Skiløper. Foreldre: Bonde Kåre Tyldum (1909–88) og hustru Ingebjørg Kjerstin (1915–67). Gift 17.8.1974 med Trude Elden Arnø (26.3.1948–), datter av Arnold Karlot Arnø (1895–1971) og Lovise Elden (1910–2001).

Pål Tyldum ble en av dem som avløste gullguttene fra ski-VM 1966. Med deltakelse i tre OL, der han til sammen var med på å hente hjem fem medaljer til Norge, var han blant de mest fremgangsrike utøverne i norsk skisport i tidsrommet 1968–76.

På mange måter inkarnerte Pål Tyldum alt det en forbinder med en “norsk” skiløper. Oppveksten på en gård på Høylandet plasserte ham i utgangspunktet både kulturelt og geografisk som en typisk representant for skiløpere fra et av landets mest tradisjonsrike skidistrikter. Han var likevel ikke eslet til å bli langrennsløper. I oppveksten drev han mest med hopping, og han deltok ikke i sitt første seriøse langrenn før han var 15 år gammel.

Selv etter at Tyldum virkelig begynte å satse på sporten, kom ikke suksessen i skisporet umiddelbart. Han markerte seg verken som junior eller i sine første sesonger som seniorløper. Tyldum viste ikke for alvor tenner før oppseilingen til VM 1966. Han kom ikke med blant dem som ble tatt ut til dette mesterskapet, men året etter var han å finne på landslaget, og sesongen 1967–68 skulle bli hans virkelige gjennombruddsesong.

1968 tok Pål Tyldum sitt første av i alt 7 norgesmesterskap. Dette første mesterskapet kom på femmila, den sikret ham også samtidig den første av i alt fem kongepokaler. Sin siste pokal og mestertittel tok han hjem 1973. Tyldum ble dermed både kjent som en hardhaus med femmila som spesialitet og som en kongepokalekspert. Hans varemerke var utholdenhet og taktisk kløkt. Han Tyldum mente selv at han hadde utviklet disse egenskapene fordi han lå foran andre i utholdenhetstrening.

NM-innsatsen 1968 pekte frem mot de solide resultatene Tyldum skulle oppnå i sin første internasjonale opptreden. Den kom under OL i Grenoble 1968. Under disse lekene gikk Tyldum andreetappen på laget som sikret Norge stafettgull i herrelangrenn.

Tyldums absolutt beste sesong skulle bli vinteren 1972. Han ble en av profilene i OL i Sapporo dette året. På den innledende 30 km gikk han inn til en annenplass. Så var han med og sikret Norge enda et sølv på stafetten før han avsluttet innsatsen med å ta gull på 50 kilometer. Han fulgte vanlig oppskrift. Etter en forsiktig åpning kom han stadig sterkere etter halvgått løp, og de siste ca. 10 kilometer ledet han løpet.

Sesongene etter 1973 var tyngre for Pål Tyldum. Glassfiberrevolusjonen, som førte til at norsk skiproduksjon ble akterutseilt, gjorde VM 1974 til en fiasko for norske skiløpere, og 1975 tok Tyldum et hvileår. Han gjorde comeback foran OL-sesongen 1976, og selv om han syntes hele sesongen var et slit, klarte han likevel å komme med på laget til lekene i Innsbruck. Her gikk han startetappen på det norske stafettlaget, som gikk inn til sølv.

Etter 1976 la Pål Tyldum opp. Da hadde han opparbeidet seg en posisjon som en av de fremste utøverne innenfor norsk skisport gjennom tidene. Han var med på å utvikle sporten i en periode da det ble satt stadig større krav til trening og profesjonalitet til utøverne. Etter avsluttet karriere har Tyldum drevet som gårdsforpakter på Høylandet. Han har blant annet mottatt Holmenkollmedaljen og Fearnleys ærespris 1972. Han konkurrerte for Hållingen.

  • R. Bryhn og K. A. Tvedt: Kunnskapsforlagets idrettsleksikon, 1990
  • E. Hyldmo: Trøndergull, Oppdal 1992