Faktaboks

Petter Sørlle
Petter Martin Mathias Koch Sørlle
Født
16. februar 1884, Tune (nå Sarpsborg), Østfold
Død
29. mai 1933, Tønsberg, Vestfold
Virke
Hvalfanger og fangstbestyrer
Familie
Foreldre: Skipsfører Petter Mathias Koch (1854–83) og Margrete Kristine Sørlle (f. 1856; hun gift 2) med kunstmaler Simon Andersen, f. 1864). Gift april 1909 i Kristiania med Signy Therese Gulbraar (30.5.1892–9.1.1988), datter av grosserer Thorvald Gulbraar (1866–1954) og Marie Ditmansen Bjerklund (1868–1952). Svigerfar til Bendt Winge (1907–83).

Petter Sørlle fikk 1922 meddelt patent på den såkalte opphalingsslippen for flytende hvalkokerier. Oppfinnelsen ble tatt i praktisk bruk og var en viktig forutsetning for næringens videre utvikling.

Sørlles far var seilskuteskipper og omkom på sjøen tre måneder før sønnen ble født. Moren giftet seg om igjen og emigrerte til USA 1890, men etterlot sønnen hos sine foreldre i Sandefjord. Sørlles morfar Hans Martin Sørlle var også skipper, og Petter fulgte i hans og farens fotspor og drog tidlig til sjøs. Han kom med i hvalfangsten, som på den tiden hadde sitt sentrum i Vestfold, og var med i perioden da næringen forflyttet seg fra den nordlige halvkule til Antarktis. Han ble hvalskytter og tok skipførersertifikat.

Høsten 1911 kom Sørlle for første gang med hvalbåt til South Orkney Islands og var med på åpningen av dette fangstfeltet. Han deltok aktivt i utforskingen og kartleggingen av øygruppen og utarbeidet det første kartet. Signy Island, hvor en forskningsstasjon har hatt tilhold i nyere tid, er oppkalt etter hans kone.

Sørlle fikk en viktig erfaring i løpet av tiden han var ved South Orkney Islands. I den andre sesongen var det så mye is at kokeriskipene ikke kom inn i havnene. De måtte operere utenfor iskanten. Flensingen av hvalen, som foregikk langs siden på kokeriet, ble da mer komplisert enn inne i smulere farvann. Ifølge Sørlles egen beretning fikk han da ideen til en anordning som gjorde at hvalen kunne trekkes hel opp på dekket og opparbeides der.

Fra 1915 arbeidet Petter Sørlle i flere fangstsesonger på South Georgia. Han arbeidet også videre med sin idé, og 1922 fikk han patent på konstruksjonen av et hvalkokeri med en innebygd opphalingsslipp akterut. Han fikk ingen umiddelbar respons i hvalfangstkretser for sin oppfinnelse, men to år senere kom han i kontakt med skipsreder H. G. Melsom, som han kjente fra tiden på South Orkney Islands.

Melsom og hans kompanjonger hadde planer om etablering av et selskap og innredning av et kokeriskip som kunne operere utenfor de lisensbelagte britiske territoriene i Antarktis. En opphalingsslipp kunne da løse et av problemene som oppstod når kontakten med land ble brutt. Resultatet ble etableringen av hvalfangstselskapet Globus (1925) og anskaffelse av kokeriskipet Lancing. Som vanlig på den tiden var dette et eldre skip som ble ominnredet. Det nye var opphalingsslippen.

Lancings første sesong i Antarktis, 1925/26, ble på mange måter innledningen til en ny epoke og til den sterkeste ekspansjonen i den antarktiske hvalfangsten. I løpet av de nærmeste årene ble stadig flere kokeriskip ombygd og nybygd etter mønster av Lancing. Fangstområdene forskjøv seg fra South Georgia, South Orkney Islands og South Shetland Islands til hele Sørishavet. Kokeriskipene og deres hvalbåter kunne på en helt annen måte enn før søke de rikeste hvalforekomstene. Begrepet pelagisk hvalfangst er brukt om denne epoken.

Det kom til å stå strid om Sørlles patent og bidrag til å løse opphalingsproblemet. Det er et faktum at flere tidligere hadde syslet med de samme tanker, og det var helt fra 1903 meddelt flere patenter som på ulike måter anviste løsninger for å få hvalen hel ombord. Sørlle bygde selvsagt i noen grad på disse oppfinnelsene. Hans patent var dessuten nokså generelt formulert. Det gjenstod store tekniske utfordringer knyttet til hvordan blant annet ror og styreanordninger måtte endres i forhold til tradisjonell konstruksjon. Dette bidrog andre til å løse, ikke minst skipskonstruktøren C. F. Christensen og Framnæs Mek. Verksted i Sandefjord.

I en allmenn vurdering er Sørlles historie kanskje typisk. Det gjøres ofte flere oppfinnelser for å løse samme problem, men bare noen makter å overføre oppfinnelsen til en praktisk brukbar innretning. Her lå kanskje Sørlles viktigste bidrag, selv om det også i dette arbeidet var flere med. Han var avhengig av samarbeidet med forretningsmennene, skipskonstruktøren og verftet.

Petter Sørlle var selv med som fangstbestyrer på Lancing i én sesong. 1928 var han med på å stifte et nytt hvalfangstselskap, Skytteren, og han deltok både i administrasjonen i Tønsberg og som fangstbestyrer. Han døde 1933, bare 49 år gammel, etter en tids sykdom. Det er sagt at han gikk i sin grav som en skuffet mann. Han fikk ikke glede av at Høyesterett etter hans død fastholdt hans patentrettigheter.

Kilder og litteratur

  • Ø. Næss: Hvalfangerselskapet Globus a/s 1925–1950. Et kapitel av den moderne hvalfangsts historie, Larvik 1951
  • A. O. Johnsen: Norwegian patents relating to whaling and the whaling industry, 1947
  • J. N. Tønnesen: Den moderne hvalfangsts historie, bd. 2 og 3, Sandefjord 1967 og 1969
  • B. L. Basberg: “The floating factory: Dominant designs and technological development of the 20th century whaling factory ships”, i Northern Mariner, vol. 8, nr. 2, 1998
  • T. Eagan: slektstavle på Internett (http://www.uib.no/People/pstca/Koch_Sorle.html)