Politiker. Foreldre: Fabrikkarbeider Nils Steen (1889–1941) og fabrikkarbeider Astrid Karlsen (1899–1986). Gift 1) 1960 med sekretær Lis Fridholm (23.1.1936–2.9.1985), datter av Fritz Fridholm (1898–1968) og Grethe Widlund (1907–92), ekteskapet oppløst; 2) 24.1.1980 med forsker Inés Vargas (13.6.1934–), datter av lege Roberto Vargas (1905–85) og Inés Delavnoy Vargas (1909–97).

“Når Norges politiske historie for annen halvdel av det tyvende århundre skal nedtegnes, vil Reiulf Steen innta en sentral posisjon,” skrev Morgenbladets Knut Bøckman da Steen fylte 50 år.

Steen kom fra et typisk arbeiderhjem i Hurum og begynte sin politiske karriere i Arbeiderpartiets ungdomslag der. 14 år gammel var han 1. mai-taler. Så gikk han gradene i partiapparatet, ble leder av Buskerud AUF, dernest sekretær og så leder av AUF sentralt 1961–63. Han var bare 25 år da han møtte i Arbeiderpartiets sentralstyre første gang. 1965 ble han partiets nestleder, og 1975–81 var han partileder. Han var vararepresentant på Stortinget 1961–65 og fast representant 1977–91. Fra 1985 til 1990 var han medlem av Stortingets presidentskap. Som leder av “Steen-komiteen” fra 1965 til 1971 øvde han stor innflytelse på utformingen av den videregående skolen i Norge. Steen var samferdselsminister 1971–72 og handelsminister 1979–81.

Steens barndomshjem og oppvekstmiljø var preget av en intens klassebevissthet. Faren, som døde da Reiulf var bare 7 år gammel, var fagforeningsformann og varaordfører i kommunen. Alle familiemedlemmene hadde i tur og orden verv i Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund. I det lokale arbeiderungdomslaget opplevde Reiulf et tett sosialt fellesskap. “Det gikk så langt at det aldri kunne falle oss inn å velge partnere med tilknytning til andre partier. Det hadde vi forresten liten mulighet til, vi møtte dem aldri, de tilhørte en annen klasse og en annen verden,” skrev han mange år senere om tiden i AUF. Her fikk han organisasjonserfaring, lærte debatteknikk, retorikk og møteledelse – alt sammen nyttig for en samfunnsengasjert unggutt som tidlig måtte ut i arbeidslivet. Skolegang ble det nemlig lite av. Den gløgge guttungen fikk friplass på realskolen, men så var det slutt på den formelle utdanningen. Tenåringen begynte som arbeider på fabrikken der både far og bestefar hadde jobbet, Norsk Sprængstofindustri A/S. Et par år senere ble han imidlertid journalist på Fremtidens kongsbergkontor, og karrieren som pressemann tok til.

I løpet av noen få år som AUF-agitator og pressemann utviklet Reiulf Steen seg til å bli en ordets mester, en som begeistret andre gjennom sine store kunnskaper og sin glødende iver. “Vi befinner oss på den side som gir liv, på den side der hjertet banker: På venstre side,” forkynte Steen, og landsmøtet jublet. Ingen kunne som han tenne en forsamling, enten det gjaldt åpningen av jazzfestivalen i Molde eller et møte med trauste partifeller.

Analytisk anlagt og debattglad, og med en brennende tro på verdien av fri meningsutveksling, var Reiulf Steen brobygger mellom generasjonene, en viktig bidragsyter til modernisering og til økende toleranse for pluralisme innen arbeiderbevegelsen. Men de samme kvalitetene førte også til at det titt og ofte stormet rundt ham. Mange oppfattet ham som farlig rød og radikal; Haakon Lie gav ham merkelappen “kommunistisk halvjomfru” for hans fripostige tvisyn. Andre har hevdet at den venstreopposisjonelle Reiulf Steen simpelthen var “et fantom, en image”. Steen forteller selv at han faktisk bare en eneste gang stemte mot flertallet i stortingsgruppen, og det i en ubetydelig sak. En kommentators beskrivelse av ham som “krysningen av apparatsjik og opprører, den troende tvileren” avspeiler Steens egen oppfatning av seg selv som “en selvmotsigende apparatsjik og opprører”. Denne dualiteten bidrog til Steens posisjon i Arbeiderpartiet og norsk politikk både som brobygger og uromoment. Hans største bragd var utvilsomt at han etter EF-avstemningen 1972 med sin utstrakte hånd til EF-motstanderne lindret motsetningene i partiet. Men bare noen få år senere gikk partiet under hans ledelse inn i en av sine mest opprivende og destruktive perioder. 1975 ble Steen partiformann, mens Odvar Nordli overtok som statsminister 1976. Dette delte lederskapet fungerte etter hvert dårlig. Det utviklet seg også et motsetningsforhold mellom Steen og Gro Harlem Brundtland, partiets nye statsminister og leder fra 1981.

Steen beskrev selv den intense maktkampen i Arbeiderpartiet med uvanlig åpenhet. Partiuroligheter, sykdom og en noe uryddig livsførsel førte til hans avgang som leder 198l. 10 år senere var han ute av alle politiske verv. En utro venn, “møbelhandleren på Jessheim”, hadde latt kompromitterende brev og lydbånd fra tidligere år tilflyte offentligheten.

Reiulf Steen var norsk ambassadør i Chile 1992–96. Etter hjemkomsten fra Chile var han en tid tilknyttet forskningsstiftelsen FAFO. Han var også en flittig deltaker i den politiske debatt gjennom artikler i dagspressen og flere bøker. “Hva er det med den mannen?” spurte Jon P. Knudsen i Fædrelandsvennen da en av Steens bøker kom ut, og svarte selv: “Rett og slett at han har en egen evne til å skrive om det som angår oss alle med utgangspunkt i seg selv og sine erfaringer gjennom et langt og fargerikt liv.”

  • Der hjertet banker – bilder fra et liv, 1986
  • Inés – og det elskede landet, 1988
  • Maktkamp – nye bilder fra et liv, 1989
  • Beretninger, 1998
  • Underveis – det 21. århundrets velferdssamfunn, 1999
  • Jordskjelv, 2000
  • Ørnen har landet, 2003
  • Steens egne verker (se ovenfor)
  • B. Myrvang: “Statsrådens hverdag”, i Aktuell 13.5.1972
  • R. Bistrup: “En flink gutt på Youngstorget”, i Aftenp. 1.2.1975
  • R. Kvam: “På sotteseng”, i Dagbl. 19.9.1980
  • J. O. Egeland: “Steen tordner mot Gro”, i Dagbl. 21.3.1981
  • A. Hompland: “El compagnero Reiulf Steen”, i Dagbl. 2.5.1982
  • K. Bøckman: “Mannen som alltid kommer tilbake”, i Mgbl. 22.4.1983
  • M. Nedregaard (red.): Dynamitt og hestehov. Reiluf Steen 50 år, 1983
  • Nordby, bd. 1, 1985
  • O. Brox: “Rottefangeren fra Hurum”, i Dagbl., 11.11.1989
  • R. L. Lund: Ideene lever. Reiulf Steen i samtale med Rolf Lasse Lund, 1992
  • K. Means: “Ny vår for Reiulf Steen”, i Vi Menn nr. 25/1996
  • J. P. Knudsen: “Hva er det med den mannen?”, i Fædrelandsvennen 4.11.2000
  • P. Kleppe: Kleppepakke, 2003
  • A. Horn: “Samling til venstre”, i Ny Tid 25.10.2003
  • Portrett av Gösta Hammarlund for Dagbladet
  • Fotografi, Arbeiderpartiets sentralstyrerom, Oslo
  • Oljemaleri av Einar Sigstad, 1999; Arbeiderpartiets sentralstyrerom, Oslo