Skipsreder og politiker. Foreldre: Skipsreder Sverre Ditlev-Simonsen (1906–2004) og Lily Kaurin (1907–78). Gift 1) 1960 med Benedicte Werring (15.9.1935–3.3.1990), datter av direktør Waldemar Werring (1905–81) og Cecilie Maria Broch (1907–78); 2) 1992 med Turi Klaveness (19.4.1941–), datter av skipsreder Dag Klaveness (1913–86) og Wanda Young Fearnley (1915–91). Sønnesønn av Olaf Ditlev-Simonsen (1865–1960); brorsønn av Olaf Christian Ditlev-Simonsen (1897–1978).

Per Ditlev-Simonsen har siden 1950-årene vært engasjert i familiens rederivirksomhet, men har også markert seg som politiker, først på Stortinget (1973–85) og senere som en av Høyres ledende lokalpolitikere i Oslo, hvor han ble valgt til ordfører 1995 og satt helt til 2007.

Ditlev-Simonsen har skipsfartsbakgrunn på farssiden og embetsmannsbakgrunn på morssiden. Farfaren, faren og to onkler var skipsredere; morfaren nedstammet fra en lang rad av prester. Barndomshjemmet var preget av sterk familiefølelse, kombinert med samfunnsengasjement og interesse for kunst og kultur.

Han gikk på privat folkeskole, tok examen artium på reallinjen 1950 og året etter studentfaglinjen ved Oslo Handelsgymnasium. Den videre utdannelsen gjenspeilet hans tidlig utstakede karrierevei – han skulle gå inn i familierederiet. Etter avtjent verneplikt i H.M. Kongens Garde og Gardens befalsskole studerte han økonomi og historie ved Stanford University i California, USA, hvor han tok B.A.-graden 1955. Han studerte også språk i Frankrike og arbeidet en tid innen sjøforsikring og skipsmegling i London.

Ditlev-Simonsen var “født inn” i Sportsklubben Ready, hvor hans far og onkler hadde vært med nesten fra starten 1907. Selv var han også tidlig aktiv som idrettsutøver; han drev friidrett, spilte tennis og fotball og var spesielt dyktig i bandy, hvor han spilte flere kamper på ungdomslandslaget. Han var formann i Ready 1962–63.

Det var en velkvalifisert ung mann som gikk inn som partner i farens firma Sverre Ditlev-Simonsen & Co. 1953. Det var gode år og optimisme innen skipsfart i årene frem til 1970. Enkelte redere advarte mot overkontrahering og spådde vanskelige år for næringen. Pessimistene fikk rett; mange mindre og mellomstore rederier overlevde ikke skipsfartskrisen. Oljealderen var i emning. Ditlev-Simonsen-selskapene fulgte med i utviklingen, og satset på boreplattformer, etter hvert også bulk- og ro/ro-skip.

Rederorganisasjonene gjorde også bruk av Per Ditlev-Simonsens kunnskaper og organisasjonsevne. Han var 1976–78 medlem av Norges Rederforbunds sentralstyre, og 1990–96 satt han i hovedstyret. Han var styremedlem i Skipsfartens Arbeidsgiverforening 1968–75. Det ble mange tøffe tak med konflikter, streik og trusler om streik.

Det var Oslo Høyres “grand old man” Rolf Stranger som brakte Per Ditlev-Simonsen inn i politikken. Rekrutteringen innen Høyre kom på den tiden vesentlig fra ungdomsorganisasjonene Unge Høyre og Den Konservative Studentforening, og Stranger var opptatt av at partiet også måtte få “nytt blod” fra det pulserende næringsliv. De store næringsorganisasjonene var under sterk innflytelse av organisasjonen Libertas, som var misfornøyd med Høyres innsats for et fritt næringsliv. Libertas oppfordret organisasjonene til å ansette politiske talenter, som så skulle frigjøres og mot god betaling gå aktivt inn i politisk arbeid på kommunalt og statlig plan. Høyres ledelse gikk sterkt i rette med Libertas. Ditlev-Simonsen tok også, tross sin tilknytning til rederbransjen, standpunkt mot Libertas; ingen skulle kunne kjøpe seg politisk makt og innflytelse.

1973 ble Per Ditlev-Simonsen innvalgt på Stortinget som 3. vararepresentant fra Oslo og gjenvalgt 1977 som 1. vararepresentant. Særlig i den andre perioden møtte han hyppig, og ved stortingsvalget 1981 kom han inn som fast representant. 1985 ønsket han ikke å stille opp til valg, til stor skuffelse for mange innen partiet.

Men hans politiske interesse og aktivitet sluttet ikke med dette. 1985 ble han styreformann i statsbedriften Norsk Jernverk. Bedriften stod foran en sterkt tiltrengt omstrukturering, og Ditlev-Simonsens hovedoppgave ble å gjennomføre flytting av hovedkontor og all produksjon til Mo i Rana. Dette vakte naturlig nok motstand i Oslo, som hadde tapt mange industriarbeidsplasser. I realiteten ble Christiania Spigerverk – en av byens gamle hjørnestensbedrifter, som Jernverket hadde overtatt fra Elkem samme år – da nedlagt. Da oppdraget var fullført 1988, ble han “takket” av Arbeiderpartiet ved å måtte gå ut av Jernverkets styret. Ditlev-Simonsen var varamedlem i styret i Nordiska Investeringsbanken 1985–92, deretter fast styremedlem til 1996.

Per Ditlev-Simonsen kom inn i Oslo bystyre og formannskap ved kommunevalget 1975 og ble sittende i to perioder. Han var medlem av helserådet og Helse- og sykehusutvalget (varaformann 1976–79), i en tid hvor de kommunale sykehusene i Oslo gjennomgikk en omfattende utbygging og modernisering. 1982 etterfulgte han Jan P. Syse som formann i Oslo Høyre, et verv han innehadde til 1988. Dette vervet brakte ham også inn i Høyres sentralstyre, hvor han satt til 1991.

1989 dannet Jan P. Syse en borgerlig samlingsregjering, og han bad Per Ditlev-Simonsen gå inn i regjeringen som forsvarsminister. Ditlev-Simonsen var fra ungdommen av opptatt av Forsvaret, og med oppvekst og studier i USA var han en sterk tilhenger av det transatlantiske perspektiv i sikkerhetspolitikken. Hans tid som forsvarsminister ble preget av Berlinmurens fall og Tysklands gjenforening. Dette krevde nytenkning om Forsvarets utvikling, og Ditlev-Simonsen tok initiativet til å opprette en forsvarskommisjon, med Kåre Willoch som formann.

Etter Syse-regjeringens fall 1990 gikk Per Ditlev-Simonsen tilbake til rederivirksomheten. Han var styreformann i SDS Shipping og Offshore a/s 1991–93 og administrerende direktør i Skipsaksjeselskapet Eidsiva 1990–93, deretter arbeidende styreformann samme sted.

Så kom bankkrisen. Per Ditlev-Simonsen ble valgt til styreformann i Christiania Bank og Kreditkasse i mai 1991. Banken hadde lidd store tap og ble samme høst overtatt av staten; de tidligere private aksjonærer tapte alt. Ditlev-Simonsen hadde arbeiderpartiregjeringens tillit, og han ble bedt om å fortsette som styreformann. Banken ble gjenreist, og Ditlev-Simonsen ble sittende som styreformann til våren 1996.

Ved kommunevalget 1995 var Ditlev-Simonsen toppkandidat på Oslo Høyres liste. Ved bystyrets konstituering i oktober samme år ble han valgt til byens ordfører, og han satt i tre perioder frem til 2007. Som ordfører har han skjøttet sitt verv med stor politisk og faglig innsikt, respekt for politiske motstandere og en personlig stil som kombinerer naturlig verdighet med en lun og avvæpnende humor. Imidlertid ble hans avgang en trist opplevelse; en gammel skattesak dukket opp like før valget 2007, og han ble tvunget til å trekke seg noen uker før tiden.

Per Ditlev-Simonsens store lidenskap er bøker, og han er umettelig når det gjelder biografier og historie. 1984–99 eide han Trolltun i Vågå, et anlegg med gamle laftede hus, som ble vakkert satt i stand.

  • Sikkerhets- og forsvarspolitiske utfordringer i nordområdene, Atlanterhavskomiteens skr. 132, 1990
  • Hva skal vi bruke forsvarsmidlene til?, i Norges forsvar nr. 9/1990
  • Biografiske opplysninger i Nordby, bd. 1, 1985
  • HEH 1994