Faktaboks

Ragnar Kalheim
Ragnar Toralf Kalheim
Født
22. desember 1926, Nes, Buskerud
Død
26. mai 1974, Oslo
Virke
Fagforeningsleder
Familie
Foreldre: Anleggsarbeider Yngvar Reinholdt Edh (1901–75) og Josefine Alette Kalheim (1905–96). Gift 22.12.1950 med personalsjef Anne Grethe Thorsen (1930–2015), datter av bygningsarbeider Gurin Anton Thorsen (1902–85) og Elisabeth Pedersen (1908–86). Navneendring fra Edh 1946.
Ragnar Kalheim
Ragnar Kalheim
Av /NTB Scanpix ※.

Ragnar Kalheim vil først og fremst bli husket for sin nøkkelrolle i kampen mot norsk medlemskap i De europeiske fellsskap (EF) 1972 og for sin pionerrolle når det gjaldt å reformere lønnssystemer og arbeidsmiljø i skipsbyggingsindustrien og i norsk industri generelt.

Kalheim ble født i Nesbyen i Hallingdal. Faren var rallar og førte en omflakkende tilværelse med familien før de slo seg ned i Tønsberg rett før den annen verdenskrig. Under krigen kom Kalheim med i motstandsarbeid og var bl.a. med i Milorg i Tønsberg.

Som mange andre arbeiderungdommer sluttet han seg 1945 til kommunistene og ble året etter formann i Tønsberg-laget av Norges Kommunistiske Ungdomsforbund (NKU). 1949 ble han sekretær i NKU og medlem av sentralstyret. Han fulgte Furubotn-fløyen i den interne striden i bevegelsen 1949–50 og ble ekskludert. Sent i 1949 begynte Kalheim som tømrer på Akers mek.Verksted (Nyland vest) i Oslo. Han fikk faglige verv i bedriften og ble 1957 leder av verkstedklubben. Han hadde da under påvirkning av Peder Furubotn og dennes “produktivitetsideologi” funnet frem til et samarbeid med direktør Martin Siem, som resulterte i den første fastlønnsavtalen i en storbedrift innen skipsbyggingsindustrien. Klubben og dens medlemmer forpliktet seg til innsats for å øke produktiviteten mot rett til å forhandle om sin del av gevinsten. Fastlønnssystemene spredte seg etter hvert innen den øvrige jern- og metallindustrien og i andre industrier, men fikk sitt virkelige gjennombrudd først etter 1970.

Kalheim var en inspirator og drivkraft i denne prosessen, som var forutsetningen for en endring – “fra part til partner” – i mange bedriftsklubbers rolle fra 1960-årene,

Fra 1957 var Kalheim også medlem av forbundsstyret i Norsk Jern- og Metallarbeiderforbund, 1960–69 fellestillitsmann for arbeiderne i Akerkonsernet, og 1973 ble han valgt til formann i Oslo Jern og Metall.

Kalheim hadde 1959 meldt seg inn i Arbeiderpartiet, der han stod på venstre fløy. Mot slutten av 1960-årene ble han påvirket av den nymarxistiske radikaliseringsbølgen, som ungdomsopprøret var en del av og som også slo ut i fagbevegelsen. Det fikk ham til å bryte med partiet 1973.

Kalheim hadde vært aktiv i kampen mot atomvåpen og mot norsk EEC-medlemskap tidlig i 1960-årene. Han ble 1972 en ildsjel i kampen mot at Norge skulle bli medlem av EF. Som nestformann i Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet hadde han mye av æren for seieren i folkeavstemningen og for at halvparten av LOs medlemmer gikk imot sin egen ledelse og stemte “nei”.

Etter seieren var han en av hovedarkitektene bak den alliansen av frafalne arbeiderpartifolk, Sosialistisk Folkeparti, NKP og uavhengige som ved valget 1973 fikk suksess under navnet Sosialistisk Valgforbund, senere Sosialistisk Venstreparti.

Som følge av sin enorme arbeidsinnsats hadde Kalheim imidlertid fått hjerteproblemer. Han klarte ikke å trappe ned på aktiviteten og døde brått 1974, ennå ikke 50 år gammel.

Ragnar Kalheim var en typisk intellektuell proletar: belest, visjonær og vel skolert i marxistisk teori. Sin mest synlige innsats gjorde han i EF-kampen, men viktig var også det krafttak han tok for å endre lønnssystemer og løfte arbeiderne opp til likeverdige “partnere”, som nøt godt av økt innflytelse og nye velferdsgoder. Det var mulig under en mangeårig høykonjunktur. For Kalheim var dette en utvikling i retning av bedriftsdemokrati og på lengre sikt sosialisme. I ettertid har historikere vurdert lønnsreformen ulikt. Noen har gitt Kalheim rett i at den betydde økt arbeiderinnflytelse og styrket klassebevisstheten. Andre har hevdet at den svekket klassebevisstheten ved å passivisere dem “på gølvet” og bryte ned deres motstand mot produktivitetspresset. Velferdsgodene og kulturtiltakene for Aker-arbeiderne var imidlertid udiskutable forbedringer. Etter hans død reiste verkstedklubben en bauta over Kalheim på klubbens feriehjem. Plassen ved inngangen til det gamle skipsverftet – nå Aker Brygge – heter Ragnar Kalheims plass.

Verker

  • Alt for mennesket (sm.m. P. Furubotn og M. Thorsen), 1963
  • Den faglig-politiske kampen, i Kontrast nr. 5/1974, s. 48–61

Kilder og litteratur

  • M. Thorsen: Ragnar Kalheim – et liv i strid. Betraktninger, iakttagelser, minner, 1977
  • R. Slagstad: artikkel om Kalheim i Pax Leksikon, bd. 3, 1979
  • A. Hellevik: Det ansvarlige opprør. AIK og EF-motstanden i Arbeiderpartiet, 1979
  • H. W. Andersen: “Kapitalisme med menneskelig ansikt?”, i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 2/1981, s. 85–123
  • T. Bjørklund: Mot strømmen. Kampen mot EF 1961–1972, 1982
  • T. Berntsen: Klar tale! Fra dokk til ting, 1988
  • T. Halvorsen: Jern og metall 100 år, bd. 2, 1990
  • T. Titlestad: Fortielsen. Den kalde krigen og Peder Furubotn, Stavanger 1997

Portretter m.m.

  • Bauta, 1977; Aker-arbeidernes feriested, Bærøy ved Kragerø