Trolldomsdømt same. Foreldre: Ukjente. Død (brent på bål) mai 1627 i Hasvåg, Finnmark.

Quiwe Baarsen er blant de 37 samene som vi med sikkerhet vet fikk dom for trolldomsforbrytelser i Nord-Norge i løpet av perioden 1593–1692. Saken som ble ført mot ham, er blant de mest kjente trolldomssakene i Norge. I motsetning til de mange trolldomsdømte kvinnene fra norske fiskevær var det flest menn som fikk dom for trolldom i de samiske miljøene. Blant samene var trolldomsevner knyttet til et begrep om viten som tradisjonelt var forbundet med det mannlige kjønn. Samiske menn utgjør flertallet av trolldomsdømte i Vest-Finnmark.

Fra 1603 til 1607 er Quiwe omtalt i de svenske skattelistene fra Lappojavrre. 1608 heter det at han gjør sin skatt blant samene i Porsangerfjorden. Etter Kalmarkrigen (1611–13) flyttet han til Talvik og Langnes, før han rundt 1620 tok tjeneste som dreng hos nordmennene på Årøya i Altafjorden. Årøya var sentrum for den norske ekspansjonen og bosettingen innover Altafjorden på begynnelsen av 1600-tallet. Øya fungerte blant annet som dansk-norsk militær befestning i rivaliseringen med svenskene.

Koloniseringen av Altafjorden førte ikke bare til konfrontasjoner med svenskene, nordmennene kom også i konflikt med samiske næringsinteresser. Fra midten av 1620-årene kjenner vi til samiske opprørsplaner i Vest-Finnmark. Historikeren J. P. Nielsen mener at saken mot Quiwe Baarsen kan ha blitt satt i sammenheng med disse planene. Han var kanskje mistenkt for å ville skade nordmennene og dermed hindre norsk bosetting i samiske kjerneområder.

Ved inngangen til 1620-årene kan Quiwe ha vært en middelaldrende mann som, i tillegg til å livnære seg ved fiske, fikk betaling for sine overnaturlige evner. Hans magiske kunster har tydeligvis vært godt kjent. En trondheimsborger skulle ifølge anklager ha brukt Quiwe som forløser da kona skulle føde. Dessuten ble han mye brukt til å lage vind og god bør for sjøfolk.

I rettsavhøret møter vi en mann som fritt forteller om sine evner og sjamanistiske kunnskaper. I sin selvforståelse har Quiwe hatt gode og positive intensjoner med sine kunster. Han mener å ha brukt sine magiske evner til å hjelpe folk. Rettens beskyldninger om trolldom og djevelskap må ha ligget langt fra hans egen oppfatning.

Quiwes gode renommé fikk en alvorlig knekk da en seilskute med fem menn om bord forliste høsten 1625. Kona til en av mennene betalte Quiwe for å lage vind slik at båten skulle komme hurtig hjem etter at mannskapet hadde levert fisk i Hasvåg. Fiskerkona fikk sterkere vind enn hun bad om, og fiskerne druknet. I rettsforhøret gav Quiwe en beskrivelse av hvordan han gikk frem for å lage bør. Han kastet en grisunge på havet og ropte “Havvind, havvind”. Vinden ble imidlertid for sterk, da grisen snodde seg for hurtig i vannet. Måten den tiltalte laget vind på, minner mye om eldgamle former for ritualmagi som vi kan finne overalt i Europa. Stormmakere eller “tempestarii” laget uvær og storm ved å slå, skvette eller plaske i vannet. Man bør legge merke til at Quiwe ikke var herre over sin egen kraft.

Av rettsdokumentene går det frem at Baarsen også gav en lengre utlegning om magiske virkemidler blant samene, slik som gand og det som i rettsprotokollen omtales som “rundom”. Saken mot Quiwe inneholder den første beskrivelsen vi kjenner fra norske rettskilder av sjamantrommen, også kjent som runebomme. Quiwe er godt kjent med trommen, han forteller åpent om hvordan den er laget og om dens symboler og figurer. Han hadde fått opplæring i kunsten av en kven, trolig fra Kvalsund, en gang før 1611.

I dommen la retten vekt på at Quiwe hadde avgitt en uforbeholden tilståelse om sine diabolske kunster som førte til at fem personer druknet. 11. mai 1627 avsa retten dødsdom: Sjamanen skulle miste sitt liv til ild og bål. Sannsynligvis ble han brent på retterstedet i Hasvåg nokså umiddelbart etter dommen. Kongen krevde rask eksekusjon i slike saker, for at ikke “udediske” mennesker skulle gå for lenge rundt omkring i landet til Guds vrede og fortørnelse.

  • Tingbok for Vardøhus Len nr. 2, i SA Tromsø
  • B. G. Alver: Heksetro og trolddom. En studie i norsk heksevæsen, 1971
  • J. P. Nielsen: Altas historie, bd. 1, Alta 1990
  • N. Cohn: Europas indre demoner. Demoniseringen av kristne i middelalderen, 1997
  • H. H. Lilienskiold: Trolldom og ugudelighet i 1600-tallets Finnmark, red. og bearb. av R. Hagen og P. E. Sparboe, Ravnetrykk nr. 18, Tromsø 1998
  • K. R. Eikeset, K. Heitmann og J. P. Nielsen (red.): I storlaksens rike. Historien om Altaelva og Alta Laksefiskeri Interessentskap, Alta 2001
  • R. Hagen: The Shaman of Alta, 2002, på Internett (http://www.ub.uit.no/fag/historie/shaman.html)
  • R. Hagen: “Harmløs dissenter eller djevelsk trollmann?”, i HT, bd. 81, 2002, s. 319–346