Reidar Øksnevad bodde i Paris i store deler av sitt voksne liv og ble for mange nordmenn “stemmen fra Paris”, slik hans yngre bror Toralv var “stemmen fra London” under den annen verdenskrig. Gjennom en sjelden fortrolighet med kontinentalt og særlig fransk åndsliv formidlet Øksnevad kunnskap om fransk og europeisk litteratur til Norge og skildret utlandets plass i vår egen presse og litteratur med grundighet og entusiasme.
Øksnevad tok examen artium ved Hambros skole i Bergen 1904 og begynte deretter å studere litteraturhistorie ved universitetet i Kristiania. Ved siden av studiene arbeidet han tidvis som journalist, først i Bergens Tidende (1905), og 1910–12 som litteraturkritiker i Verdens Gang. 1910 ble hans avhandling om Maurits Hansens forhold til den tyske romantikken belønnet med Kongens gullmedalje. 1911 ble Øksnevad ansatt som litterær konsulent i Olaf Norlis forlag, men allerede året etter reiste han til Paris, der han ble boende de neste 34 år. Han var universitetsstipendiat i litteraturhistorie 1913–14.
I Paris var Øksnevad lektor i norsk ved Sorbonne 1913–17 og 1918–19 og deretter bibliotekar ved Bibliothèque Sainte-Geneviève 1924–28 og 1940–45. Dette bibliotekets skandinaviske avdeling bygde han opp til et forskningsmiljø av rang. Øksnevad kom tilbake til Norge 1947 og var statsstipendiat fra 1950. Han ble medlem av Det Norske Videnskaps-Akademi 1956.
Øksnevads forfatterskap omfatter ca. 40 forskjellige utgivelser; hele 13 av bøkene kom i perioden 1918–24. Hans tidligste bøker, bl.a. antologiene Fransk livsvisdom, Franske tanker om liv og kunst, Franske ideer og paradokser, Fransk elskovsfilosofi og Gamle franske livsfilosofer, vitner om en sjelden fortrolighet med fransk åndsliv. Den sistnevnte boken kom også i to utgaver i Paris og innbrakte ham Association Franco-Norvégiennes litteraturpris og den franske forfatterforenings medalje. Også tysk litteratur kjente han bedre enn de fleste, og han utgav blant annet Tysk livsvisdom og Hvad sier Goethe, Schopenhauer og Nietzsche?.
En annen del av Øksnevads forfatterskap omfatter bibliografier, en litteraturart som ifølge ham selv var “så merkelig at 90 % av det norske folk ikke aner hva ordet betyr”. I årene 1939–53 utgav han 9 bøker som omhandlet utlandet i norsk litteratur. Her registrerte han norsk litteraturs kontakt med Frankrike, Spania, Italia, Russland, Det britiske samvelde og Eire, USA, Finland, Sverige og Danmark. 1952–58 utkom så en ny serie, hvor han kartla og kommenterte omtalen av norsk litteratur og forfattere i noen av våre største hovedstadsaviser – Dagbladet, Verdens Gang, Social-Demokraten og Tidens Tegn. Denne delen av forfatterskapet avsluttet han med det som av mange ansees som hans hovedverk, Norsk litteraturhistorisk bibliografi, som i to bind behandler periodene 1900–45 og 1946–55. I tillegg til denne imponerende bokproduksjon kommer hans mange reisebrev og korrespondanser med norske aviser.
I sin bolig i Rue Bonaparte etablerte Øksnevad et møtested hvor norske kunstnere og forfattere på besøk kunne trekke på hans enorme kunnskaper. Sin utsøkte private boksamling på ca. 5000 bind hadde han ikke plass til da han kom tilbake til Norge, og den ble skjenket til Universitetsbiblioteket i Bergen. Personlig var han meget beskjeden og fordringsløs. I et brev (1950) til Gyldendal Norsk Forlag avslører han at hans ærgjerrighet ikke rakk lenger enn til å sørge for at hans bøker kunne bli trykt. Brevet avsluttes med: “Jeg vil be Dem ikke regne med noe honorar til meg.” Hjemme i Norge oppnådde han verken å få bibliotekarstillinger eller det som mange av hans venner anså ham vel kvalifisert for, et professorat i fransk litteratur. Men Frankrike visste å sette pris på ham; han var ridder av Æreslegionen og innehaver av utmerkelsen Officier d'Académie.