Vokalist, komponist, tekstforfatter, instruktør og orkesterleder. Foreldre: Musiker, flyver og radiotekniker Toni Toneff (1914–85) og Lilly-Ann Drivenes (1924–). Ugift.

Radka Toneff inntar en helt spesiell plass i norsk jazzhistorie. Med sitt lavmælte, men intense uttrykk og sin kresne musikalitet har hun gjort et dypt inntrykk på mange mennesker. Hennes høyst personlige og originale kvaliteter, der hun kombinerte impulser fra sin fars musikkarv i Bulgaria med en rekke inspirasjonskilder fra blant annet jazz og rock, førte til at hun ble en ledestjerne for vokalister fra både inn- og utland.

Toneff vokste opp på Kolbotn utenfor Oslo som datter av en bulgarsk folkesanger og en pianospillende mor, og i tenårene sang hun i et rhythm-and-bluesband. Mot slutten av 1960-årene kom hun inn i musikkmiljøet rundt Club 7 i Oslo, der hun ble eksponert for en rekke ulike musikksjangere. Hun traff jazzmusikere som Erik og Jon Balke og Jon Eberson, som alle kom til å spille en vesentlig rolle for hennes utvikling.

1971–75 studerte Toneff ved Musikkonservatoriet i Oslo og spilte samtidig i jazzrockbandet Unis. 1975–80 hadde hun sin egen kvintett, med skiftende besetning. Blant viktige medlemmer var bassisten Arild Andersen, trommeslagerne Jon Christensen, Svein Christiansen og Pål Thowsen, gitaristen Jon Eberson og den svenske pianisten Lars Jansson. I denne perioden kom Toneffs første plateinnspillinger, Winter Poem og It Don't Come Easy. Begge platene var produsert av Arild Andersen og Lars Klevstrand, og Knut Riisnæs bidrog med strykearrangementer på den første. På den andre hadde Toneff for første gang skrevet flere av tekstene selv, men fortsatt var lyrikere som Nikki Giovanni og Robert Creely viktige for henne. Hun oppnådde stor popularitet, også langt utenfor jazzkretser, og fikk Spellemannprisen som vokalist 1977. Året etter medvirket hun på Ketil Bjørnstads storverk Leve Patagonia.

Fra slutten av 1970-årene samarbeidet Toneff mye i duosammenheng med den svensk-amerikanske pianisten Steve Dobrogosz, og noen måneder før hennes død fullførte de platen Fairytales, som i ettertid har fått enorm oppmerksomhet, også internasjonalt, hos både musikkelskere og lydfantaster. De innspillingstekniske og lydmessige kvalitetene til denne platen blir fremdeles trukket frem som unike.

Radka Toneff var til tider depressiv, men beskrives som morsom, raus og omsorgsfull. Hun valgte å avslutte sitt liv i oktober 1982. Kort etter ble hun hedret med norsk jazzlivs høyeste utmerkelse, Buddy-statuetten. Etter hennes død er det kommet ut to album: Live in Hamburg ble spilt inn på jazzklubben Onkel Pö i mars 1981 med hennes siste faste band, som bestod av Andersen, Dobrogosz og den danske trommeslageren Alex Riel. Albumet kom ut 1993 og ble tildelt Spellemannprisen. A Collection of Her Finest Moments er en samleplate med ett tidligere uutgitt spor, Some Time Ago, innspilt i Danmarks Radio.

Radka Toneff er minnet i Jan Erik Volds dikt Der bjørketreet stod, og fra inntektene i forbindelse med hennes to første plater er Radka Toneffs Minnefond opprettet. Herfra tildeles stipend til norske vokalister; Sidsel Endresen, Kirsten Bråten Berg, Karin Krog, Per Jørgensen og Live Maria Roggen har mottatt stipendet.

    Album

  • Winter Poem, 1977
  • It Don't Come Easy, 1979
  • Fairytales, 1982
  • Live in Hamburg, 1993
  • A Collection of Her Finest Moments, 2003
  • Norsk Jazzarkiv – www.jazzbasen.no