Sammen med broren Hans er Peder Colbjørnsen blitt stående som selve inkarnasjonen av det mot, den offervilje og det fedrelandssinn man forbinder med det tapre forsvaret av Fredrikshald 1716 og 1718, og som gav gjenklang i tvillingrikene.
Peder Colbjørnsen ble født på Sørum prestegård på Romerike. I likhet med sin bror Hans flyttet han som ganske ung til Fredrikshald, der han kom inn i firmaet til sin morbror, assistensråd Niels Stub, og var behjelpelig med å bestyre onkelens store trelastforretning og mange eiendommer. Ved testament av 1715 innsatte Stub sin søstersønn Peder som arving til mesteparten av sin store formue og betydelige jordegods, bl.a. Lundestad herregård i Berg og Veden i Tistedal med 14 underliggende bondegårder og mange sagbruk.
Peder Colbjørnsen organiserte og ledet den sivile motstandskampen under svenskenes angrep 1716 og 1718. Han var sjef for stadskompaniet og opprettet et frikorps bestående av byfolk og sagbruksarbeidere fra Tistedal, som han lønnet av egen lomme. Disse uforferdede patriotene drev spionvirksomhet i Sverige og ble også involvert i trefninger med fienden. Av de mange bragder Peder Colbjørnsen og hans frivillige utførte, kan nevnes et tokt over Iddefjorden til Lommeland i Sverige der de overrumplet en svensk vaktbesetning på 24 mann og tok samtlige til fange. I tillegg kom Colbjørnsen tilbake med et krigsbytte på bl.a. 106 hester.
Under det svenske angrepet på Fredrikshald 4. juli 1716 oppholdt Peder Colbjørnsen seg på Fredriksten festning. Da Karl 12 etter å ha erobret byen søkte å få i stand en våpenstillstand, motsatte Peder Colbjørnsen seg dette med ordene: “Fienden er selvbudt kommet inn, vi må gjøre vårt beste for å få ham ut igjen.”
Svenskekongen hadde tatt hovedkvarter i William Walkers hus. I huset på motsatte side av gaten bodde Peder Colbjørnsens søster. Karl 12 og Maria Colbjørnsdatter kom i snakk med hverandre gjennom hvert sitt vindu. “Bullrar” alltid kommandanten slik med sine kanoner, ville kongen vite. “Ikke oftere enn når her er fremmede,” var svaret. Maria spurte Karl 12 om å få lov til å sende en pakke klær opp til broren på festningen. Peder Colbjørnsen kjente sin kloke søster. Han sprettet opp klærne og fant en papirlapp som fortalte i hvilket hus kongen befant seg. Kort etter suste kanonkulene over Karl 12s hovedkvarter, slik at han var nær ved å omkomme og måtte redde seg ut.
Da det ikke lyktes å skyte byen i brann for å få fienden til å trekke seg tilbake, ble det besluttet å tenne fyr på den. Peder Colbjørnsens hus var det første som ble antent. Han ville ikke at man skulle kunne si at han skånte sitt eget, men ofret andres.
Det var ikke bare stridslyst og mot som kjennetegnet Peder Colbjørnsen. En utpreget forretningssans gjorde ham også til Fredrikshalds fremste kjøpmann. Men hans privatliv stod i grell kontrast til denne stråleglansen. Hans ekteskap med den purunge Hilleborg Dund ble svært ulykkelig. Hun forfalt til drukkenskap og var sin mann utro. Hun satte også over styr hans midler og truet ham på livet. Etter bare ni års samliv lot han seg skille fra henne. Disse ulykkelige forhold bidrog – etter Peder Colbjørnsens egne ord – til å legge ham i graven før tiden. Han døde barnløs, bare 55 år gammel.