk grasrotbevegelse mot atomvåpen.

Da Gro Harlem Brundtland 1979, etter fem år som miljøvernminister, ble flyttet over til Stortinget, ble Rolf Hansen hennes etterfølger. Miljøspørsmål var kommet høyere på den politiske dagsorden, og det var behov for å ha en ny tungvekter i stillingen da konflikten om Alta-utbyggingen toppet seg rundt 1980. I Hansens tid ble det fremmet en rekke natur- og miljøvernsaker som det var blitt arbeidet med i flere år, bl.a. fredning av Hardangervidda.

Flere sentrale aktører, deriblant Gro Harlem Brundtland og Reiulf Steen, har omtalt statsministerskiftet 1981. Fortsatt mangler Hansens versjon. Bakgrunnen var en alvorlig lederkrise: Partiformann Reiulf Steen og en tydelig syk og sliten statsminister Nordli var i ferd med å miste grepet. Sentralt plasserte personer i arbeiderbevegelsen, bl.a. toppene i fagbevegelsen, så et behov for opprydding. Med sin politiske tyngde og popularitet fremstod Rolf Hansen i 1980–81 som en egnet statsministerkandidat. Men selv om han erkjente at partiet var i en vanskelig situasjon, var hans ambisjoner på egne vegne beskjedne. Selv mente han at den unge og dyktige nestlederen, Gro Harlem Brundtland, var den naturlige kandidaten. Da hun var villig og hadde nødvendig støtte, fant Hansen det enkelt å velge. For dem som hadde ønsket å skyve ham frem som statsminister, kom avgjørelsen åpenbart uventet. Hansen fortsatte som miljøvernminister i Harlem Brundtlands regjering til den gikk av etter valgnederlaget 1981.

Også etter statsrådtiden hadde Hansen en rekke offentlige og organisasjonsmessige verv, bl.a. som styreleder i Oslo Bolig og Sparelag (OBOS) 1982–87, leder av Landsrådet for Heimevernet 1986–90 og formann i Den Norske Atlanterhavskomité 1985–92. Han ble utnevnt til æresmedlem i Det norske Arbeiderparti 1996.

  • Vår sikkerhets- og forsvarspolitikk. Foredrag i Den norske Atlanterhavskomité, 1976
  • Aktuelle spørsmål i forsvarspolitikken og NATO-samarbeidet, 1978
  • Forsvaret og miljøvern, i Norsk militært tidsskrift nr. 2/1980, s. 67f.
  • Forsvaret og opinionen, i Norsk militært tidsskrift nr. 7/1986, s. 9f.
  • Det solidariske mennesket, i K. Ottosen (red.): Festskrift for Ivar Mathisen på 70-årsdagen 23.9.1991, 1991
  • Fra klassekamp til et forsvar for folket, i J. K. Skogan (red.): I frigjøringens spor. Artikler i anledning frigjøringsjubileet 1995, 1995
  • Sosialdemokraten, i B. V. Gabrielsen (red.): “Sleggene synger og hamrene slår –”. Festskrift til Tor Aspengren. 80 år 1. februar 1997, 1997
  • G. H. Brundtland: Mitt liv. 1939–1986,1987
  • R. Bye: Sersjanten. Makt og miljø på Youngstorget,1987
  • R. Steen: Maktkamp. Nye bilder fra et liv,1989