Fotballspiller. Foreldre: Arkitekt Karl Ingolf Jensen (1908–75) og Kirsten Alice Rokne (1916–). Gift 15.7.1967 med hjelpepleier Eva Sofie Jetmundsen (31.10.1946–), datter av rørlegger Svein Jetmundsen (1917–91) og Liv Mathiesen (1921–).

I herlig driv mot mål, med full kontroll over ballen. Ustoppelig, i hvert fall med lovlige metoder. Som statue utenfor Brann stadion i Bergen fryder Roald Jensen stadig fotballhjerter. Akkurat slik var det han opplevdes, fotballyndlingen som i 1960-årene satte publikum i ekstase og fikk det meget betegnende oppnavnet “Kniksen”. Få – om noen – norske fotballspillere har spilt bedre og vært mer populær.

Allerede fra seksårsalderen var ballen Roald Jensens beste lekekamerat. Sammen med nabogutter på Eidsvågneset dannet han som 10-åring fotballklubben Dynamo. I en kamp som ble vunnet 22–0 scoret Roald 15 av målene. 13 år gammel ble han medlem av Brann, der han snart utmerket seg på småguttlaget og kom på juniorkretslaget. Etter realskoleeksamen gikk han to år på Bergen tekniske skole før utdannelsen ble oppgitt til fordel for sporten.

Roald Jensen debuterte som 17-åring 1960 både på Branns A-lag og på landslaget mot Østerrike. Norge tapte, men Kniksen høstet rosende omtale. Senere samme år ble det seier over Finland og Sverige. Mot finnene noterte han seg for sitt første landslagsmål, og et sterkt bidrag til 3–1-seieren over de blågule erkerivalene markerte det internasjonale gjennombruddet for bergenseren.

Bare 20 år gammel kunne Roald Jensen motta gullklokken for 25 spilte landskamper, den yngste som har oppnådd denne hedersbevisningen. Han var med på å vinne to seriemesterskap for Brann, spilte på Nordens lag mot “Resten av Europa” og kjempet i den profesjonelle skotske ligatoppen for Edinburgh-klubben Hearts. Kniksen tilbrakte 6 suksessrike år i Skottland (1966–71) før han vendte tilbake til Bergen og Brann. Han spilte sin siste kamp 1974. Etter at fotballkarrieren var slutt, arbeidet han innenfor bank og forsikring.

Roald Jensen var en virtuos ballartist. Med sine utsøkte finter, sin lynraske akselerasjon, sine dribleserier og susende skudd gjorde han leken med ballen til både kunst og underholdning på høyt nivå. Folk strømmet til fotballarenaene, ikke alle lenger primært av interesse for selve kampen, men vel så mye for å oppleve fenomenet Kniksen. Noe av nøkkelen til suksessen, i tillegg til et sjeldent medfødt balltalent, lå utvilsomt i de lange selvpålagte treningsøktene hjemme i hagen på Eidsvågneset. Her var det de mange unike ferdighetene, triksene og finessene møysommelig ble innøvd. I time etter time kunne han stå alene og “knikse” med ballen.

Som kunstnere flest hadde Kniksen temperament. Noen ganger kunne det løpe av med ham, især når motstanderne innså at den eneste måten å stoppe den umulige bergenseren på, var å sparke ham ned. Det kostet ham fem røde kort og et halvt års utestengelse. “Det var nok lettere å dempe ballen enn trykket på topplokket når det holdt på å koke over,” vedgikk han i sin selvbiografi. Selv om han i løpet av karrieren scoret mange mål og briljerte med sine dribleferdigheter, var han en utpreget lagspiller. Presise Kniksen-pasninger til medspillere var ofte en vinnerresept.

Roald Jensen skulle også ende sine dager på fotballbanen. Under en treningskamp 1987 med “gamlekarene” ble han rammet av hjertestans og døde. Norges Fotballforbund har hedret minnet om den eminente ballkunstneren med opprettelsen av Kniksenprisen, forbundets høyeste æresbevisning. Bergen Travselskap arrangerer hvert år Kniksens æresløp.

  • Med fotball i blodet, Ålesund 1965
  • Kniksen. Fotball for alle penga? Roald Jensen forteller (sm.m. T. Børte), 1972
  • Roald Jensens egne bøker (se ovenfor)

    Kunstneriske portretter

  • Statue (bronse, helfigur) av Per Ung, 1995; på “gratishaugen” ovenfor Brann stadion, Bergen