Orknøyjarl. Foreldre: Lendmann Kol Kalesson og Gunnhild Erlendsdatter. Hustru ukjent. Søstersønn av orknøyjarlen Magnus Erlendsson den hellige (ca. 1080–1115).

Som jarl står Ragnvald Kale Kolsson sentralt i Orknøyenes historie på 1100-tallet. Han ble innsatt av det norske kongedømmet, satte i gang byggingen av Magnuskatedralen i Kirkevåg (Kirkwall) og var en fremragende skald.

Som sønn av lendmannen Kol Kalesson på Agder og Gunnhild, datter til orknøyjarlen Erlend Torfinnsson, var Ragnvald døpt Kale. Han var vakker og evnerik og roste seg i en strofe av at han kunne ni idretter, blant dem skaldskap. 15 år gammel drog han på en handelsreise til England, der han i Grimsby møtte tronkreveren og den senere kongen Harald Gille og stiftet vennskap med ham.

1129 utnevnte kong Sigurd Jorsalfare Kale til jarl over halve Orknøyene og Hjaltland (Shetland) etter morbroren Magnus den hellige (drept 1115) og gav ham navnet Ragnvald etter den tidligere så populære jarlen Ragnvald Brusesson. Men tremenningen Pål Håkonsson hadde gjort seg til enehersker på øyene etter sin brors død og ville ikke avstå noe av dem. Først da Harald Gille var blitt enekonge 1135, kunne Ragnvald gjøre sitt krav på jarledømmet gjeldende med kongens støtte. Et fremstøt mot øyene samme år var mislykket, men 1136 kunne Ragnvald la seg hylle som enejarl etter at Pål jarl var blitt bortført av motstandere og etter alt å dømme drept.

For å styrke sin stilling på øyene innledet Ragnvald 1137 byggingen av den vakre og velproporsjonerte Magnuskatedralen i Kirkevåg, der morbrorens helgenskrin fikk plass. For å gjennomføre de ambisiøse byggeplanene fikk Ragnvald bøndene på øyene til å gå med på ekstraskattlegging. Kirken ble reist i romansk (anglonormannisk) stil, tydelig påvirket fra katedralen i Durham, og kan ha stått ferdig i sin første utforming omkring 1150. Senere på 1100-tallet ble skipet utvidet, og i det følgende århundret ble koret forlenget i gotisk stil.

1138 gikk Ragnvald med på å utnevne den fem år gamle Harald Maddadsson, en søstersønn av Pål jarl, til jarl over halve øyene og ble hans formynder. Harald hadde arvet Katanes (Caithness) i Skottland, og dermed ble Ragnvald herre også over dette området. Som 17-åring ble Harald med Ragnvald til Norge, der de hyllet kong Inge Krokrygg 1150.

I Norge ble Ragnvald overtalt til å være med på korstog, sammen med blant andre slektningen Erling Ormsson Skakke. De la ut med 15 storskip fra Orknøyene 1153, og etter opphold i Narbonne og Galicia seilte de neste år inn i Middelhavet og nådde Det hellige land. På tilbaketuren oppholdt de seg en tid i Konstantinopel og var hjemme igjen 1155 etter å ha ridd landeveien fra Sør-Italia til Danmark.

I de mange skaldestrofene som er overlevert etter Ragnvald, spiller korsferden en viktig rolle. Under oppholdet i Narbonne priste han i uanstrengt, trubadurpåvirket stil grevinne Ermingardes skjønnhet, og både her og ellers i sin diktning røper han intelligens, vidd og en til tider sardonisk humor. Til hans skaldeverk hører også et stort læredikt om skaldekunst, Háttalykill (nøkkel til versemålene) med strofer i forskjellige versemål eller háttar, som han komponerte sammen med islendingen Hall Torarinsson.

Under Ragnvalds fravær var Harald jarl blitt presset til å dele jarledømmet med søskenbarnet Erlend Haraldsson, og han var fortrengt til Norge da Ragnvald vendte tilbake. Ragnvald inngikk først forlik med Erlend, men gjenopprettet senere alliansen med Harald. De felte Erlend 1156 og delte på ny jarledømmet, men da slik at Ragnvald rådde mest. Haralds fosterfar og nære rådgiver, Torbjørn Klerk, bidrog til at forholdet mellom jarlene nå kjølnet. Ragnvald fikk Torbjørn lyst utleg etter slagsmål og drap. I august 1158 hevnet Torbjørn seg med å hugge Ragnvald ned under hjortejakt på Katanes.

Ragnvalds lik ble ført til Kirkevåg og gravlagt i Magnuskatedralen. Flere jærtegn viste seg angivelig ved hans grav, og biskop Bjarne Kolbeinsson fikk paven til å erklære ham hellig 1192.

  • Orkneyinga saga
  • NFH, del 2, 1855
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • B. E. Crawford (red.): St. Magnus Cathedral and Orkney's Twelfth-Century Renaissance, Aberdeen 1988