Dronning. Foreldre: Birger Magnusson jarl (død 1266) og Ingeborg Eriksdatter. Gift 1) høsten 1251 i Oslo med tronarving Håkon Håkonsson Unge (1232–57), sønn av kong Håkon 4 Håkonsson (1204–63) og dronning Margrete Skulesdatter (ca. 1210–1270); 2) 1262 med fyrst Heinrich (Henrik) av Werle og Güstrow (død 8.10.1291). Svigerinne til kong Magnus 6 Lagabøte (1238–80) og Kristin Håkonsdatter (1234–62).

Rikitsa Birgersdatter var en viktig brikke i det dynastiske spillet i Norden på midten av 1200-tallet. Hun var gift med en tronarving og mor til en mulig tronarving, men begge døde før henne.

Rikitsas far var svensk riksforstander og stamfar til det mektige folkungedynastiet, og hun var søster til de svenske kongene Valdemar Birgerson og Magnus Ladulås. Den sistnevnte var far til hertug Erik Magnusson, som giftet seg med hertuginne Ingeborg Håkonsdatter, sønnedatter av Rikitsas svoger, kong Magnus Lagabøte. Deres sønn, Magnus Eriksson, ble konge både i Norge og Sverige og satte folkungeætten på den norske tronen. Rikitsas farmor tilhørte den sverkerske kongsætten i Sverige. Hennes mor var datter av den svenske kongen Erik Knutsson og Rikitsa Valdemarsdatter, som igjen var en datter av den danske kongen Valdemar den store. Rikitsa ble via morfaren en ætling av den svenske nasjonalhelgenen St. Erik. Via mormoren nedstammet hun fra de danske vikingtidskongene.

Denne bakgrunnen gjorde Rikitsa til et svært attraktivt gifte, men det var likevel en ære for henne å bli gift med den norske tronarvingen, Håkon Håkonsson den unge. Birger jarl drev en svært aktiv giftermålspolitikk og trengte å søke forlik med Håkon Håkonsson. Giftermålet mellom deres barn understreket og garanterte det gode forholdet mellom den norske kongen og den svenske riksforstanderen.

Rikitsa kom til Norge som ung pike og ble gift med Håkon. Han hadde fått kongsnavn og var arving til Norge, men det var faren, kong Håkon Håkonsson, som styrte. Rikitsa, som fikk dronningtittel, ble et viktig medlem av det norske hoffet. Hun styrket sin stilling betraktelig da hun fødte en sønn som fikk navnet Sverre etter dynastiets grunnlegger, kong Sverre. Gutten fikk tittelen junker Sverre.

Hoffet holdt ofte til i kongsgården i Bergen, og her ble nok gutten oppdratt. Antakelig deltok Rikitsa og hennes sønn og mann i hoffets flyttinger rundt mellom de forskjellige kongelige eiendommene. Hoffholdet gikk for å være prektig, og vi er midt i det som er kalt Norges storhetstid.

Rikitsas stilling endret seg radikalt da mannen døde. Hun hadde selvsagt fremdeles krav på økonomiske ytelser, men hun ville aldri oppnå å bli dronningen til en regjerende konge. Den mest sannsynlige tronarvingen etter Håkon unges død var Rikitsas svoger, Magnus, senere kjent som Lagabøte. Imidlertid kunne hun ha et håp om at hennes sønn kunne bli konge. Rikitsa vendte 1258 hjem til faren, sannsynligvis fordi den handlekraftige Birger jarl hadde behov for henne som en brikke i sine planer, eller fordi hennes rolle i Norge var utspilt. Sønnen ble som mulig norsk tronarving naturligvis igjen hos farfaren, kong Håkon Håkonsson. Da junker Sverre døde i Bergen vinteren 1260/61, var Rikitsa ikke lenger interessant i en norsk sammenheng, og hun ble giftet bort til den mecklenburgske fyrsten Henrik av Werle. Han ble myrdet av deres to sønner i 1291.

Rikitsas skjebne kan synes tragisk, men den var typisk for middelalderens kvinner av fyrstelig rang. De var først og fremst brikker i sine mannlige slektningers politiske spill. Hun har ikke etterlatt seg kilder som kan si noe om hennes personlighet.

  • E. Bull: “Haakon Haakonson den unge”, i NBL1, bd. 5, 1931
  • Håkon Håkonssons saga
  • K. Lunden: Norge under Sverreætten, 1976
  • N. Bjørgo: “Makt og avmakt”, del 1 av Selvstendighet og union, bd. 1 av Norsk Utenrikspolitikks historie, 1995