Faktaboks

Per Monsen
Født
4. mai 1913, Hamar, Hedmark
Død
26. august 1985, Oslo
Virke
Pressemann
Familie
Foreldre: Redaktør og politiker Christian Fredrik Monsen (1878–1954) og lærer Aasta Ingerø Hansen (1884–1962). Gift 1) 1941 med Beret Scheflo (1.3.1917–9.1.1981), datter av redaktør Olav Scheflo (1883–1943) og Dagmar Kjølsrud (1886–1968), ekteskapet oppløst 1950; 2) 1952 med journalist Ursula (“Poppi”) Elsbeth Tichauer Krogvig (27.11.1914–), datter av forfatter Tryggve Andersen (1866–1920) og Margarethe (“Grete”) Tichauer (1891–1938). Bror av Randi Monsen (1910–97); svoger til Halvard Lange (1902–70; onkel til Even Lange (1946–).

Per Monsen var en betydelig pressemann og markant personlighet. Han var formann i Norsk Presseforbund 1954–58, direktør for Det internasjonale presseinstituttet i Zürich 1964–68 og sjef for Norsk Telegrambyrå 1970–80.

Monsen vokste opp i Hamar, der faren på den tiden var lærer, redaktør og lokalpolitiker. Per satset tidlig på en karriere som pressemann, og rett etter examen artium 1932 begynte han som journalist i avisen Sørlandet i Kristiansand, der Olav Scheflo var redaktør. Sommeren 1936 hadde Scheflo, som hadde Komintern-fortid, invitert Lev Trotskij på besøk. I den anledning fikk Monsen et intervju med Trotskij om Moskva-prosessene som vakte internasjonal oppsikt. Da han 1937 var utsendt medarbeider under den spanske borgerkrigen, reagerte han sterkt mot Stalin-kommunistenes taktikk med falske anklager og utrenskning av frafalne også i Spania.

Etter Scheflo var det andre ruvende politiske personligheter i redaktørstolene der Per Monsen fikk sin journalistiske opplæring. 1937–39 var han journalist i Bergens Arbeiderblad og en av redaktør Gunnar Ouslands politiske medarbeidere, og 1939 kom han til Martin Tranmæl i Arbeiderbladet.

Under den annen verdenskrig deltok Monsen i illegalt arbeid og satt fengslet en kort tid. Da han slapp ut igjen, drog han 1941 til Sverige og meldte seg til tjeneste for det frie Norge. Han arbeidet i informasjonstjenesten og skrev boken Detta är Gestapo under pseudonymet Bjarne Hagen. 1943 ble han kalt til London for å være med i Nygaardsvold-regjeringens informasjonstjeneste.

Mai 1945 var Monsen en av de første nordmenn som kom tilbake fra London til Oslo. Igjen ble han journalist i Arbeiderbladet. 1948–49 hadde han permisjon for å overta etter Willy Brandt som presseattaché ved den norske militærmisjonen i Berlin.

Olav Larssen ble valgt til sjefredaktør i Arbeiderbladet 1949, og Rolf Gerhardsen ble redaksjonssekretær. 1952 ble ledelsen omorganisert. Fra nå ble det tre redaktører – Olav Larssen, Rolf Gerhardsen og Per Monsen. På hver sin måte preget de avisen, som var en av landets største og den med størst politisk innflytelse. Monsen hadde internasjonale kvalitetsaviser som sitt forbilde og la stor vekt på utenriksnyheter, analyser og kommentarer. Men debatt om beslutninger som var tatt om norsk utenrikspolitikk, ønsket han ikke.

Som politisk nyhetsredaktør var Monsen sjefredaktørens stedfortreder. Olav Larssen la ikke skjul på at han ønsket Monsen som sin etterfølger som landsmøtevalgt redaktør av partiets hovedorgan. Einar Gerhardsen motsatte seg det. Han anerkjente Monsen som dyktig avismann, men han var ikke lett å samarbeide med, og han var politisk kontroversiell. Under den kalde krigen stod han på den harde linjen i forsvars- og utenrikspolitikken. I kampen mot kommunismen var Monsen en av Haakon Lies nærmeste kampfeller og en god støttespiller for sin svoger, utenriksminister Halvard Lange. Etter at Reidar Hirsti var blitt valgt til Arbeiderbladets sjefredaktør, søkte Monsen permisjon.

1964–68 var Monsen direktør for Det internasjonale presseinstituttet i Zürich. Presseinstituttet skulle arbeide for pressefrihet i verden og for oppbygging av moderne aviser i utviklingsland. Monsen kom tilbake til Arbeiderbladet før han ble utnevnt til administrerende direktør og sjefredaktør i NTB. Han har selv sagt at det viktigste som skjedde i hans NTB-tid, var overgangen fra mekaniske til elektroniske hjelpemidler, som han kalte en kommunikasjonsrevolusjon.

Per Monsen døde 1985, 72 år gammel, etter lengre tids sykdom.

Verker

  • Detta är Gestapo (under pseud. Bjarne Hagen), Stockholm 1943

Kilder og litteratur

  • Stud. 1932,1957
  • H. Lie: – slik jeg ser det,1975
  • E. Gerhardsen: Mennesker og politikk,1978
  • B. Bjørnsen: Arbeiderbladet 100 år 1884–1984,bd. 2, 1984
  • HEH 1984
  • avisartikler og avisintervjuer med Per Monsen