Bankmann. Foreldre: Grosserer Patrick Dall Volckmar (1827–1907) og Marianne Caroline Clausen (1835–1907). Gift 1903 med Borghild Spørck (f. 1879), datter av fabrikkeier Ludvig Spørck (1847–98) og Magnhild Pauline Duus (f. 1853). Bror av Hans Clausen Volckmar (1862–1915; se NBL1, bd. 17).

Få mennesker har gjort en mer dramatisk karriere i norsk bankhistorie enn den begavede Patrick Volckmar. Han ledet utviklingen av Trondhjems Handelsbank fra å være en liten provinsbank til å bli Norges fjerde største bank, Den norske Handelsbank, men han måtte også oppleve å se banken gå over ende etter ukritisk ekspansjon i årene rundt 1920.

Volckmar vokste opp i næringsborgerskapet i Kristiansund. 1886 gikk imidlertid familiebedriften Brødrene Volckmar konkurs, og den unge Patrick måtte finne en annen karrierevei enn fiskehandel. Han drog til Kölnische Handelsschule i Tyskland for å skaffe seg handelsutdannelse. For å spe på inntektene i studietiden fungerte han som en slags utenrikskorrespondent for flere norske aviser. 1893–98 arbeidet han ved ulike forretninger i Tyskland, Storbritannia og Frankrike.

1899 ble Volckmar banksekretær i Den norske Industri- og Vexelbank i Kristiania. Da banken måtte innstille i kjølvannet av Kristianiakrakket 1899/1900, ble han 1901 utnevnt til direktør for den mellomstore Trondhjems Handelsbank. Som navnet og tradisjonene tilsa, drev den hovedsakelig med utlån til handelsnæringen. Den dynamiske og selvbevisste Volckmar utvidet kundemassen både bransjemessig og geografisk. Som grosserersønn fra Kristiansund kjente han fiskeriene fra barnsben av. Under hans ledelse ble Handelsbanken en viktig bank for fiskerinæringen og hermetikkindustrien, med kunder langs kysten fra Ålesund til Hammerfest. Banken fikk også skipsfartsengasjementer, først for Nordenfjeldske Dampskibsselskab, senere også for utenbys rederier. Volckmar ble dessuten medlem av direksjonen for Den norske Amerikalinje.

Fra årene i Industribanken i Kristiania kjente Volckmar industriens behov for finansielle tjenester. Handelsbanken ble en viktig tilrettelegger for trondheimsindustrien i tiden frem mot 1920. Som personlig investor var Volckmar med ved grunnleggelsen av Norsk Knivfabrikk og Trondhjems Jernindustri. På Ørens mek. Verksted deltok han ved refinansieringen 1909. Han satt dessuten i representantskapet for Arendals Fossekompani 1911–25.

Handelsbankens internasjonale kontaktnett og virksomhet er lite kjent. Volckmar må imidlertid ha hatt forbindelser, især til det tyske kapitalmarkedet. Han stod bl.a. som mellommann mellom Fosdalen Bergverk i Nord-Trøndelag og tyske investorer. Med bakgrunn i sin internasjonale erfaring og posisjon i næringslivet ble han medlem av den norske delegasjonen til fredskonferansen i Versailles 1919 og de økonomiske verdenskonferansene i Brussel 1921 og Genova 1922.

Under den første verdenskrig gjennomgikk Handelsbanken en eksplosjonsartet utvikling. Allerede 1914 ble aksjekapitalen fordoblet til 4 millioner, for så å bli ytterligere tidoblet frem til 1918. Trondheim ble for liten, og banken satset på Kristiania. 1917 ble den nystartede Privatbanken i Norge oppkjøpt, og den fusjonerte banken fikk navnet Den norske Handelsbank. Både Volckmar og Handelsbankens reelle hovedkontor flyttet til hovedstaden. Her rekrutterte han en del av eliten i norsk næringsliv og samfunnsliv til styret og representantskapet i banken, bl.a. admiral Jacob Børresen, tidligere statsminister Jens Bratlie, den senere statsminister Ivar Lykke og industrilederne Johan Throne Holst og Sam Eyde.

Mange var imidlertid skeptiske til Volckmar og hans ambisjon om å skape en nasjonal storbank. Allerede 1917 skrev forretningsbladet Farmand at hans “impulsive temperament byr neppe den trygghet som er nødvendig” for bankvirksomhet. Den innflytelsesrike advokaten Per Rygh omtalte ham i sin dagbok som “en helt igjennem usympathisk Person”. Volckmar og Handelsbanken hadde ord på seg for å være “baade simpel, graadig og hjerteløs” og var ifølge Rygh “delvis ligefrem hadet”. Senere ble Volckmar kritisert for å ha beriket seg selv, men i jobbetidens næringsliv var høye lederlønninger langt fra uvanlig.

Det var ikke lett å etablere seg i Kristiania. De gode kundene var gjerne tilfreds med sine gamle bankforbindelser. Derfor ble Handelsbanken ofte henvist til å søke sine kunder blant nybegynnere og spekulanter, het det i den senere granskningskommisjonens rapport. Volckmar var likevel blant de få som offentlig advarte mot å tro at den feberhete oppgangen ville vedvare. Ifølge Einar Hofstad begynte Handelsbanken allerede 1917 å trekke inn mange kreditter.

Under Volckmars ledelse hadde Handelsbankens forvaltningskapital økt fra rundt 2 millioner kroner 1901 til 420 millioner 1920, og banken var nå Norges fjerde største. Året før var banker i Bergen, Kristiansund og Kristiansand fusjonert inn. Dette var ment å være begynnelsen på et nasjonalt filialnett, men førte i stedet til bankens fall. Så sent som 1922 presenterte riktignok Handelsbanken et overskudd på 11 millioner og delte ut utbytte. Samtidig ble bergensavdelingen avviklet etter enorme tap på shippingengasjementer; det samme skjedde i Kristiansund.

April 1923 begynte mellomkrigstidens bankkrise for alvor, og som følge av problemene ved avdelingskontorene ble også tilliten til Handelsbanken svekket. I løpet av noen uker ble innskuddene redusert med 50 millioner. I mai forhandlet Volckmar med Norges Bank om kriselån. Situasjonen forverret seg raskt, og 25. mai skrev han til statsminister Abraham Berge for å få øyeblikkelig hjelp. Han avsluttet brevet slik: “Hvad der skal skje, må skje i dag.” 29. mai innvilget Finansdepartementet 25 millioner kroner i støtte. Verken Stortinget eller offentligheten ble informert. At Handelsbanken trengte krisehjelp måtte holdes skjult for ikke å svekke banken ytterligere. Disse handlingene førte senere til riksrettstiltale mot regjeringen Berge. Det som gjorde saken ekstra pikant, var at flere ledende politikere fra så vel Høyre som Frisinnede Venstre satt i Handelsbankens styringsorganer.

1923 gikk Volckmar av som styreformann og direktør for Handelsbanken. Men heller ikke den nye ledelsen, med Johan Throne Holst i spissen, klarte å stabilisere situasjonen. Tross ytterligere statlig støtte ble banken tvunget til å lukke sine dører i oktober 1924 og ble satt under offentlig administrasjon. Tapene var for store. Kaare Petersen kaller Finansdepartementets håndtering av saken “dilettantisk”. Hjelpen var så halvhjertet at den verken beroliget innskyterne eller gav banken tilstrekkelig støtte.

På kort tid hadde Volckmar bygd opp Handelsbanken til å bli en av de sentrale aktører i norsk finansliv. Den eneste sammenlignbare med ham blant samtidens bankfolk var Nicolay Kielland-Torkildsen i Centralbanken for Norge. Karakteristisk nok ble også Centralbanken avviklet under krisen i 1920-årene.

For Volckmars og Handelsbankens vedkommende står to viktige spørsmål uten sikre svar: I hvilken grad skyldtes problemene som oppstod dårlig bankhåndverk, og hvor mye skyldtes dramatisk endrede rammevilkår i perioden 1921–24? Det vi vet, er at Volckmar drev uten betydelige tap i tiden før pengerikeligheten satte inn under den første verdenskrig. Fusjonene 1919 burde imidlertid aldri ha vært gjennomført, og alle de overtatte bankene satt på store tapsbomber. – Det andre spørsmålet er hvor dypt Handelsbankens problemer virkelig stakk. Hadde det vært mulig å redde banken dersom myndighetene hadde håndtert bankkrisen bedre 1923–24? Svaret er antakelig negativt. April 1925 rapporterte administrasjonsstyret at boet manglet 48 millioner kroner. Det var en enorm sum i datidens Norge og tilsvarte vel 10 prosent av bankens forvaltningskapital 1920.

Patrick Volckmar fikk aldri noen profilert posisjon i næringslivet igjen, men levde av sine investeringer og ble styreformann i familiefirmaet Astrup & Co. i Kristiansund og i A/S Elv og Sjø i Oslo.

  • HEH, flere utg. 1912–55
  • E. Diesen: Norsk Bankhaandbok 1918, 1918
  • E. Hofstad: Det norske privatbankvæsens historie, 1928
  • K. F. Brøgger: Gullfeber, en advokats optegnelser fra siste jobbetid, 1932
  • N. Rygg: Norges Bank i mellomkrigstiden, 1950
  • O. H. Volckmar: Slekten Volckmar, Kristiansund 1955
  • A. O. Johnsen: Kristiansunds historie, bd. 4, Kristiansund 1962
  • K. Petersen: Bankkriser og valuta-uro, Forretningsbankenes historie i mellomkrigsårene, 1982
  • E. Rudeng: Sjokoladekongen, Johan Throne Holst – en biografi, 1989
  • R. Danielsen: “En exempelløs fremgang” 1880–1920, bd. 4 i Trondheims historie 997–1997, 1997
  • A. Kirkhusmo: Vekst gjennom krise og krig 1920–1964, bd. 5 i Trondheims historie 997–1997, 1997
  • P. Thonstad Sandvik: Bankvesenet i Trøndelag 1850–1920, utrykt manuskript 2004