Faktaboks

Peder von Todderud
Peder Gulbrandsen Von Todderud
Født
17. juli 1691, Todderud i Stange, Hedmark
Død
30. mai 1772, Åker i Vang (nå Hamar), Hedmark
Virke
Offiser
Familie
Foreldre: Gårdbruker Gulbrand Alfssøn og Birte Johannesdatter. Gift 12.1.1720 i Moss med Maren Olsdatter (7.11.1696–2.11.1771), datter av “Seigneur” Ole Jochumsen.

Peder von Todderud var bondesønn, men søkte seg en militær karriere og arbeidet seg opp gjennom gradene til han endte som generalmajor og godseier.

I sin selvbiografi forteller Todderud at han hjemme ble holdt i “Skrive- og Regneskole” til 1701, da han kom “til ydermere information” i tjeneste hos sognepresten i Vang, Niels Sverdrup, og ble der til 1703. Deretter var han lakei hos assessor og lagmann Peder Blichfeldt i Christiania til 1705. Etter et par år hjemme hos foreldrene fikk han 1707 tjeneste hos daværende major Otto Ludvig Fien, og året etter ble han korporal i Fiens dragonkompani. Her avanserte han til sersjant 1709 og sekondløytnant 1716.

Den store nordiske krig hadde pågått siden 1709, og i mars 1716 rykket Karl 12 inn i Norge, med Christiania som foreløpig første mål. Under dette felttoget var Todderud med på flere oppklaringsoppdrag, hvor han utmerket seg ved mot og dyktighet. I kamp ved Moss 23. april 1716 ble han alvorlig såret med en kule gjennom livet. Men han kom seg raskt, ble vaktmesterløytnant i Fredrikstad samme år og i desember premierløytnant ved reserven. Året etter var han først en tid adjutant hos oberst Kragh, deretter aide-de-camp (fortrolig assistent) hos kommanderende general B. H. von Lützow. Samme år fikk han kapteins karakter.

1719 ble Todderud virkelig kaptein og sjef for Eidsvollske kompani av 2. Opplandske regiment. 1732 ble han sekondmajor og 1738 premiermajor med oberstløytnants karakter og forflyttet til Land og Grans kompani. Han ble utnevnt til oberst og sjef for 1. Opplandske regiment 1750, avanserte til generalmajor 1760 og tok avskjed 1764.

I konduitelister av 1745 uttales det at Todderud er “høi af Statur” og god “Exterieur, opfører sig vel, godt Begreb, flittig, forestaar sin Charge med Flid og exactitude”. Den gang var det enestående at en bondegutt uten militær utdannelse ble generalmajor. Men han kan ha blitt hjulpet frem av general Lützow, som la vekt på tapperhet i felt og iver og dyktighet i tjenesten hos unge offiserer.

Som kompanisjef bodde Todderud på gården Østre Tønsaker i Eidsvoll. Da han ble regimentssjef, kjøpte han 1751 den adelige setegården Åker i Vang, hvor han bodde til sin død. Som offiser var han plassert i embetsrangen, med de samme rettigheter som fødselsadelen, og kunne derfor overta Åker med alle privilegier. Men sognepresten i Vang, P. Dohn, en stridbar herre, nektet ham adgang til de kirkestoler den tidligere eier av Åker hadde hatt; det var en lukket stol for herskapet og en åpen for husmenn og tjenere. Saken gikk til retten, hvor Todderud vant. Likedan gikk det da sognepresten forlangte at Todderud skulle fjerne en ny fisketrapp i Åkersvika. Her fikk den gamle general også medhold i retten.

Med samme dyktighet som han ledet sitt regiment, tok Todderud seg av driften av sin store eiendom, forbedret gårdsdriften og sørget for reparasjon og utvidelse av det gamle demningsanlegg. Dette arbeidet ble fortsatt av sønnen oberst Barthold Heinrich Todderud og svigerdatteren Ulrica Charlotte Lowzow. Gården var i slektens eie til 1928. 1945–2002 var den standkvarter for Distriktskommando Østlandet.

Verker

  • Optegnelser af Generalmajor Peder Todderud om Krigen 1709–19, utg. ved C. O. Munthe; VSK Skr. II 1897 nr. 6, 1897
  • Generalmajor Peder von Todderud sin annotiationsbog fra Aggergaard 1749–1772, utg. ved O. Gjestvang, Stange 1998

    Etterlatte papirer

  • Gårds- og familiearkivet fra familien Todderud på Åker finnes i SA Hamar

Kilder og litteratur

  • C. O. Munthe: biografi i DBL1, bd. 7, København 1903
  • Ovenstad, bd. 2, 1949
  • A. Coldevin: Norske storgårder, bd. 1, 1950, s. 397–406
  • A. D. Dahl: biografi i NBL1, bd. 16, 1969
  • DAA 1976–78, København 1978, s. 3–21
  • G. E. Christiansen: “Åker i Vang”, i Minner fra Vang 1990, s. 64–106