Faktaboks

Peder Leuch
Peder Nielsen Leuch
Død
15. mars 1693, Christiania
Levetid - kommentar
Født ca. 1636 (nøyaktig fødselsdato er ikke kjent) i Christiania
Virke
Kjøpmann og godseier
Familie
Foreldre: Lavettmaker Niels Pedersen (død 1675) og Maren Thomasdatter. Gift 1) 10.5.1663 med Anne Mortensdatter (5.8.1635–8.6.1683 el. 1684; enke etter kjøpmann Peder Kinck), datter av kjøpmann og rådmann Morten Lauritzen (død 1665; se NBL1, bd. 8) og Anne Pedersdatter Heide (død 1659); 2) 17.9.1689 med Alhed Johansdatter Krefting (29.1.1653–16.9.1729; enke etter rådmann Hans Pedersen Buck og gift 3) med kjøpmann Peder Sørensen Moss, ca. 1640–1713; se NBL1, bd. 9), datter av jernverkseier Johan Krefting (1618–74) og Anna (“Annichen”) Jacobsdatter Felber (1634–1701). Farfars far til Morten Leuch d.y. (1732–68); morfars farfar til John Collett (1758–1810); svoger til Herman Krefting (1656–1712; se Anna Krefting).

Peder Leuch er et eksempel på at man i 1600-tallets Norge kunne svinge seg opp fra en beskjeden sosial bakgrunn ved en kombinasjon av dyktighet i handel og vellykkede ekteskap. Slik åpnet han veien til gode økonomiske og politiske forbindelser, som så hjalp ham å konsolidere stillingen som en av de ledende trelastkjøpmennene i Christiania.

Leuch begynte som skreddersvenn, og sammen med en annen skreddersvenn, den senere kjøpmann og rådmann Peder Pedersen Müller, drog han omkring på bygdene som kramkar og solgte varer i smått. Denne handelen var forbudt ifølge byprivilegiene, men den lønte seg godt; de to skaffet seg hester for å frakte den økende varemengden og kunne etter noen år slå seg ned i Christiania som handelsborgere. Her eksporterte Leuch trelast og importerte korn, salt, tobakk og jern. Han oppsøkte fortsatt bøndene i deres hjemtrakter på det indre Østlandet, 1670 hadde han for eksempel boder på Grundset marked i Elverum.

Leuch må ha vært en forretningsbegavelse, som fikk penger til å yngle. Han giftet seg dessuten meget forstandig både med sin første og andre kone, som begge hadde arvet mye etter sine fedre og var enker som hadde vært godt gift med Christiania-kjøpmenn. Slike enker nøt godt av en større selvstendighet enn andre kvinner, bl.a. i valg av ektefelle, så Leuch må ha vært en tiltrekkende mann for disse myndige kvinnene.

Da Morten Lauritzen døde 1665, arvet Leuchs første kone farens store bygård i Kirkegaten, to løkker utenfor Voldporten og et par gårder i Bærum, den ene (Jonsrud) med sag. Hoveddelen av det jordegodset som Morten Lauritzen nylig hadde ervervet seg som långiver til kronen og kjøper ved krongodssalgene – det såkalte Bogstadgodset med gårder, skoger og sager – gikk først til hans ugifte datter Marthe. Leuch kjøpte dette godset av henne umiddelbart etter farens død; 6. juni 1673 ble han av sine medarvinger erklært for rette eier av Bogstadgodset. Denne handelen kan vi betrakte som grunnleggelsen av et av de store trelasthusene i Christiania i århundret som fulgte. Ifølge en registrering fra 1687 var Leuch Christianias femte største sageier, med en skurd på 50 000 bord. Han engasjerte seg også i skipsfart og ble medreder til fire skip, bl.a. defensjonsskipet Engel Gabriel.

Leuch ble rådmann i Christiania 12. november 1687, samme dag som hans ungdoms kramkarkamerat, Peder Müller. Men Leuch var åpenbart ikke interessert i en embetskarriere. Allerede året etter fikk han avskjedbevilling som rådmann, men han fikk da beholde rangen (“gang og sete”). Tre år senere skaffet også Müller seg avskjedbevilling på samme vilkår. Handelsborgerskapet hadde nå kjempet til seg så gode rammevilkår at den enkelte kjøpmann ikke lenger trengte å sitte i et embete for å forsvare sine posisjoner. Ved å trekke seg ut av magistraten slapp man unna mye rutinearbeid – det var bedre å pleie gode forbindelser med embetsmenn som kunne sikre en snarveier til de instanser der viktige næringspolitiske vedtak ble truffet.

Leuch var også oppnevnt som medlem av en skogkommisjon sønnafjells. Den skulle regulere hugsten i skogene på Østlandet og Agder, en virksomhet som Leuch var interessert i som trelastkjøpmann. Han har tydeligvis ønsket å spare på sin deltakelse i dette arbeidet, for 1687 hadde han forgjeves søkt om å få slippe å delta i det, og 1690 gav kongen Leuch tillatelse til å gå ut av kommisjonen.

Det var en bemerkelsesverdig borgerkarriere som ble avsluttet ved Leuchs død 1693. I større grad enn vanlig på 1600-tallet hadde han svingt seg opp ved hjelp av egen dyktighet, slik at nettverksfordelene (inngiftede slektninger og embetsforbindelser) var en følge av det han selv hadde utrettet. Det het seg at han var en nøktern mann som kledde seg enkelt, og denne nøkternheten bidrog sikkert mye til at han kunne etterlate seg en nettoformue på 21 500 riksdaler.

Peder Leuchs begravelse bekreftet hans opphøyelse til byens elite: Han ble gravlagt under hvelvingen ved tårnet i byens nyoppførte domkirke, Vår Frelsers kirke. Hans eldste sønn Morten Leuch d.e. (1665–1717) ble gift med Peder Müllers datter Karen Müller (1670–1756).

Kilder og litteratur

  • E. Bull: Kristianias historie, bd. 2, 1927
  • V. Sønstevold: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • Norske kongebrev, bd. 4–5, 1989–92
  • K. Sprauten: Oslo bys historie, bd. 2, 1992
  • C. Hopstock: Bogstad. Et storgods gjennom 300 år, bd. 1, 1997

Portretter m.m.

  • Maleri, antakelig av Andreas Qvant, u.å.; Bogstad, Oslo