Sportsjournalist. Foreldre: Vever Peder Andersen Damberg (1839–1915) og Anna Boda (1859–1919). Gift 1919 med Mimi Petersen (29.4.1893–6.1.1975), datter av salmaker Anton Petersen Vestreng (1867–1931) og Andrine Fosser (1858–1920).

P. Chr. Andersen var en av pionerene innen norsk idrettsjournalistikk, og han huskes både for sine reportasjer i aviser og radio og for sin innsats i idretts- og presseorganisasjonene.

Andersen var en typisk Kristianiagutt, født på Sagene. Fra sine yngste år hadde han en brennende interesse for idrett, og skjebnen ville at han i 1909 – etter å ha tatt middelskoleeksamen – fikk sin første jobb i tidsskriftet Sport, under daværende kaptein O. T. Klingenbergs ledelse. Det var ingen enkel tilværelse i avisredaksjonene for dem som skrev om idrett i den tiden, men med Andersens sans for nyheter og med en umettelig interesse for olympiske leker, klarte han for egen regning å komme seg til Stockholm-lekene 1912. Disse konkurransene ble ikke bare et markert gjennombrudd for idrettens plass i norske aviser, men de ble også en solid plattform for den unge, entusiastiske nordmannen.

I løpet av disse lekene hadde flere redaktører fått øynene opp for hans journalistiske evner, og han ble straks etter knyttet til Social-Demokratens redaksjon for å stelle med idrettsstoffet på heltid. Omtrent samtidig startet han sammen med vennene Einar Staff og Trygve Gulbranssen fagavisen Idrætsliv, en publikasjon som i mange år fikk en enorm betydning for idrettens utvikling her i landet, men som i begynnelsen av 1930-årene måtte gi tapt i konkurranse med Sportsmanden.

Etter hvert fikk Andersen problemer med Social-Demokratens politiske linje, og 27 år gammel ble han hentet over til Aftenposten, hvor han ble i resten av sitt yrkesaktive liv. Her fikk han anledning til å utfolde seg slik han ønsket det, og kom etter hvert til å utføre et banebrytende arbeid innenfor sportsjournalistikken. Han ble redaksjonssekretær 1925, og var nyhetsredaktør fra 1945. Men skjebnen skulle også bringe ham over til et nytt felt, hvor han oppnådde å bli en av våre første virkelige “kjendiser” i sportens verden. Et daværende privat kringkastingsselskap fikk 1926 gjennomført overføringen av en fotballandskamp – oppgjøret mellom Norge og Polen i Fredrikstad, men den debuterende reporter (Einar Diesen) overlot allerede etter to kamper mikrofonen til Andersen. Dermed hadde norsk idrett fått sin første store radiopersonlighet. For den eldre generasjon lever fortsatt reportasjene fra seiren over Tyskland under OL 1936 og VM-kampen mot Italia i Marseille 1938 nærmest friskt i minnet. Presist og sakkyndig refererte han kampens gang i detaljer, mens hele idretts-Norge satt som klistret til radioapparatene.

Utenom sitt arbeid i Aftenposten og NRK brukte Andersen også tid og krefter på arbeid innenfor idrettens og pressens organisasjoner, samtidig som han har en bredere innsats som fotballdommer enn noen annen nordmann. Han hadde stort ry som internasjonal dommer og ledet åtte landskamper, bl.a. kvartfinalekampen mellom Frankrike og Uruguay under de olympiske leder i Paris 1924. Tre ganger fikk han også æren av å dømme finalen i de norske cupmesterskapene. Også da Ullevaal Stadion ble offisielt åpnet 1926 – med avspark fra daværende kronprins Olavs side – var Andersen det naturlige valg som dommer.

1912 tok han initiativet til stiftelsen av Ski- og Fotballklubben Njord, hvor han ble den første formann og dessuten indre venstre på A-laget. Etter flere sammenslutninger endte Njord opp som storklubben Skeid, som Andersen fulgte med levende interesse til sin siste dag. Han satt som styremedlem i Norges Fotballforbund 1914–18 og 1926–27, var forbundets sekretær 1918–25, og satt i tidens løp som formann i dommerkomiteen, lovkomiteen og i forbundets uttagningskomité.

Likevel vil hans virksomhet i presseorganisasjonene huskes best. Han var formann i Sportsjounalistenes Klubb i mange år, styremedlem og senere formann i Oslo Journalistklubb, formann i Norges Presseforbunds journalistgruppe og styremedlem i samme forbund. I samme forbindelse må nevnes hans innsats i forbindelse med Oslopressen, Hjemmefrontens avis, som kom med første nummer allerede 8. mai 1945 om morgen.

Fra Andersens forfatterskap kan nevnes Norges flagg på seiersmasten, Isens helter og Olympiaboken, foruten hans mange spesialskrifter for Norges Fotballforbund, og ikke minst avsnittene om fotball i Idrætsboken, som i begynnelsen av 1920-årene hørte til våre mest betydelige idrettspublikasjoner.

For sin innsats ble Andersen utnevnt til ridder av den danske Dannebrogordenen, og han fikk også Kongens fortjenstmedalje i gull. Innen norsk fotball og norsk presse hadde han alle de utmerkelser som det var mulig å få. En lang rekke forbund og lag også utenfor fotballens enemerker hedret ham med fortjenstmedaljer og andre æresbevisninger.

I sitt yrke og i privatlivet var han en ordensmann til fingerspissene, og i høyeste grad en familiens mann. Han giftet seg 1919 med Mimi Petersen og fikk to døtre i sitt ekteskap. Hans tre kvinner dannet et fortrinnlig “bakkemannskap” for pater familias.

Vinteren 1964 var Andersen invitert som æresgjest under de olympiske vinterlekene i Innsbruck. Kort tid etter ble det holdt et møte på Blindern for å drøfte en del problemer knyttet til disse konkurransene. Andersen var blant tilhørerne, og midt under møtet sank hans hode på sidemannens skulder. En av norsk idretts mest markante aktører var gått bort, 72 år gammel.

  • Fotball, 1924
  • Norges flagg på seiersmasten (sm.m. H. Haraldsen), 1941 (2. utg. 1947, 4. utg. Isens helter, 1963, da. utg. Olympiadebogen, 1948);
  • De olympiske leker gjennom 50 år, 1945 (3. utg. 1951)
  • De olympiske vinterleker. Oslo 1952, 1952
  • Den nye olympiaboken, 1957
  • Olympiaboken. Squaw Valley, Roma, 1961
  • P. Jorsett: Norske Sportsjournalisters Forbund 1921 – 15.desember – 1981, 1981
  • E. Diesen: P. Chr. Andersen, 1981