Politiker, statsfange. Foreldre: Kjøpmann Joachim Schumacher (1604–50) og Maria Motzfeldt (1613–93). Gift 2.11.1670 med Cathrine (Karen) Nansen (1.3.1656–17.5.1672), datter av kjøpmann Mikkel Nansen (ca. 1630–1659) og Karen Rasmusdatter Helkand (død 1673).

Takket være sitt personlige tjenerforhold til kongen, gjorde den begavede og effektive Peter Schumacher en kometaktig karriere i det nye eneveldets maktapparat i årene 1663–76. Han ble adlet 1671 og gjort til greve 1673 under navnet Griffenfeld. Som førsteminister inntok han da alle nøkkelposisjoner under kongen. Han ble styrtet 1676 og holdt som statsfange, det meste av tiden på Munkholmen ved Trondheim.

Foreldrene var blant de velstående tyske kjøpmennene i København. Peter Schumacher var et vidunderbarn, som ble satt i skole fire år gammel og immatrikulert ved Københavns universitet 12 år gammel. Han tok teologisk eksamen 1653, og 1654–62 gjennomførte han en stor europeisk dannelsesreise til universiteter i en rekke land.

Da Schumacher kom hjem, ble han 1663 kongens bibliotekar og arkivar. Frederik 3 utnevnte ham 1665 til sin kammersekretær, med oppgave å presentere saker for kongen. Han fikk også i oppdrag å forfatte Kongeloven. Året etter ble han referent for Frederik 3 av saker fra Danske kanselli: Alle bønnskrifter og kanselliets betenkninger skulle forelegges Schumacher, som skulle legge dem til rette for kongen. 1669 ble han oversekretær i kanselliet og kontrollerte dermed selve saksbehandlingen der. Samtidig ble han assessor både i statskollegiet og i høyesterett.

Kongens yndling Christoffer Gabel støttet opprinnelig Schumacher, men da Gabel syntes at den unge stjernen steg for høyt, trådte kongens illegitime sønn Ulrik Frederik Gyldenløve i hans sted som protektor. Ved tronskiftet 1670 holdt den unge Christian 5 seg til Gyldenløve og Frederik Ahlefeldt. Selv om de var stattholdere i Norge og Slesvig-Holsten, oppholdt de seg mye i København. De var ikke interessert i tungt administrativt arbeid og oppmuntret kongen til å konsentrere det enda mer i hendene på Schumacher. De to gikk inn i det nyopprettede Geheimerådet (et regjeringsråd) med Schumacher som sekretær. Igjen gjorde en fraksjon ved hoffet et forsøk på å stoppe ham, men det ble avvist med Gyldenløves hjelp. Schumacher ble 1671 selv medlem av Geheimerådet og adlet under navnet Griffenfeld. Han behersket den militære finansadministrasjonen, og 1673 utnevnte kongen ham til rikskansler (storkansler), og til sjef for statskollegiet, Danske kanselli og Tyske kanselli. Året etter ble han patron for Københavns universitet og endelig president for høyesterett.

Griffenfeld hadde kapasitet både til generell planlegging og detaljarbeid. Han laget instrukser for sentralforvaltningen; tilsynelatende var det et nærmest konsekvent kollegiestyre, men i virkeligheten uthulet han kollegiene. Han hadde en fremragende formuleringsevne og var i besittelse av evnen til å sjarmere både kvinner og menn; forholdet til Gyldenløve hadde et visst erotisk preg. Etter tronskiftet 1670 utarbeidet han en gemakksordinans som avgrenset mulighetene til å få audiens hos kongen. 1671 stod han bak den første rangforordning, der det øvre sjikt av samfunnet ble inndelt i rangklasser alt etter hvilket forhold de stod i til kongen, med en ny høyadel av grever og baroner på toppen. Da Christian 5 innstiftet Dannebrogordenen, ble Griffenfeld hvit ridder av den, under mottoet “Pennen styrer sverdet”.

Da Griffenfeld ble adlet, makeskiftet han til seg Tønsberg prostis gods. Kongen skjenket ham dessuten Sem kongsgård, som nå ble kalt Griffenfeldgård, og gav ham krongods i Tønsberg og Brunla amt, leidangsskatten av Sem og Slagen prestegjeld og kallsretten til dette prestegjeldet. Griffenfeld ble utnevnt til greve 1673 og forlent med hele Tønsberg amt som sitt grevskap, under navnet Griffenfeld grevskap – fra 1675 også med Tønsberg by; da kjøpte han resten av krongodset i grevskapet. Som greve hadde han birkerett (domsmyndighet) og hals- og håndsrett (politimyndighet) over alle innbyggere i grevskapet og kallsrett til alle presteembeter der.

Griffenfeld besøkte aldri sitt norske grevskap og forpaktet det til den danskfødte godsforvalteren Hartvig Nielsen Oxenløve. 1674 kjøpte han Samsø av Jørgen Bjelke, men det han nå særlig traktet etter, var å bli tysk riksgreve – den tyske keiseren oppfylte hans ønske 1675 som et diplomatisk virkemiddel, og kurfyrsten av Brandenburg forlente ham senere på året med den erobrede øya Wollin.

Griffenfeld skaffet seg gaver og bestikkelser fra dem som var avhengige av hans velvilje for å oppnå det de søkte om. Han beriket seg raskt og bodde fyrstelig i Købmagergade i København. Han fikk forfremmet slektninger og venner til viktige og inntektsgivende posisjoner i et nettverk av klienter. Tidlig i 1670-årene engasjerte han seg sterkt i handelspolitikk, mest for å styrke manufakturene i København.

Utenrikspolitikken ble stadig viktigere, og det hjertelige forholdet til Gyldenløve ble ødelagt da Griffenfeld 1673 ikke sikret kongens støtte til Gyldenløves forsøk på forlik med hertugen av Gottorp. Da så Gyldenløve fikk ordre om å dra til Norge, fortonet det seg som en forvisning. Kongen siktet mot krig for å styrke sin stilling i Nord-Europa. Griffenfeld var ikke uenig i målet, men ville oppnå mest mulig ved diplomatiske virkemidler i et komplisert spill som kongen ikke var villig til å avvente resultatene av, idet han gikk inn i en omfattende nordeuropeisk krig 1675. Griffenfeld fortsatte det diplomatiske spillet og prøvde å avgrense generalenes innflytelse på kongen.

Kort før utbruddet av krigen røpet Christian 5 dyp frustrasjon over sin førsteministers arrogante oppførsel i en skriftlig reprimande. Men Griffenfeld skjønte ikke alvoret. Da hans fiender ved hoffet og i militærledelsen fikk bevis for at han fortsatte sitt diplomatiske spill bak kongens rygg, var Christian 5 rask til å beordre Griffenfeld arrestert. Han ble avsatt fra sine embeter, fratatt sine ordener og stilt for en spesialdomstol, anklaget for salg av geistlige embeter, pengeutpressing i verdslige saker, mened, underslag, embetsmisbruk, indiskresjon, politisk upålitelighet og majestetsforbrytelse. Griffenfeld forsvarte seg i et velskrevet forsvarskrift, men ble 26. mai 1676 fradømt liv, ære og gods. Idet han 6. juni 1676 hadde lagt hodet på bøddelblokken, fikk han beskjed om at dødsstraffen var omgjort til livsvarig fengsel.

Griffenfeld satt fengslet i København 1676–80, så ble han ført til Munkholmen festning utenfor Trondheim. Der underviste han offiserenes sønner og mottok mange besøk. 1698 fikk han av helsegrunner lov til å flytte inn til Trondheim. Han døde i kjøpmann Herman Treschows hus 1699 og ble begravd i Vår Frue kirke. Etter kort tid ble kisten fraktet til Vær kirke ved Horsens, som hans svigersønn, baron Frederik Krag, eide.

  • A. D. Jørgensen: Peter Schumacher Griffenfeld, 2 bd., København 1893–94
  • K. Fabricius: Griffenfeld, København 1910
  • K. Fabricius: Kongeloven, København 1920/1971
  • S. Heiberg: biografi i DBL 3, bd. 5, 1980
  • Ø. Rian: Vestfolds historie. Grevskapstiden 1671–1821, Tønsberg 1980
  • K. J. V. Jespersen: Danmarks historie, bd. 3, København 1989
  • S. Dyrvik: Truede tvillingriker 1648–1720, bd. 3 i Danmark-Norge 1380–1814, 1998
  • J. R. Hagland, H. Nissen og S. Supphellen (red.): Griffenfeld – 300 år etter. Rapport frå eit seminar i Trondheim 16.–17. april 1999, Trondheim 1999
  • S. Olden-Jørgensen: Kun navnet er tilbage. En biografi om Peter Griffenfeld, København 1999

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri (brystbilde) av Abraham Wuchters, 1672; Det Nationalhistoriske Museum på Frederiksborg, Danmark
  • Maleri av Abraham Wuchters, antakelig 1673; Københavns Universitet
  • Statue (bronse) av Carl Martin-Hansen, 1922; Rigsarkivet, København