Politiker. Foreldre: Advokat Knut Sigurd Kleppe (1897–1980) og Nathalie Mathilde Andersen (1896–1973). Gift 22.1.1951 med redaktør Margaretha Eva Malmros f. Ström (26.7.1917–20.4.1997), datter av ingeniør Thorgny Ström (1886–1975) og Eva Thorstenson (1888–1973).

Per Kleppe var statsråd i samtlige arbeiderpartiregjeringer i 1970-årene. Han var først handelsminister, deretter finansminister i nesten seks år, lenger enn noen annen norsk finansminister på 1900-tallet, og til slutt planleggingsminister. Han ansees som en av Finansdepartementets mest markante og dyktige ledere noensinne. Med sin brede kunnskap og store arbeidskapasitet stod han sentralt i utformingen av norsk økonomisk politikk i årene da grunnlaget for norsk oljeøkonomi ble lagt.

Kleppe ble født i Kristiania, men da han var seks år gammel, flyttet familien til Bergen, der han tok examen artium 1941. Ingenting i hans borgerlige bakgrunn skulle tilsi sosialistiske sympatier. En inspirerende lærer på middelskolen, lektor Trygve Bull, vakte imidlertid guttens sans for sosial rettferdighet, og Per Kleppe orienterte seg mot arbeiderbevegelsen. 14 år gammel meldte han seg inn i AUF og var aktivt med i studiearbeid i fem år. Da han begynte på sosialøkonomistudiet i Oslo etter krigen, tok han kontakt med arbeiderpartimiljøet i hovedstaden, og 1949 ble han som den eneste med borgerlig bakgrunn valgt inn i AUFs sentralstyre, hvor han satt til 1955. Han var også formann i Sosialistisk Studentlag et års tid (1948–49) og var aktiv i den europeiske ungdomsbevegelsen. 1953–55 var han formann i Det europeiske ungdomsråd.

Etter fullførte studier valgte Per Kleppe å satse på en politisk karriere fremfor den akademiske løpebanen en glimrende embetseksamen i sosialøkonomi kunne ha gitt. I perioden 1952–57 var han sekretær i henholdsvis Finansdepartementet, Statistisk sentralbyrå og Forskningsrådenes fellesutvalg. Han var samtidig Oslo Arbeiderpartis “ungdomskandidat” og vararepresentant til Stortinget 1953–57. Deretter var han statssekretær i Finansdepartementet til 1962 og sjef for økonomiavdelingen i EFTA 1963–67. Han var formann i Universitets- og høyskolekomiteen av 1960, som la frem forslag om økt studiekapasitet ved de høyere utdanningsinstitusjonene. Fra 1967 og til han ble handelsminister 1971 var Kleppe leder for “tenkeloftet”, Arbeiderbevegelsens utredningskontor, med ansvar for å trekke opp retningslinjene for Arbeiderpartiets økonomiske politikk.

Kleppe forlot Finansdepartementet 1979 for å ta over det nyopprettede Planleggingsdepartementet. Han var teoretisk skolert, men samtidig pragmatisk i sin orientering når det gjaldt å finne løsninger på politiske problemer. Hans navn er uløselig knyttet til begrepet “Kleppe-pakke”, et begrep han selv kommenterer slik: “Uttrykket er skapt av pressen, og det betegner at man i forbindelse med inntektsoppgjørene også gjennomfører en rekke offentlige tiltak som sammen med selve inntektsoppgjøret setter oss i stand til å gjennomføre pris- og inntektspolitikken på en bedre måte enn det som ellers ville vært mulig.” Kleppe fikk LO til å akseptere lavere nominelle lønnstillegg mot at staten til gjengjeld gav skattelette og garanterte at prisstigningen ikke ville bli for stor. På denne måten kunne inflasjonen dempes og grunnlaget legges for en statlig styrt inntektspolitikk. Inntektsutvikling og -fordeling var ikke noe som bare kunne overlates til partene i arbeidslivet, mente Kleppe. Det måtte satses på et målrettet samarbeid mellom dem og myndighetene for å sikre en sunn økonomi.

Hovedmålet for Kleppe var å holde hjulene i gang og sikre full sysselsetting i en tid da det hersket frykt for en internasjonal økonomisk nedtur i kjølvannet av oljekrisen i 1970-årene. Han ble den “selvskrevne arkitekten for Arbeiderpartiets motkonjunkturpolitikk”, hevdet Odvar Nordli senere, og la til: “Per Kleppe som finansminister var en av de første som sterkt gikk ut mot de økonomisk toneangivende land i vest og forlangte av dem en mer aktiv og målrettet politikk for å forhindre arbeidsløshet. Gjennom sin økonomiske politikk søkte Kleppe å realisere dette i vårt eget land.” Kleppe selv har pekt på at det var tre faser i hans økonomiske politikk: Først en tilstrammingsfase med hovedvekt på kampen mot inflasjon, dernest motkonjunkturpolitikken med kamp mot både arbeidsløshet og inflasjon, og så til slutt tilstramming, med vekt på så vel sysselsetting som kamp mot inflasjon og reduksjon av underskuddene i utenlandshandelen.

Som sosialøkonom hadde Per Kleppe fast hånd om styringen av Finansdepartementet og ble aldri sine byråkraters gissel, slik statsråder uten faglig tyngde kan oppleve å bli. Han samlet også en svært dyktig stab rundt seg. “De folk som omgir ham, er ikke norsk byråkratisk standardvare. Flere av dem er internasjonale kapasiteter,” skrev Andreas Hompland i Dagbladet. Men den selvsikre og håndfaste finansministeren ble også ofte oppfattet som egenrådig når han insisterte på at budsjettene måtte holdes innenfor realistiske økonomiske rammer og at helhetshensyn måtte telle mer enn sektorinteresser. Mot slutten av 1970-årene var han regjeringens huggestabbe og mest utskjelte statsråd, ansett som “ansvarlig for alt som ikke gikk som det skulle i fedrelandet” ifølge en kommentator. Særlig ble han upopulær i LO, som krevde hans avgang.

Per Kleppe ser seg selv som trygt plassert i Arbeiderpartiets sentrum. Han forsikrer at han avskyr ekstremisme, enten den befinner seg på høyre eller venstre side av det politiske spektrum. I tråd med en grunnleggende utjevnings- og likestillingsfilsofi fremmet han i sin tid som sjef på “tenkeloftet” forslag om delvis offentlig oppnevnte styrer i forretningsbankene. “Hovedhensikten var å få slutt på klikkvesenet som dominerer forretningsbankene. De må godta de demokratiske prinsipper som gjelder ellers i samfunnet,” erklærte han.

Helt fra studietiden har Per Kleppe vært tilhenger av et forent Europa. Både 1972 og 1994 var han på “ja-siden” i europadebatten, og som handelsminister i Trygve Brattelis regjering spilte han en sentral rolle i forhandlingene om norsk medlemskap i EF. Da spørsmålet igjen kom på dagsordenen et par tiår senere, bidrog han med artikler og bøker som dannet utgangspunkt for debatt både innad i Arbeiderpartiet og i samfunnet for øvrig.

Kleppe forlot norsk toppolitikk etter valget 1981 og flyttet til Genève som generalsekretær i EFTA, en stilling han beholdt til 1988. Siden da har han vært tilknyttet Forskningsstiftelsen Fafo, hvor han har hatt ansvar for utarbeiding av flere rapporter.

Gjennom et langt politisk liv har Per Kleppe stått sentralt som leder av utallige utvalg, også etter han ble pensjonist, bl.a. penge- og kredittutvalget (1987), sysselsettingsutvalget (1991), overføringsutvalget (1992), statsbankutvalget (1994) og Arbeiderpartiets eldreutvalg (2000). I 2003 utgav han sine memoarer under tittelen Kleppepakke. Per Kleppe er fremdeles en flittig bidragsyter i debatter oma dgasaktuelle emner fra sitt kontor i Fafo.

  • Main aspects of economic policy in Norway since the war, 1968
  • Bank- og kredittvesenet, 1974 (2. utg. 1979)
  • Norsk økonomi og dens internasjonale sammenheng, 1979
  • Motkonjunkturpolitikken i midten av 1970-årene, i Full sysselsetting og økonomisk vekst. Festskrift til Eivind Erichsen, 1987
  • Kan Stortingets budsjettsaldering forenkles, i Med Finanskomiteen i arbeid, 1988
  • Norges vei til Europa, 1989
  • Visjonen og hverdagen, 1990
  • Kampen om 70-åra, i Kompetanse og kontrovers. Festskrift til Gudmund Hernes, 1991
  • Kleppepakke. Meninger og minner fra et politisk liv, memoarer, 2003
  • HEH, flere utg.
  • Stud. 1941, 1966
  • P. Vassbotn: “Kongen blant ministrene”, i Dagbl. 4.12.1971
  • A. Strand: “Per Kleppe fyller 50”, i Arb.bl. 12.4.1973
  • R. Bistrup: “Kleppefast tro på seg selv”, i Aftenp. 18.5.1974
  • T. Axelsen: “Sommerprat med Per Kleppe”, i Arb.bl. 25.7.1975
  • A. Hompland: “Skatteyternes beste venn”, i Dagbl. 23.10.1976
  • d.s.: “Langtidstenkeren”, i Dagbl. 27.11.1979
  • A. O. Holm: “Som kjerringa mot strømmen”, i Dagbl. 11.4.1981
  • A. Finborud: “Han formet 70-åras Norge”, i Dagbl. 13.10.1981
  • O. Nordli: “Med sans for persille og pakker”, i Arb.bl. 13.4.1983
  • biografi i Nordby, bd. 1, 1985
  • T. Øvrebø: “40 år på tenkeloftet”, i Dagens Næringsliv 11.6.1992
  • K. Kopland: “Vil forlenge reformperioden”, i Kommunal Rapport 25.5.2001