Per Theodor Haugen er kjent som skuespiller, instruktør og teatersjef. Han har opptrådt i så vel humoristiske som seriøse roller innen både klassisk og moderne dramatikk og makter på en utmerket måte å forene humoren og alvoret i den sanne gjøgleren.
Haugen vokste opp i Kongsberg og avslørte seg i ung alder som muntrasjonsråd i lokalsamfunnet. I realskoletiden var han aktiv i skoleteatervirksomheten. Inspirert av dette, og med “en busstur til Oslo, til Nationaltheatret” som eneste teatererfaring, reiste han vel 16 år gammel til Stavanger. Der ble han først elev på Rogaland Teater, senere fast ansatt 1949–52.
1952 reiste Haugen til Oslo, hvor han begynte ved det nystartede Folketeatret. Der forble han til teateret ble nedlagt 1959. Nytt oppholdssted ble Bergen, der han var ansatt ved Den Nationale Scene 1959–64. Så drog han tilbake til Oslo, hvor han siden har vært ansatt ved forskjellige teatre: 1964–67 ved Det Norske Teatret, 1967–75 ved Oslo Nye Teater og 1975–84 ved Nationaltheatret. Deretter var han teatersjef ved Oslo Nye Teater 1985–88. Etter sjefsperioden var Haugen frilanser sesongen 1989–90, og fra 1990 stod han igjen på Nationaltheatrets scene, hvor han har vært ansatt siden.
Haugen debuterte på Rogaland Teater som Charley i Brandon Thomas' farse Charleys tante. Debuten er representativ for mange av rollene Haugen huskes for, nemlig som den typiske farse- og komedieskuespilleren. Han har da også opptrådt i en rekke komedier, og behersker farsens krav om presisjon og lynrask etablering av en karakter. Haugen har utvilsomt antenner for det å underholde.
At Haugen selv har uttalt at “i alt jeg gjør ligger et våkent blikk for det komiske”, innebærer på ingen måte at han er en rendyrket komedieskuespiller. Men nettopp de mange opptredener i lette og lystige roller har etter Haugens mening fungert som “den beste skoleringen, da er du nødt til å ha et bevisst forhold til publikum”. I tillegg til farser og komedier inneholder da også Haugens svært varierte rolleliste opptredener innen tragedier og dramaer.
Av Ibsens stykker har han for eksempel spilt tittelrollene i Catilina, Brand, Peer Gynt og Bygmester Solness. Dessuten har han vist konsul Bernick i Samfundets støtter i komisk stil, Torvald Helmer i Et dukkehjem og doktor Stockmann i Charles Marowitz' omdiskuterte oppsetning av En folkefiende på Nationaltheatret 1979. I Ludvig Holbergs Den Stundesløse opptrådte Haugen som Vielgeschrey mot sønnen Kim Haugen som Oldfux, og i Jeppe paa Bierget var Haugen en utslitt og utspekulert Jacob Skomager. Onkel Vanja i Tsjekhovs stykke av samme navn, konferansieren i Joan Littlewoods Ai, Ai for ein artig krig på Det Norske Teatret, samt alvorstunge roller i stykker av August Strindberg og William Shakespeare hører også med til Haugens rikholdige repertoar.
Bredden og variasjonen i Haugens repertoar gjør at han kan karakteriseres som en av de norske skuespillere som har videst spenn i sin virksomhet, og humor, ironi og realistisk tyngde særpreger ham som scenekunstner. Haugens sceniske allsidighet har også kommet til uttrykk i filmer som Støv på hjernen (1959), Sønner av Norge kjøper bil (1962), Sult (1966), Liv (1967), Motforestilling (1972), Bør Børson jr. (1974), For Tors skyld (1982), Hockey feber (1983) og Åpen framtid (1983).