Arkitekt, byplanlegger. Foreldre: Avdelingsingeniør (NSB) Enok Andersson (1892–1974) og apotekansatt Asta Bergliot Eleonora Lunde (1896–1962). Gift 13.9.1947 med sekretær Irene Margrethe Skjørshammer (1.8.1923–), datter av lærhandler Karl Anton Skjørshammer (1889–1963) og Jenny Gunhilde Lislerud (1890–1984).

Per Andersson har vært sentral i norsk og nordisk byplanlegging langt ut i 1980-årene. Han ble utdannet arkitekt på NTH i årene 1945–49, og siktet seg allerede da inn på et liv som byplanlegger. Han var ansatt som reguleringsarkitekt i Bergen 1949–55. 1952 hadde han statsstipend for å studere ny byplanlegging i Sverige og Storbritannia, hadde høyskolestipend ved NTH 1954–55, og arbeidet deretter ett år som distriktsarkitekt i Sundsvall, Sverige.

Da Per Andersson 1956 ble ansatt som byplansjef i Stavanger, var han den yngste som hadde fylt en slik jobb i Norge. Her ble han skoledannende for norsk etterkrigsplanlegging ved å legge stor vekt på utvikling av byens sentrum, et arbeid han gikk inn i med stor kraft og kreativitet. Dette arbeidet omfattet også bevaring av det gamle bebyggelsesmiljøet i byen, og han initierte det interkommunale planarbeidet på Nord-Jæren. Da han sluttet i stillingen 1962, utgav han boken Stavanger i støpeskjeen.

1962 grunnla han, sammen med studiekameraten Tor Skjånes, planleggingsfirmaet Andersson & Skjånes, konsulenter i by- og regionplanlegging, med kontor i Bærum. Norsk planlegging hadde helt til 1960-årene i hovedsak vært begrenset til økonomisk planlegging. Med erfaring fra hektiske og nytenkende gjenreisingsår, og anført ikke minst av Erik Brofoss, oppstod det et klart behov også for arealplaner og pålitelige prognoser knyttet til fysisk oversiktsplanlegging. Det nye firmaet ble raskt toneangivende innenfor en ny tverrfaglig virksomhet, og bygde opp kontoret i Bærum, og etter hvert i en rekke andre byer, med arkitekter, ingeniører, økonomer og samfunnsvitere. Firmaet ble 1976 omdøpt til Asplan – Institutt for samfunnsplanlegging.

Andersson & Skjånes fikk i fanget de store konsekvensene av det arbeidet Stortinget hadde satt i gang i 1950-årene med revisjon av kommunegrensene. De sammenslåtte kommunene trengte vekstanalyser og generalplaner. Så vel manglende administrativt apparat som dårlig utbygd undervisning, gjorde at det nye konsulentfirmaet raskt opparbeidet en enestående autoritet og selv utviklet normer og prosedyrer for planlegging. Da Bygningsloven ble vedtatt 1965, kom begrepet regionplan for første gang inn i lovverket, og Andersson & Skjånes ble engasjert av en rekke av de regionplanråd som ble etablert. Da Samarbeidskomiteen for Oslo og Akershus ville utarbeide en byutviklingsplan for hele regionen, preget dette ikke bare hovedkontoret på Haslum, men ble normdannende for mye senere byplananalyse og oversiktsplanlegging over hele landet.

Per Andersson var fra 1970 professor i “fysisk planering” ved Nordiska Institutet för Samhällsplanering (Nordplan) i Stockholm, og han var rektor der 1976–82. I disse årene ble Nordplan utviklet som den ledende institusjon for videreutdanning av planleggere fra alle de nordiske land. Andersson gikk ut av Asplan 1976, og gikk av fra sitt professorat 1988. Han var styreformann for Norsk Institutt for by- og regionforskning (NIBR) 1963–70.

  • Stavanger i støpeskjeen, 1962