Reinholdt Robertsen var leder av Foreningen Norges døvblinde i 20 år mellom 1969 og 1991. Hans energiske innsats førte til at gruppen døvblinde ble trukket frem fra glemselen og gitt offentlig prioritet.
Robertsen vokste opp i en sjømannsfamilie på Borge i Gjerpen, som den eldste av fire brødre. Han ble utdannet møbelsnekker, men måtte slutte da synet forsvant 1950. En tid etter fikk han arbeid på Hydros fabrikk i Porsgrunn, der han virket i 16 år på avdelingen for verneutstyr. I 1960-årene fikk han også problemer med hørselen, noe som til slutt gjorde det umulig å fortsette i jobben.
Som blind hadde Robertsen kontakt med blindebevegelsen. Da hørselen begynte å svikte, ble han medlem i Døvblindes Vel. Foreningen var stiftet 1957 og fungerte som underavdeling av Norges Blindeforbund. Robertsen gikk aldri gradene i foreningen. Han fikk like godt toppvervet da han første gangen stilte til valg 1969, og han ble gjenvalgt hvert år til han 1975 bad om pause. I løpet av denne tiden skiftet Døvblindes Vel navn til Foreningen Norges døvblinde (FNDB).
Fra 1977 styrte Robertsen igjen FNDB, nå med den gamle døvblindehøvdingen Halfdan Larsen som nestleder. Det var dette tospannet som 1978 rystet norsk blindebevegelse. På årsmøtet i FNDB fikk de stort flertall for at foreningen skulle bryte ut av Norges Blindeforbund og bli en selvstendig organisasjon, for nå ville døvblinde styre seg selv. Selvstendigheten ble en tøff utfordring, men Robertsen og hans medspillere hadde god støtte i det politiske miljøet. Og de fikk det som de ville: Staten gikk med på å fullfinansiere foreningens arbeid.
Det er umulig å omtale Robertsens virke som døvblind uten å trekke frem hans kone Ruth. For da Robertsen ble døvblind, fantes det ingen tolk/ledsagertjeneste. Enhver døvblind var avhengig av tolking og ledsaging fra en i sitt nærmiljø. For Robertsens vedkommende ble det hans alltid oppofrende kone som kom til å bære de største byrdene med dette. Gjennom mer enn 30 år foregikk all kommunikasjon fra henne til ham ved hjelp av et enhåndsalfabet. Hver bokstav ble prikket inn i hånden hans av det som ble sagt i samtaler, på møter eller over telefon; en møysommelig og slitsom kommunikasjon. Derfor ble kravet om offentlig ansatte tolk/ledsagere en av Robertsens hjertesaker, en tjeneste som gradvis kom i gang fra 1986.
Fremgangen for døvblindearbeidet og FNDB under Robertsens ledelse skyldtes i første rekke hans utrolige evne til å inspirere omgivelsene. For selv om han hadde mistet to sanser, var klarsynet, vitebegjæret, pågangsmotet og viljen til å satse på nye ting til stede i fullt mon. Dessuten var han en oratorisk begavelse som evnet å få folk til å lytte og bli engasjert.
Noe av det han ivret mest for, var bedre informasjon til alle døvblinde. Helt fra 1957 hadde døvblinde hatt sitt ukentlige blad i punktskrift og fra 1977 en nyhetslapp (kalt Punktnytt) i punktskrift fire dager i uken. Men dette var langt fra nok. Så da Robertsen fikk høre at det fantes muligheter for mer og raskere informasjon ved hjelp av datateknologi, var han ustoppelig. Han fikk satt i gang arbeid med å innføre edb, samt å utvide Punktnytt og ukebladet og gi begge deler ut også i storskrift og sakte innlest på kassett. Senere ble de også tilgjengelige i elektronisk format.
Da Eikholt Senter for Døvblinde ble åpnet på Konnerud i Drammen 1980, var Robertsen en av de første som flyttet dit. Der virket han som sosialarbeider og veileder i 10 år. Leiligheten hans ble det sentrale samlingssted i norsk døvblindearbeid i denne perioden, med hans kone som den alltid tilstedeværende tolk og vertinne.
Robertsen var også opptatt av døvblindearbeidet utenfor landets grenser. Han var aktivt med på å utvikle det nordiske samarbeidet både politisk og kulturelt og deltok på en rekke verdenskonferanser.
Selv om hverdagen var hektisk og slitsom, hadde Robertsen og kona alltid tid til familien, særlig deres to døtre og barnebarna. Da han av helsemessige årsaker trakk seg som leder av FNDB på årsmøtet 1991, ble han utnevnt til foreningens æresmedlem. Senere samme år ble han tildelt Kongens fortjenstmedalje i gull.