Philip Houm

Selv hevdet Houm at han ble kritiker ved en tilfeldighet. Etter examen artium 1929 studerte han filologi ved Universitetet i Oslo, og 1938 hadde han etter 9 års studier tatt magistergraden i litteratur på avhandlingen Ord og bilder i Olaf Bulls ungdomsdiktning. Som student hadde han allerede prøvd seg som litteraturanmelder i Adresseavisen og Tidens Tegn, og han hadde skrevet Oslo Sporveiers historie.

Da hans lærer, professor Fredrik Paasche, sommeren 1939 hjalp ham til et universitetslektorat i Sverige, slo han til med en gang. Der ble han under hele krigen, og han traff igjen Paasche, som han samarbeidet med både på universitetsplan og i opplysningsvirksomhet. Senere skrev han at Paasche hadde betydd mer for ham «enn noen annen jeg kunne nevne». Da Paasche døde 1943, var Houm raskt ute med en liten, men beundrende bok om mannen og hans verk.

I 1948 redigerte han en minneutgave av Fredrik Paasches verker i 4 bind. Verket Norsk litteratur efter 1900 (svensk utgave 1951, dansk utgave 1954) er en god og levende fremstilling.

Houm var medredaktør i tidsskriftet Kjølen 1942–1945.

Hovedanmelder i Dagbladet

Uten at Houm visste det, hadde allerede Sigurd Hoel og Francis Bull sett ham ut til ny hovedanmelder i Dagbladet. Den hjemkomne og arbeidsløse Houm sa naturligvis ja. Om sitt arbeid i Dagbladet forteller han i erindringsboken at han stod særdeles fritt, takket være de to redaktørene Einar Skavlan og Gunnar Larsen, som begge var opptatt av litteratur. Det førte til at anmelderkorpset ble utvidet og med årene nærmest uslåelig: Houm selv, Johan Borgen, Paal Brekke og Ragnvald Skrede.

Overraskende er det at han anmeldte en nær bekjent som Sigurd Hoel. Men han gjorde det så kritisk at Hoel ikke ville hilse på ham når de møttes på gaten. Houm skapte også en kløft til sin avholdte lærer professor A. H. Winsnes, da dennes bok om Sigrid Undset fikk en kritisk omtale 1949; kløften økte da Houm noen år senere skrev Ask Burlefot og vi og tok Agnar Mykle i forsvar.

Houms sentrale posisjon i det litterære landskapet fremgår også av at Aschehoug forlag 1947 spurte om han kunne skrive det avsluttende bindet av kjempeverket Norsk litteraturhistorie, hvor Fredrik Paasche, Francis Bull og A. H. Winsnes hadde skrevet de fem foregående. Arbeidet tok 7 år, men i 1955 utkom Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene. Et biprodukt var Norsk litteratur efter 1900, som utkom i Sverige.

Houms bok var resultatet av en formidabel innsats, og det var ikke unaturlig at tanken om å levere verket inn som doktoravhandling ble født. Boken ble godtatt tross sin karakter av oversiktsverk, og Houm fikk sin doktorgrad. Den hjalp ham likevel ikke til professoratet etter Francis Bull, da han søkte det. Under disputasen angav 2. opponent, professor Johs. A. Dale, en viktig grunn til det: Boken kunne ikke kalles vitenskap, da den var full av verdidommer. En opponent ex auditorio, universitetslektor Gunnar Høst, protesterte mot at man godtok en bok uten tese og noteapparat, men Houm svarte at bokens tese og grunntema var kjærlighetssvik og kjærlighetsmangel i tidens diktning, noe som delvis forklarer at Sigurd Hoel og Helge Krog dominerer i helhetsbildet.

Philip Houm var en mann med mange interesser, og han skrev om både musikk og teater i tillegg til litteratur. Men mot slutten av sitt liv beskjeftiget han seg mer og mer med religiøse problemer. Opptakten gjorde han i Mannen fra Nasaret og Den norske kirke (1965), der han gikk til angrep på «norsk ortodoksi» – i virkeligheten legmannspietismen, og han representerte et kristendomssyn som langt på vei lignet Albert Schweitzers. Boken møtte sterk motstand fra kirkelig hold, og det avfødte ytterligere tre debattbøker: Hvem var han?, Du må ikke sove og Norsk diktatur. Hva dette betydde for ham, fremgår ikke minst av at erindringsboken, som ble det siste han skrev, slutter med et varmt ønske om nestekjærlighetens gjenfødelse.

Essaysamlingene Gleder og gremmelser (1977) og Helter og hjertesaker (1981) viser spennvidden og engasjementet i Houms kritiske virksomhet.

Kritikere i en gullalder (1982) presenterer mellomkrigstidens norske litteraturkritikk med 7 store kritikere fra Kristian Elster d.y. til C. J. Hambro. Her definerer Houms sitt syn på sitt virke som kritiker. Som sitt eget hovedkriterium understreket han at kritikeren må oppleve verket innenfra. En mann forut for vår tid (1982) gir personlige og skarpe inntrykk av Bjørnson.

I 1985 kom den selvbiografiske boken Kjærlighet og kamp.

• Norges litteraturhistorie
• Philip Houm i Norsk biografisk leksikon

Opp gjennom årene hadde Houm tillitsverv i flere organisasjoner. Han var styremedlem i Norsk litteraturkritikerlag 1946–55 (formann 1949–53), styremedlem i Nationaltheatret fra 1963, medlem i Foreningen Nordens hovedstyre og råd 1958–77, medlem av Den norske forfatterforenings litterære råd 1955–67 og representerte foreningen i Norsk språknemnd 1966–72 og Norsk språkråd 1972–76.

Han mottok Statens kritikerstipend 1950 og 1966, Oslo bys stipend 1966 og Fritt Ords pris 1980, og han var æresmedlem av Norsk Parapsykologisk Selskap.

• Olaf Bull, i Nordisk tidskrift för vetenskap, konst och industri 1933, s. 588–612
• Ord og billeder i Olaf Bull’s ungdomsdiktning, mag.avh. UiO, 1938
• Svensk-norsk ordliste (sm.m. E. Remens), Lund/Oslo 1942 (og senere utg.)
• Fredrik Paasche. Nordmann og verdensborger, Stockholm 1944 (norsk utg. 1946)
• red. F. Paasche: Artikler og taler, 1948
• Festskrift til Arnulf Øverland på sekstiårsdagen (red. sm.m. G. Reiss-Andersen), 1949
• Norsk litteratur efter 1900, Stockholm 1951 (dansk utg. 1954)
• Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene, bd. 6 i NLH/Bull, 1955
• Ask Burlefot og vi. Dikterens ansvar og vårt, 1957
• Kritikk og kritikere, 1958
• Mannen fra Nasaret og den norske kirke, 1965
• Hvem var han? På sporet etter Mesteren fra Galilea, 1968
• Du må ikke sove, 1973
• Gleder og gremmelser, 1977
• red. Eugenia Kielland. En vennebok, 1978
• Norsk diktatur. Et forsvar for kristendommen, 1979
• Helter og hjertesaker (utvalg av Houms skrifter utgitt som festskrift til hans 70-årsdag), 1981
• En mann forut for vår tid. Bjørnstjerne Bjørnson og vi, 1982
• Kritikere i en gullalder, 1982
• Kjærlighet og kamp, 1985

• Studentene av 1929, 1954
• H. Beyer og J. A. Dale: «Philip Houms doktordisputas ’Norges litteratur fra 1914 til 1950-årene’. Innlegg av de ordinære opponenter», i Edda 1957, s. 81–118