Faktaboks

Paal-Helge Haugen
Født
26. april 1945, Valle, Aust-Agder
Virke
Forfatter
Familie
Foreldre: Gårdbruker Jon Haugen og hustru Ragnhild. Gift 1965 med lektor Yngvil Molaug (17.4.1937–).
Paal-Helge Haugen
Paal-Helge Haugen
Av /NTB Scanpix ※.

Paal-Helge Haugen er en av sin generasjons fremste lyrikere. Han er opptatt av å skape kontakt mellom lyrikken og andre kunstarter, som musikk og billedkunst. I sine dikt benytter han lokal fortellertradisjon, samtidig som han er inspirert av den engelskspråklige modernismen. Han har vært særlig opptatt av hvordan et nedarvet religiøst språk som er i ferd med å forsvinne, kan brukes i samtidens sekulære poesi. Haugen har også skrevet barnebøker og virket som oversetter.

Haugen tok examen artium 1964, deretter studerte han medisin ved Universitetet i Oslo 1964–70 og teater og film i USA 1972–73. Han var ansatt ved Fjernsynsteatret 1971–72 og var høyskolelektor 1973–78. Fra 1978 bor han i Greipstad i sørlandskommunen Songdalen, som har hedret dikteren med å kalle opp en park i bygda etter ham.

Haugen var i 1960-årene tilknyttet kretsen rundt tidsskriftet Profil og utgav gjendiktningene Blad fra ein austleg hage og Kinesisk lyrikk før han debuterte som lyriker med På botnen av ein mørk sommar 1967. Han er nok likevel mest kjent for boken Anne (1968), en punktroman eller et langdikt, der leseren må forestille seg hovedpersonen og hennes liv gjennom mange tekstfragmenter, noen av dem sitater fra kjente tekster i hovedpersonens samtid, andre nyskrevne, korte lyriske tekster. I romanen møter vi Anne i den intense perioden da hun går fra barn til voksen. Samtidig brytes hun ned av tuberkulose.

Allerede i dette verket viser Paal-Helge Haugen interesse for å knytte sitt eget språk til rester av eldre religiøs språkbruk. Tekstene er for det meste salmer, bibelske fortellinger, Luthers katekisme og Pontoppidans forklaring. I slike tekster ligger muligheter til både bundethet og frigjøring. Anne tar til seg utsagn fra Jobs bok og bygger samtidig ut sine egne bilder med fantasi og lidenskap: “Job. Magre skugge. Eg sat ved sida di i oska, men du såg meg ikkje.”

Når Haugen bruker biter fra tidligere tekster i sin lyrikk, skaper det både kontrast og sammenheng mellom det objektivt gitte og det personlige. Her ligger det tydelig inspirasjon fra T. S. Eliots forfatterskap, men også påvirkning fra lokal fortellertradisjon i Haugens oppvekstmiljø. For Haugen er det tydelig at en haugiansk-pietistisk språkarv åpner for livserfaring og sanseoppleving, samtidig som den har i seg en forestilling om nære og alvorlige sammenhenger mellom leser og skrift. Dette er et poeng som Haugen stadig vender tilbake til, blant annet i diktet Eg påkallar mine haugianar-forfedre, med låg røyst” (1969).

Utover i 1990-årene skrev Haugen en rekke verker med innslag av eldre sakrale tekster. Vi finner det særlig i messesekvensen i Sone O (1992, tildelt Brageprisen), i oratoriene Ei natt på jorda og Nidaros, i operaen Hans Egedes natt og i kirkespillet Pilegrimen. Her prøver Haugen ut sitt eget språk mot de stramme rammene som den religiøse teksten gir. En messe med sine fast oppbygde ledd kyrie, gloria og credo taler et rituelt språk, nedarvet gjennom tidene. For Haugen blir leddene viktige sjangere og rester av et språk som vi har felles med tidligere slektsledd. Samtidig brytes sjangerens normer når Haugens kyrietekst avsluttes med “Det fell snø./ Det er desember./ Det fell stor snø.”

I flere dikt har Haugen laget nye sammensetninger av det gamle symbolparet lys/mørke, f.eks. i diktsamlingen Det overvintra lyset. Utgangspunktet er visuelle inntrykk, konsist nedfelt i teksten, men også her gjør Bibelens bruk av kontrasten mellom lys og mørke at Haugens tekster får en dobbelt klang. Det gjelder også begrepet nåde som Haugen tar opp flere ganger i sine dikt, blant annet i Ei natt på jorda, der nye tekster spilles ut, “fritt over tekstar frå Jesaja”, slik det står i undertittelen. Pilegrimen, gir klare assosiasjoner til puritansk litteratur som John Bunyans Pilegrims vandring, men nå som en moderne og kirkefjern vandrer. Teksten veksler mellom jeg-personen og hans “stormflo av mørke tankar” og en stemme som synger salmestrofer inn i fortellerens verden.

I Steingjerde går Haugen tilbake til “dei indre bygdene” og “barndom på femti-tallet”. Her kommer også den amerikanske påvirkningen inn: “Elvis med våte vokalar” og rockens “villskap”, “bygdekino […] med Marlon Brando”. For fortelleren var det møtet like sterkt som møtet med religionen i “restar/ av eit språk vi berre/ halvt forstod”. Haugen bruker ofte innslag fra amerikanske tekster, og han har et langt dikt om Janis Joplin (1975). Vidde er et langdikt med emne fra møtet mellom fjell og folk, der det stillfarende mennesket “fell inn i pusten/ frå den veldige vide lunga”.

Kunst og poesi har mange kontaktflater for Haugen. Vidde var et samarbeid med kunstneren Gunnar Torvund. Diktsamlingen Meditasjonar over Georges de La Tour (1990) ble nominert til Nordisk Råds litteraturpris. Med Kjell Nupen har Haugen laget boken Horisont (1986), og han har risset inn tekster i Grete Nash' keramikk. Slik lyrikk er utgitt som leirgods, eksperimentelt og nytt, og samtidig gammelt som Mosebøkene. Brent inn i kanten på en slik “poesibolle” (1997) står med handskrift “Eg kjem til deg/ frå innsida av regnet/ og blir borte.”

Fra begynnelsen av 1990-årene konsentrerte Haugen seg om musikkdramatikk, som en utprøving av poesiens muligheter innenfor andre arenaer enn bokformatet.

Paal-Helge Haugen har hatt en rekke verv innen norsk kulturliv og fått flere priser for sitt arbeid, bl.a. Norsk Kulturråds litteraturpris 1968, Doblougprisen 1986 og Kritikerprisen 1990. Han fikk TONOs Edvard-pris (for beste tekt til musikk) for verket The Maid of Norway 2001.

Verker

  • Bibliografi i P.-H. Haugen: Poesi. Dikt i samling, 1995, s. 370

    Lyrikk

  • Det synlege menneske. Dikt, 1975
  • Fram i lyset, tydeleg. Dikt, 1978
  • Steingjerde. Diktroman, 1979 (engelsk overs. 1986)
  • Det overvintra lyset. Dikt, 1985 (engelsk overs. 1997)
  • Meditasjonar over Georges de La Tour. Dikt, 1990 (ty. overs. 1992)
  • Vidde. Eit dikt, 1991
  • Sone O. Dikt, 1992

    Romaner

  • Anne, 1968 (skoleutg. med etterord av forfatteren 1971/1975, tredje utg. med akvareller av Jens Johannessen 1989)

    Dramatikk og musikktekster

  • Ei natt på jorda, 1993 (innspilt 1995 med musikk av K. Habbestad)
  • Hans Egedes natt, 1995
  • Pilegrimen (kirkespill), 1995
  • Hertervig. Ein opera (libretto), 1995
  • Nidaros (oratorium, musikk av A. Nordheim), 1997
  • The Maid of Norway, 2000
  • Kyst, 2003
  • Den grøne riddaren, 2004

    Andre tekster

  • På botnen av ein mørk sommar. Tekster 1967, 1967
  • Sangbok. Nye tekster, 1969
  • Det nye amerikanske huset. Samtidspoesi frå USA (gjendiktning), 1970
  • Horisont. Eit litografisk ord/ bilet-verk (sm.m. Kjell Nupen), 1986
  • Kjell Nupen (sm.m. Svein Thorud), 2000

    Innspillinger

  • Lydbåndopptak i NRK

Kilder og litteratur

  • A. Fjeldstad: “Paal-Helge Haugens 'Anne'. En tolking, og tanker omkring en oversettelse”, i NLÅ 1971, s. 147–162
  • M. G. Moan: “Paal-Helge Haugen: 'Anne'. Språklag, miljøbilete, opplevingsplan, livserkjenning”, iNLÅ 1979, s. 187–201
  • U. Langås: “Paal-Helge Haugens poesi: Ein presentasjon”, i NLÅ 1983, s. 119–135
  • Ø. T. Gulliksen: “Den stille ekstasen: Paal-Helge Haugens pietisme”, i NLÅ 1989, s. 70–90
  • K. Grønningsæter og Ø. T. Gulliksen: “'Lavets kodemelding'. Ein studie i Paal-Helge Haugen og Gunnar Torvunds 'Vidde'”, i NLÅ 1994, s. 27–44
  • E. Vannebo: “I arbeid med formene” (Paal-Helge Haugen i samtale med E. Vannebo), i NLÅ 1994, s. 14–26
  • A. van der Hagen: “Ein kjølig glød som ikkje er sjølvforelska” (Paal-Helge Haugen intervjuet av A. van der Hagen), i Lyrikkmagasin nr. 5, 1995, s. 38–49
  • O. Karlsen (red.): Store oskeflak av sol. Om Paal-Helge Haugens og Eldrid Lundens forfatterskap, 1995, s. 69–178
  • Ø. Rottem: “Paal-Helge Haugen – poetisk ekspansjon”, i NLH/Beyer, bd. 7, 1997, s. 249–267

Portretter m.m.

    Fotografiske portretter

  • Fotografi i Lyrikkmagasin nr. 5 (se ovenfor, avsnittet Kilder), s. 38–49
  • Fotografi på forsiden av O. Karlsen (red.): Store oskeflak av sol (se ovenfor, avsnittet Kilder)