Ingeniør og NS-politiker. Foreldre: Bankdirektør og gårdbruker Johan Knut Skancke (1847–1927) og Kari Nilsdatter Busvold (1853–1927). Gift 1.4.1927 med lærer Ingrid Thue f. Aas (9.3.1889–16.12.1955), datter av skoledirektør Karl August Aas (1857–1920) og Nanna Dahl (1866–1944).

Ragnar Skancke var professor i elektronikk ved Norges tekniske høgskole. Han ble 9. april 1940 utnevnt til arbeidsminister i Quislings kuppregjering, og han ble en pådriver i forsøkene på å nazifisere Norge, noe som førte til at han etter krigen ble dømt til døden og henrettet.

Skancke tilhørte en gammel, opprinnelig adelig slekt, som i mange generasjoner hadde hatt tilhold på Røros. Hans stamfar 7 generasjoner bakover fant gruven Christianus Qvintus, og Skanckes farfar var overstiger ved Røros kobberverk.

Skancke valgte selv en teknologisk utdannelse etter å ha tatt examen artium ved Ragna Nielsens latin- og realskole i Kristiania 1908. Han praktiserte en kort periode ved Thunes mek. verksteder i Kristiania og ble 1913 diplomingeniør ved høyskolen i Karlsruhe, Tyskland. Deretter var han dosent ved Norges tekniske høiskole (NTH) i Trondheim frem til 1918, da han ble ansatt som overingeniør ved Elektrisk Bureau i Kristiania. Han ønsket seg imidlertid tilbake til forskningen og var fra 1923 professor i elektronikk ved NTH. Skancke utgav flere hefter med lærebøker og noen vitenskapelige avhandlinger, og han skrev en rekke artikler; dessuten var han innehaver av noen patenter. Hans viktigste utgivelse er Theorie der Wechselstrommaschinen, som er en bearbeidelse av et etterlatt manuskript av O. S. Bragstad.

Skancke underviste i det nye faget svakstrømteknikk og var regnet som en dyktig foreleser. 1922 var han representant ved den internasjonale elektriske kommisjon i Genève, og han var formann i Norsk elektroteknisk forsknings trondheimsgruppe 1926–27. Dessuten var han medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab.

Skancke var en fremtredende vitenskapsmann, men det er sitt politiske virke under den annen verdenskrig han huskes for. Han meldte seg inn i Nasjonal Samling 1933 og ble utnevnt til fylkesfører i Sør-Trøndelag. I 1930-årene deltok han ofte i debatter i Studentersamfundet i Trondheim, men kom gjerne til kort mot politisk bedre skolerte motstandere. Han var kritisk til demokratiet og uttalte at partivesenet var en ulykke, men mente tydeligvis at Nasjonal Samling stod over partiene. For øvrig forkynte han at samtiden var preget av en grenseløs materialisme og la skylden for dette på det han omtalte som “semitismen”.

Ved Quislings statskupp 9. april 1940 ble han utnevnt til arbeidsminister, men Skancke holdt seg i Trondheim og unngikk å ta kontakt. 25. september s.å. ble han kommissarisk statsråd i Kirke- og undervisningsdepartementet, og 25. september 1941 fikk han tittelen minister. Fra 1. februar 1942 var han medlem av Quislings regjering og ble sittende i denne posten til frigjøringen 1945.

Som kirke- og undervisningsminister hadde Skancke ansvaret for NS' nyordning av kirken, skolen og universitetene. Både tilhengere og motstandere av NS-regimet oppfattet disse områdene som avgjørende viktige, især kontrollen over skole og undervisning. Skancke forsøkte å gjennomføre sin oppgave på en aktiv måte. Samtidig ønsket han å unngå provokasjoner. Sammenlignet med mange andre ledende NS-medlemmer var han ikke spesielt tyskvennlig. Men møtte han motstand og motvilje, nølte han ikke med å sette inn mottiltak.

Forsøket på å formalisere NS-regimets innflytelse i kirken, i skolen og i lærerorganisasjonene førte 1942 til full kirkestrid og lærerstrid. Her var det mer pågående aktører på NS-siden enn Skancke, men han tok fullt ansvar. Biskoper, prester og lærere ble suspendert og avsatt, og NS-folk (mange av dem uten den lovpålagte utdanningsbakgrunn) satt inn. Skancke var imidlertid uenig i deportasjonen av lærerne til Finnmark.

Etter frigjøringen ble Skancke arrestert og satt under tiltale for landsforræderi og rettsstridige handlinger av alvorligste slag. 1946 ble han funnet skyldig på en rekke punkter. Retten la vekt på at han begikk forræderi ved å stille seg til disposisjon for tyskerne og Quisling, og det ble fastslått at det forelå en rekke skjerpende omstendigheter, noe som gjorde at dommen lød på dødsstraff. Straffeutmålingen ble anket til Høyesterett, men anken ble forkastet. Deretter forsøkte Skancke å få saken gjenopptatt, men dette lyktes ikke, og han søkte om benådning. Søknaden ble støttet av noen av hans tidligere studenter, 668 prester og en rekke fremtredende personer, men den ble avslått i statsråd. Deretter ble Skancke henrettet i august 1948, som den siste i det norske rettsoppgjøret etter den annen verdenskrig.

  • Theorie der Wechselstrommaschinen (bearbeidelse av verk av O. S. Bragstad), Berlin 1932
  • Svakstrømteknikk I og II, Trondheim 1933–35
  • Høifrekvens og radioteknikk, Trondheim 1934
  • Grunnlag for elektronikken, Trondheim 1936
  • Telefonledningens teori, Trondheim 1939
  • Giorgis målesystem, 1943

    Ikke-publisert materiale

  • Privatarkiv i UBT
  • Stud. 1908, 1933
  • HEH 1938
  • Norsk Retstidende 1947, s. 165–192
  • Norges Krig 1940–1945, 1950
  • A. Lange: Dødsdommen over kommissarisk statsråd, professor Ragnar Sigvald Skancke; en gjennomgåelse, 1954
  • Olaf Devik: biografi i NBL1, bd. 13, 1958
  • Roger de Robelin: Skanke Ätten, Røros 1995