Faktaboks

Reidar T. Larsen
Reidar Toralf Larsen
Født
8. oktober 1923, Lillehammer, Oppland
Død
16. februar 2012
Virke
Pressemann og politiker
Familie
Foreldre: Bygningsarbeider Georg Toralf Larsen (1900–68) og husmor Nora Iversen (1897–1989). Gift 27.12.1949 med syerske Thea Marie Hauglie (22.12.1923–), datter av gruvearbeider Oskar Johnsen (1887–1942) og syerske Janna Stenraden (1892–1976).
Reidar T Larsen

Foto 1968

Reidar T Larsen
Av /NTB Scanpix ※.
Reidar T. Larsen
Av /Stortingsarkivet.

Reidar T. Larsen satt som formann for Norges Kommunistiske Parti (NKP) i 10 år fra 1965 til 1975. Han var den siste ordinære representant partiet fikk valgt inn på Stortinget gjennom Sosialistisk Valgforbund, men han mislyktes i å bringe flertallet av sitt parti inn i samlingen på venstresiden ved dannelsen av Sosialistisk Venstreparti (SV) senere.

Larsen vokste opp i en radikal familie på Lillehammer. Han hadde journalistjobb i den lokale arbeiderpartiavisen Dagningen 1945–46, men ble så redaktør av Norges Kommunistiske Ungdomsforbunds (NKU) organ Unge Viljer, senere omdøpt til Avant-Garden.

Sommeren 1949 ble Larsen formann i NKU. Da det dramatiske oppgjøret med Furubotn-fløyen i partiet brøt ut i oktober, prøvde han først å holde forbundet utenfor. Etter hvert engasjerte han seg likevel sterkt i striden og ble den som ledet oppgjøret i NKU. 1953 gikk han av for å bli redaksjonsmedarbeider i partiorganet Friheten. Etter to års avbrekk som organisasjonssekretær i partiet fra 1957 vendte han 1959 tilbake som redaktør av avisen.

Larsen hadde vært medlem av sentralstyret i partiet siden 1950 og avløste den mangeårige partiformann Emil Løvlien som partiets leder 1965. I den stillingen skulle han sitte i 10 til dels dramatiske år, i en situasjon der NKP var redusert til et enprosent-parti, Sovjetunionen ikke lenger var kommunistenes udiskutable ledestjerne og ulike grupper stod mot hverandre i synet på veien videre.

Larsen stod for en sentrumslinje i både uten- og innenrikspolitisk orientering. Han stod i åpen konfrontasjon med en gruppering i sentralstyret og ledelsen i ungdomsforbundet, som ville ha enhet med Arbeiderpartiet og mente NKP burde trekke de fleste lister ved valgene. Den ville også på basis av NKPs prinsipprogram gi klar støtte til Sovjetunionen i striden med Kina. Reidar Larsen ville markere NKPs uavhengighet ved å unnlate å ta stilling til denne striden, selv om han selv utvilsomt stod det sovjetiske synet nærmest. Han stoppet også tradisjonen med å sende NKPere til partikurs i Sovjetunionen og Øst-Tyskland. Hans linje brakte ham på kollisjonskurs med disse partiene – og det er ikke dokumentert noen økonomiske overføringer østfra til NKP i hans formannstid. Han ville også avgrense seg klart fra Arbeiderpartiet og ønsket å stille lister i så mange valgdistrikter som mulig. Dette førte til åpen strid 1967, da et mindretall la ned sine verv i sentralstyret i protest mot Larsens og flertallets linje. På den annen side måtte Larsen etter hvert også avgrense seg fra en ytre venstre fraksjon av delvis maoistisk orientering.

Larsens visjon var enhet mellom de sosialistiske partiene og gruppene til venstre for Arbeiderpartiet, eventuelt med deler av DNAs venstrefløy. Det var bred enighet i partiet om å bli med som en av samarbeidspartene da Sosialistisk Valgforbund ble etablert etter EF-kampen 1972. Samarbeidet og valgsuksessen 1973 brakte NKP ut av isolasjonen, og Larsen ble selv valgt til stortingsrepresentant. Da de øvrige partene presset på for samling i ett parti 1975 – Sosialistisk Venstreparti – støttet Larsen dette, men han led et klart nederlag på NKPs landsmøte på høsten, gikk av som formann og ut av partiet. Han skrev senere at han talte “for lukkede dører – og for lukkede ører”.

I SVs stortingsgruppe stod Larsen sentralt i den såkalte Alcan-saken høsten 1974, der han fikk flertallet med på om nødvendig å velte Brattelis arbeiderpartiregjering dersom denne stilte kabinettspørsmål, selv om det var delte meninger i SV om dette. Saken gjaldt hjemkjøp av aksjer i Årdal og Sunndal Verk (ÅSV) fra den kanadiske aluminiumstrusten Alcan på vilkår SV fant alt for gunstige for trusten. Det ble Senterpartiet som reddet regjeringen.

Larsen ble valgt til parlamentarisk leder for SV 1976, men han ble ikke gjenvalgt ved SVs katastrofevalg 1977. Han sluttet som yrkespolitiker, var informasjonsleder hos Forbrukerombudet 1978–88 og deretter kontorsjef ved Forbrukerrådet i Sarpsborg frem til 1993.

Larsen satt i SVs hovedstyre til 1982. Han signaliserte etter hvert stigende uenighet med partiets kurs og utvikling, som han mente gikk for langt til høyre. Særlig ble dette merkbart i Erik Solheims formannstid (1987–97). April 1999 meldte Larsen seg ut av partiet og begrunnet det med at partiet var blitt et annet enn det han i sin tid hadde vært med på å danne. Særlig viste han til “ledelsens latterlige bestrebelser på å bli akseptert som regjeringspartner i en arbeiderpartiledet regjering” og støtten til NATOs bombing av Serbia.

Av innsynsutvalget ble Reidar Larsen 2001 tilkjent erstatning for å ha blitt utsatt for ulovlig overvåking fra overvåkingspolitiets side.

Verker

  • Hvitbok om 1940 (medforf.), 1975
  • Styrt fra Moskva?, 1980
  • I gode og onde dager, 1984
  • Død over de tyske okkupanter (medforf.), 1998

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg.
  • SNL 3
  • T. Halvorsen: NKP i krise, 1981
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • J. Nyhamar: Nye utfordringer (1965–1990), bd. 6 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1990
  • H. I. Kleven: Parti i flammer, 2 bd., 1994