Rørek Dagsson er en nærmest sagnaktig skikkelse som vi bare kjenner fra Olav den helliges saga. Han skal ha vært en av flere hedmarkskonger som måtte gi tapt for Olav Haraldsson da denne etablerte sitt herredømme i Norge i årene etter 1015. Etter nederlaget mot Olav ble Rørek blindet, men fikk leve videre.
Rørek er bare så vidt nevnt i Legendariske saga (ca. 1200), mens Snorre i Heimskringla (ca. 1230) skriver om ham i et par forbindelser og da mer utførlig. Det finnes ingen samtidige kilder, f.eks. skaldekvad, som kan underbygge Snorres beretning, ut over det at Olav kjempet mot flere ikke navngitte “konger” på Hedmark.
Den lengste beretningen om Rørek må opprinnelig ha utgjort en selvstendig fortelling, som Snorre inkorporerte i sin fremstilling. I noen grad var den av moralsk innhold: Den blindede kongen kunne ikke gi opp sin motstand mot Olav og pønsket stadig på opprør, som han også klarte å anstifte. Kong Olav på sin side ville ikke drepe Rørek, enda han ble rådet til å gjøre det. I fortellingen opptrer så islendingen Torarin Nevjolvsson, som taper et veddemål med kong Olav. Som følge av dette gir Olav ham i oppdrag å bringe Rørek langt av sted, helst til Grønland, eller i det minste til Island. Slike fortellinger om Olav den hellige, hvor også islendinger opptrådte, var svært populære på Island på 1100- og 1200-tallet. Den historiske gehalten er det vanskelig å bedømme.
Etter alt å dømme er det en lignende fortelling som Legendariske saga henspiller på, når den i forbindelse med Olavs kamper på Østlandet ganske kort sier at en av kongens motstandere het Rørek, og at han ble blindet og sendt til Island, hvor han bodde hos Gudmund den mektige på Möðruvellir til han døde. Snorre gir samme stedsopplysninger, men ingenting av dette finnes i islandsk tradisjon utenom Olavssagaen. Det at Rørek likevel, til forskjell fra de andre “småkongene” som skulle ha kjempet mot Olav i denne fasen, ble et kjent navn på Island, kan være en indikasjon på at både navnet og islandsferden er historisk – selv om vi ikke kan være sikre.
Den andre og kortere beretningen hos Snorre er knyttet til rådslagninger hedmarkskongene angivelig skulle ha hatt før de møtte Olav. Snorre lar der Rørek være den mest iherdige talsmannen for aktiv motstand mot den nye kongen. I den forbindelse legger han ham i munnen – fremført for de andre kongene – en analyse av den historiske utviklingen i Norge fra Harald Hårfagre til Olav Tryggvason. I redegjørelsen blir hardheten flere av rikskongene hadde vist, gjort til et ledemotiv. Innholdet passer godt med hvordan Snorre også i andre sammenhenger fremhever at kongelige overgrep kunne gi befolkningen og deres ledere det som i det minste de kunne oppfatte som et rettmessig grunnlag for motstand mot vedkommende konge. I slike partier bygde ikke Snorre på eldre fremstillinger, og vi har åpenbart å gjøre med hans egen fortolkning av norsk historie.