Jurist og forretningsmann. Foreldre: Sakfører, senere sorenskriver Hans Anton Staboe Schjølberg (1830–86) og Marie Blackstad (1834–1915). Gift 25.2.1886 i Bodø med Hilda Marie Koch (13.10.1864–19.8.1948), datter av kjøpmann og konsul Jens Cornelius Koch (1831–1914) og sypike Pernille Olsdatter (f. 1835).

R. M. B. Schjølberg var advokat, men hadde sterke interesser for næringsliv, politikk og samfunnsliv i Nordland.

Schjølberg vokste opp på Nordfjordeid og i Ålesund, der han tok examen artium 1878. Deretter studerte han jus ved universitetet i Kristiania og ble cand.jur. 1883. Etter en kort periode som advokatfullmektig i Kristiania etablerte han seg som overrettssakfører i Bodø 1884.

Byen hadde vokst kraftig som følge av det gode sildefisket fra 1860-årene og fremover, og Schjølberg så raskt mulighetene i fiskeforretninger. Sammen med sin bror Ragnar Schjølberg etablerte han ulike virksomheter, men trakk seg senere ut og overlot til broren å føre dem videre. Engasjementet førte blant annet til banebrytende arbeid med kunstig klippfisktørking og havgående trålfiske. Schjølberg beholdt hele livet et nært forhold til fiskerinæringen, og han var medlem av kommisjonen som 1891–93 utarbeidet forslag til ny lov om lofotfisket.

Det var bergverk og fossekraft, samt finansiering av slik virksomhet, som skulle bli Schjølbergs store interesseområde. Han drev med skjerping og kjøpte opp en rekke fossefall som kunne utnyttes til kraftproduksjon. Han var styremedlem og juridisk konsulent for en rekke gruveforetak i landsdelen, og han la ned særskilt mye arbeid i Sulitjelma AB, der han førte prosessen som endte med at gruvebolaget 1933 ble norskeid, A/S Sulitjelma Gruber. Hans innsikt og interesse førte ham også inn i arbeidet med ny bergverkslovgivning 1906. Blant de mange fossefallprosjekter bør nevnes Glomfjord, der han sammen med andre investorer skaffet seg rettighetene til store kraftressurser som senere ble grunnlaget for den store industrielle virksomheten i Glomfjord. Hans interesse for vassdrag og evnen til å kjøpe opp fiske- og fallrettigheter for en billig penge gav ham et heller tvilsomt rykte. Noe av det var nok også berettiget.

Vanskelige kredittforhold fikk Schjølberg til å gå i spissen for etablering av en nordnorsk forretningsbank, Nordlands Privatbank, 1893. Han satt som styreleder for banken fra stiftelsen frem til 1923.

Schjølberg var også meget opptatt av kommunikasjonene i landsdelen. Hans innsats for Nordlandsbanen var særskilt utholdende. Han ble med i Nordlands amts jernbanekomité 1903 og satt som leder fra 1912 til sin død. Han fikk likevel ikke oppleve at Stortingets vedtak fra 1923 om å bygge Nordlandsbanen lenger enn til Mo i Rana, ble fullt ut realisert.

Schjølberg var fenget av den politiske mobiliseringen i 1880-årene og var ivrig venstremann. Han ble valgt inn i Bodø bystyre 1886, to år etter at han kom til byen, og han var ordfører 1887–89, 1896–98 og 1902. Hans politiske holdning ble etter hvert mer konservativ.

Parallelt med forretninger og aktiv samfunnsinnsats drev Schjølberg sin advokatpraksis i Bodø, fra 1920 i kompaniskap med sin svigersønn, overrettssakfører Rolf Thorne. Han hadde også tid og interesse for ideelle organisasjoner, blant annet var han i en årrekke leder for Røde Kors i Nordland. Han var også leder for Salten Skogselskap.

R. M. B. Schjølberg ble utnevnt til ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden 1931 “for fortjeneste av Nordlandsbanen”. Han var også ridder av den svenske Nordstjärneorden.

  • Nordlandsbanen, utg. av Nordlands amts jernbanekomité, Bodø 1913
  • Nordlandsbanen, parcel Grong–Mosjøen–Bodø 529 km. Fremstilling og trafikkberegning (sm.m. T. Riis), Bodø 1917
  • Nordlandsbanen og Nord-Norges næringsveier, Bodø 1938
  • Stud. 1878, 1903, 1929
  • HEH 1938
  • Delphin Amundsen, 1947
  • E. Dahl: biografi i NBL1, bd. 12, 1954
  • Finne-Grønn, bd. 3:2, 1984–86