Per Bronken markerte seg i slutten av 1950-årene som en sterkt følelsespreget lyriker, og har senere gjennom sitt mangeårige virke som instruktør i Fjernsynsteatret (nå NRK Drama) spilt en viktig rolle i utviklingen av fjernsynsdramatikken i Norge.
Etter examen artium 1953 gikk Bronken på Statens teaterskole 1954–1957 og London Academy of Music and Dramatic Art 1960–61. Han debuterte som forfatter 19 år gammel, med diktsamlingen Kom drikk også mitt blod (1955), som ble fulgt av ytterligere tre diktsamlinger og romanen Avbrutt karneval, før han avbrøt forfattergjerningen og begynte å arbeide som skuespiller og senere som instruktør i teater og fjernsyn.
Som forfatter utviklet Bronken seg fra en sterk sanselighet i de første diktsamlingene mot en mer avdempet og ettertenksom tone i de senere samlingene. På mange måter fulgte hans arbeid for teater og fjernsyn den samme utviklingen. Han var uryddig og uorganisert i de første arbeidene, og var opptatt av temaer og scener som involverte sterke følelser, ofte med en polert eller behersket overflate. Etter hvert ble hans form og innhold oppfattet som mer og mer tradisjonelt.
Bronken debuterte som skuespiller 1957, i rollen som Jim i Glassmenasjeriet av Tennesse Williams, og var skuespiller på Riksteatret 1957–60 og i Fjernsynsteatret 1961–62. Fra 1962 var han sceneinstruktør i Fjernsynsteatret, og hadde samtidig viktige regioppgaver på Nationaltheatret med fire enaktere av Tennessee Williams og Shakespeares Romeo og Julie. Han var fast ansatt som instruktør på Nationaltheatret 1967–69, og satte opp Ibsens Catilina og Fruen fra havet, Skandaleskolen av Sheridan og Toller av Tankred Dorst. Han hadde regioppgaver ved andre teatre, som Sartres bearbeidelse av Evripides' Trojanierinnene på Den Nationale Scene og Dürrenmatts Johan utan land, en storpolitisk farse fritt etter Shakespeares King John, på Det norske Teatret. Han har også hatt oppdrag som iscenesetter på Den norske Opera og har skrevet balletter sammen med Arne Nordheim – Kimære (ballett, 1963) og Favola (ballett-opera, 1965).
Fra 1969 har han vært instruktør i Fjernsynsteatret og deretter NRK Drama. I Fjernsynsteatret skapte Bronken store oppsetninger av klassisk og moderne dramatikk, bl.a. Sofokles' Antigone, Racines Fedra, Don Carlos av Schiller, Nederlaget av Nordahl Grieg, Hushjelpene av Genet, John Gabriel Borkman og Fruen fra havet av Ibsen og Shakespeares Kong Lear. Gjennom disse produksjonene var Bronken på mange måter den som etablerte fjernsynsteater som en egen sjanger i Norge. Dette innebar også en utvikling av fjernsynsdramatikken fra teater mot film, og samtidig med produksjonene for Fjernsynsteatret arbeidet han med filmproduksjoner etter sentrale litterære verk, fra enkeltfilmen Selma Brøter (1970), basert på en novelle fra Sigrid Undsets Fattige skæbner, til de store filmseriene Benoni og Rosa etter Hamsuns romaner (1976) og Jenny etter Sigrid Undsets roman (1983). Denne utviklingen ble avrundet med hans regi i deler av serien Vestavind (1996–97) for NRK Drama, bygd på bidrag fra flere samtidsforfattere. Denne produksjonen markerer på mange måter avslutningen av en epoke både i Bronkens og NRKs virksomhet. Til og med Vestavind hadde man lagt vekt på allmennopplysning og dannelse i den klassiske BBC-tradisjonen og utviklet dramaproduksjoner som hadde et selvstendig litterært grunnlag og en egen kunstnerisk form, som i Bronkens produksjoner. Fra slutten av 1990-årene ble også NRKs dramaproduksjoner preget av de amerikanske “såpe”-serienes dramaturgi.
Fra 1979 tok Bronken opp igjen forfatterskapet, og i løpet av de neste åtte år kom fire nye diktsamlinger.