Urmaker. Foreldre: Gårdbruker Jens Olsen Ringnes (el. Wincke) (1677–1717) og Eli Olsdatter Nøttestad (nevnt 1705). Gift med Mette Bang Monrad (1707–57), datter av sogneprest Christian Wolfgang Monrad (1673–1738) og Susanne Jensdatter Kraft (1683–1737).

Peder Nøttestad var den første urmaker i Christiania med utdannelse fra Storbritannia, og hans dyktighet og anseelse hevet fagets nivå og status på Østlandet. Han ville skape urmakerkunst, men manglet den nødvendige forretningssans og døde som en fattig mann.

Nøttestad kom fra et svært velstående hjem i Stange; moren eide Nøttestad gård og faren gården Ringnes. Faren døde 1717, og Peder overtok Nøttestad. Mest sannsynlig var det nå han begynte å lære seg urmakerfaget på egen hånd. De første klokkene han laget, var av dårlig kvalitet. Storbritannia nøt på den tiden stor anseelse for sitt nivå innen urmakerfaget, og Nøttestad drog til London. Han var der i 1720-årene og studerte. Da han kom tilbake, var han blitt dyktig i sitt fag. 1730 fikk han kongelig bevilling til å arbeide som urmaker i Christiania, uten å måtte løse borgerskap, betale skatter eller inntre i lauget. Byrådet ville sikre seg hans kvalifikasjoner.

Nøttestad hadde brukt opp pengene sine på utdannelsen og hadde på tross av privilegiene vanskeligheter med å livnære seg selv og familien. Derfor solgte han odelsretten til Ringnes gård, og 1733 solgte han Nøttestad gård.

Mens velstående borgere kjøpte og reparerte sine klokker i Storbritannia, gikk vanlige folk til smeder og andre som “ej heller kan betiene folck med godt arbeide”, skrev han. 1734 drog han til Danmark og leverte et bønnskrift til kongen om at “Eders Kong. Maj.st allernaadigst vil unde meg det Privilegium at ingen af Uhrmager Professionen efter denne Tid sig i Christiania eller District sig maatte nedsette”. Tidens politiske strømninger om å utvikle næringslivet og bli uavhengig av utlandet gikk i Nøttestads favør. Han fikk enerett til å drive som urmaker i Christiania og omegn, på betingelse av at han lærte opp svenner. Samme år løste han borgerskap i Christiania.

1748 hadde Christiania et innbyggertall rundt 7000, og da urmaker Jørgen Rømer søkte om bevilling i byen, fant myndighetene ut at det var arbeid nok for to mestere. Nøttestad klaget over avgjørelsen, og i den anledning skrev magistraten i Christiania: “Det er enhver bekjendt her paa Stædet at Peder Nøttestad udi sin Profession har bragt det saa høit, at ingen endnu har her i Landet kunnet aflagt Prøver som han […] Det er ligesaa bekjendt at Nøttestad er en meget fattig Mand og haver liten Fortieneste, men om det rejser sig af de anførte Aarsager er os ubekiendt.” Magistraten mente Nøttestad kunne hatt større fortjeneste om han hadde egnet seg til vanlig urmakerarbeid, istedenfor “at raffinere Kunsten”, som han skrev. Nøttestad måtte leve med myndighetens avgjørelse, og 1754 ble nok en bevilling gitt.

Nøttestad var likevel så avgjort byens anerkjente mester, og det var han som fikk ansvaret for vedlikehold av byens ur. Han hadde foretatt en grundig reparasjon av slottsuret på Akershus 1742–43 og ble utnevnt til slottsurmaker 1747. Han vedlikeholdt også tårnuret i Oslo hospital, uret i Overhoffretten og til slutt også uret i Vår Frelsers kirke. Likevel hadde han problemer med å få betalt for sitt arbeid, bl.a. vedlikeholdet av akershusuret. Et annet eksempel på hans manglende forretningssans var da han ville ha 50 riksdaler for 20 års vedlikehold av feltmarskalk Arnolds stue- og lommeur, helt til marskalkens død. Skifteretten avgjorde saken til fordel for arvingene, og Nøttestad fikk ingen penger for sitt arbeid.

Nøttestads verksted og leilighet lå mellom Møllergata og Grubbegata, og var større enn vanlig var for håndverkere. Hans ektefelle og svigerfamilie hadde forbindelse med embetsstanden, noe som kan ha vært en støtte. Likevel, da Nøttestad døde 1763, ble ikke overskuddet i boet på mer enn 250 riksdaler.

Det finnes bevart en del ur fra Nøttestads hånd, bl.a. et gulvur i Høyesterett, et taffelur med kineserier på Bogstad gård samt urverk med klokkespill på Norsk Folkemuseum i Oslo og på Maihaugen i Lillehammer. Et ekvipasjeur Christian 6 kjøpte av Nøttestad 1740, finnes i De danske kongers kronologiske samling på Rosenborg slott i København.

  • Stange kirkebok (1717), i RA
  • A. C. Bang: Fortegnelse over ældre norske urmagere, især bondeurmagere, 1910
  • A. Berg: “Peder Nøttestad”, i St. Hallvard, 1941, s. 89–95
  • C. S. Widerberg: “Litt om tårnuret på Akershus”, ibid., s. 178–183
  • M. Veflingstad: Nøttestad-slekten fra Stange, Hamar 1941
  • M. Hein: “Et praktfullt reiseur kommer til Rosenborg slott”, i St. Hallvard, 1969, s. 75–79
  • O. Ingstad: Urmakerkunst i Norge fra midten av 1500-årene til laugstidens slutt, 1980
  • V. Julien: Oslo-urmakerenes historie fram til Oslo urmakerlaugs 100 års jubileum 23. november 1983, 1983
  • S. Tschudi-Madsen: “Skjulte skatter i Høyesterett”, i Dagbl. 26.07.1998