Skuespiller. Foreldre: Overrettssakfører Karl Fredrik Julius Michelsen (1873–1938) og Clara Kohmann (1873–1941). Gift med skuespiller og oversetter Henrik Anker Steen (26.11.1912–14.3.1970), sønn av depotsjef Bernt Anker Steen (1885–1953) og Maren Louise Rudolph (1876–1951).

Ragnhild Michelsens innholdsrike skuespillerkarriere varte i mer enn 50 år. Hun huskes særlig fra sin lange periode i Fjernsynsteatret og som fru Madsen i Stompa-filmene.

Hun ble født i Narvik, men vokste opp i Kristiania. Etter examen artium 1930 lærte hun stenografi og maskinskrivning og arbeidet deretter halvannet år på kontor for å finansiere timer i skuespill, sang og dans. Etter halvannet år som danser debuterte hun som skuespiller i rollen som Bodil i Hans Aanruds Storken på Søilen teater 1935 og var deretter ansatt på Carl Johan Teatret 1935–40. Sine første store oppgaver fikk hun ved Den Nationale Scene 1940–47, både i komedier, som den opprørske fru Blom i Alex Brinchmanns Karusell (1941) og Olivia i Helligtrekongersaften (1947), og i ledende dramatiske roller som Amalie Skrams Agnethe (1941), Gerd i Brand (1942), Schillers Maria Stuart (1944) og Wiers-Jenssens Anne Pedersdotter (1945).

1947 vendte hun tilbake til Oslo og var ansatt på Det Norske Teatret 1947–52, Folketeatret 1952–59 og Oslo Nye Teater 1959–61. Her opptrådte hun bl.a. som tante Eller i Oklahoma og Dunjasja i Kirsebærhagen (1949), Pernille i Den vægelsindede (1951), Mrs. Pears i Pygmalion (1954), Sjørøver-Jenny i Tolvskillingsoperaen (1955), moren i Anne Franks dagbok (1956), Krestina i Ungen (1957), Magdelone i Erasmus Montanus (1959) og Mrs. Eynsford Hill i My Fair Lady (1960). Ragnhild Michelsen utviklet en rotfestet scenepersonlighet med sterk utstråling og varme, men besatt ikke noen slags glamour. Hun så ut som et vanlig, troverdig voksent menneske, og spillet var alltid realistisk. Som andre solide skuespillerinner i førtiårene fikk hun nå bare større karakterbiroller.

Helt annerledes ble det da hun 1961 ble en av det første faste ensemblet i Fjernsynsteatret. Her var man ikke avhengig av billettsalget, og det ble vist til dels svært eksperimentell moderne dramatikk, ikke minst av det mer absurde slaget. Sendingene var omdiskutert, men hadde likevel høye seertall. Ragnhild Michelsen sa: “Mange reagerer mot avansert litteratur og moderne dramatikk, og den er jo heller ikke akkurat småkoselig. Men skapt av en Kafka eller en Albee, glemmer man at den er 'moderne', og sitter igjen med lykkefølelsen av å ha opplevd stor kunst.”

I Fjernsynsteatret fikk hun en rekke sterke voksne roller. Innenfor det “moderne” spilte hun bl.a. i Bleikeplassen av Vesaas, Trappen av Boris Vian og En handelsreisendes død av Arthur Miller. En rolle som lå langt fra både image og egenpersonlighet kom til å gi henne stjernestatus: Som den hyperreligiøse, følelseskalde madam Torvestad i fjernsynsserien over Kiellands Skipper Worse (1968) ble hun nesten en stjerne, og var så nifs at unger løp sin vei når de møtte henne etterpå.

20 år i Fjernsynsteatret gav henne et stort og takknemlig publikum. Hun var sentral i Arnold Weskers trilogi Hønsesuppe med byggryn, Røter og Jeg snakker om Jerusalem (1969), og til senere store oppgaver hørte Rottejomfruen i Lille Eyolf (1968), den vettskremte Malla i Geografi og Kjærlighet og den hevngjerrige hovedpersonen i Dürrenmatts Besøk av en gammel dame (1976). 1973 ble hun portrettert i et eget fjernsynsprogram, Møte med Ragnhild Michelsen.

1963–68 hadde Ragnhild Michelsen stor suksess som Rolf Just Nilsens motspiller i radio og på plate med politikerparodier om Folkehjemmet. 1959–90 medvirket hun i 16 spillefilmer, som regel i solide småroller. Den største rollen ble Mari Li i Kimen (1974) etter Vesaas, men bortimot evig liv hos publikum er hun sikret gjennom en liten birolle, som “husmor” fru Madsen i Stompa & Co. (1962) og Stompa, selvfølgelig! (1963). Hun var også engasjert i skuespillernes organisasjoner, bl.a. som formann i Unge skuespilleres forening og i Norsk skuespillerforbunds stipendkomité.

Ragnhild Michelsen var aldri noen kjendis, og lite er kjent om hennes privatliv. Det meste av hennes store innsats i fjernsynet ble gjort i svart/hvitt og blir sjelden vist i reprise, men Stompa-filmene virker uoppslitelige. Hennes sønn var den fremragende jazzmusikeren Bernt Anker Steen (1943–92).

  • Stud. 1930, 1955
  • H. Mjøen og N. Brantzeg: Norske skuespillerportretter, 1969
  • K. Nygaard og E. Eide: Den Nationale Scene 1931–1976, Bergen 1977
  • HEH 1979
  • biografi i TFL, 1991
  • J. Ørjasæter: Fjernsynsteatret til glede og forargelse, 1994
  • L. T. Braaten, J. E. Holst og J. H. Kortner (red.): Filmen i Norge. Norske kinofilmer gjennom 100 år, 1995
  • Det Norske Teatrets arkiv
  • Oslo Nye Teaters arkiv
  • The International Movie Database på Internett (http://us.imbd.com)