Ragnar Grimsrud var en av de viktigste aktører i den keramiske industri i Norge gjennom store deler av 1900-tallet, både som utøvende keramiker og designer og som kunstnerisk leder for flere viktige keramiske bedrifter.
Ragnar Grimsrud var selvlært som keramiker. Den kunstneriske utdannelsen hans bestod av at han tegnet og malte sammen med kunstmaleren Torleif Rud på Minnesund i årene 1920–24, og 1924–25 gikk han i grafikklassen på Statens Håndverks- og Kunstindustriskole. Det var da han bestemte seg for å dra hjem til Minnesund og starte eget keramikkverksted. Utslagsgivende var en utstilling som han så i Blomqvist Kunsthandel i Oslo, med arbeider av keramikeren og billedhuggeren Jacob Nevedal.
Verkstedet på Minnesund kom i drift 1925, og Grimsrud drev det til det ble ødelagt av brann 1928. Allerede 1927 debuterte han på Foreningen Brukskunsts utstilling i Oslo. De ledende osloavisene gav gode anmeldelser av arbeidene hans, og på Landsutstillingen i Bergen 1928 fikk han også svært gode kritikker. Gustav Munthe, en av tidens ledende kritikere, slo i Svenska slöjdföreningens tidskrift fast at “den bästa bland fajanskonstnärna är Ragnar Grimsrud”.
Thor Kielland, direktøren for Kunstindustrimuseet i Oslo, og overlærer, senere direktør Jacob Prytz ved Statens Håndverks- og Kunstindustriskole var begge sentrale personer i Foreningen Brukskunst og spilte en viktig rolle i den fornyelsen av keramisk produksjon som fant sted i Norge fra slutten av 1920-årene. De medvirket sterkt til at Nora Gulbrandsen ble ansatt ved Porsgrunds Porselænsfabrik (P.P.) 1927 og Ragnar Grimsrud ved A/S Graverens Teglverk i Sandnes 1928.
De to bedriftene var svært forskjellige: P.P. hadde en godt utviklet kompetanse på porselen, mens Graverens Teglverk inntil 1925–26 stort sett hadde produsert tegl og drensrør. Fabrikken hadde problemer med avsetningen, og det ble besluttet å sette i gang produksjon av andre typer keramikk, blant annet pottemakervirksomhet. Kompetansen på dette var begrenset, og bedriften sendte ingeniør Andreas Røijen til Tyskland for å studere keramikk. For å hjelpe til med å få opp produksjonen ble det i tillegg ansatt en tysk keramiker, Willy Albouts, som bare ble i Sandnes en kort tid før han drog tilbake igjen. Ragnar Grimsrud tok over etter Albouts 1928, i noe som må karakteriseres som en nystartet pottemakervirksomhet. Med svært forskjellige utgangspunkt utviklet Grimsrud og Gulbrandsen seg til å bli de store profilene i norsk keramisk industriproduksjon i årene som fulgte.
Grimsrud arbeidet ved Graverens Teglverk 1928–46, bortsett fra 1933–34, da han var ansatt på Egersund Fajansefabrikk. Som kunstnerisk leder for virksomheten høstet han anerkjennelse for de nye produktene som ble utviklet. I begynnelsen hadde disse et snev av art deco; senere utviklet han et modernistisk funksjonelt formspråk med vekt på å eksponere materiale og produksjonsmetode som en del av det kunstneriske uttrykket.
1946 startet den perioden i Grimsruds karriere som skulle bli den viktigste. Da ble han ansatt som disponent og daglig leder i det som den gang het Figgjo Kraftselskap. Han gikk dessuten inn med kapital og ble medeier i selskapet. Planen var å lage en ny fabrikk som skulle produsere flint. Figgjo Kraftselskap hadde allerede under den annen verdenskrig startet fajanseproduksjon basert på billig energi fra eget kraftverk og blåleire fra distriktet. Grimsruds oppgave var kort og godt å planlegge den nye fabrikken og formgi produktene.
Den nye produksjonen startet 1949; selskapets navn ble endret til A/S Figgjo Fajanse, og man produserte hvitt “flintgods”. Den offisielle forklaringen på hvorfor man kalte det flint, var at man blandet inn kvarts i leiren (som for øvrig hovedsakelig bestod av ball clay, feltspat og kaolin), noe som gjorde produktene sterkere. Forklaringen er noe haltende. Noe annet er at flint assosieres med noe som er sterkt og hardt. Det var derfor et utmerket navn å gi til et produkt for å gjøre det mer ettertraktet i et marked der man også konkurrerte med porselensindustrien.
Med Grimsrud som leder ble det etter hvert bygd opp en stab av designere. De første var Rolf Frøyland, som fikk ansvar for dekor, og Jørgen Løwe Nielsen, som ble ansatt som modellør. Det var Grimsrud selv som gav form til mesteparten av de produktene fabrikken ble kjent for. 1951 ble serviset Grete lansert. Et nytt servise, Sissel (oppkalt etter Grimsruds eldste datter), kom 1954. Dette serviset er en svært typisk representant for Scandinavian design. 1960 representerte et nytt mokkasett fra Grimsruds hånd Norge på Triennalen i Milano.
Det ble også eksperimentert med annet enn flint på fabrikken; blant annet gjorde man tidlig eksperimenter med stengods og fargede matte glasurer, samt med benporselen. Ikke noe av dette ble sendt ut på markedet. 1962 kom fabrikkens første hotellservise ut på markedet. Det var utført i vitroporselen (en amerikansk porselensoppskrift utviklet for storkjøkkenmiljøer). På den måten kunne man forene den rasjonelle produksjonsmetoden til flint med en materialstyrke som omtrent tilsvarer vanlig høybrent porselen. 30 år etter at dette serviset ble lansert, var det fortsatt i produksjon, og salget i løpet av denne perioden representerte halvparten av fabrikkens samlede omsetning. Serviset var utformet av Grimsrud selv og ble 1962 belønnet med Norsk Designsentrums utmerkelse for god design.
Ragnar Grimsrud var disponent og kunstnerisk leder ved Figgjo Fajanse til han gikk av 1972. Han er representert i kunstindustrimuseene i Oslo, Bergen, Trondheim og Helsingfors, samt i Sèvres-museet i Frankrike.