Orknøyjarl. Foreldre: Orknøyjarlen Torfinn Sigurdsson den mektige (død 1064) og Ingebjørg Finnsdatter. Gift med Sunniva Håkonsdatter, datter av Håkon Ivarsson jarl og Ragnhild Magnusdatter. Bror av Erlend Torfinnsson (død 1098); dattersønn av Finn Arnesson (død ca. 1065); far til Håkon Pålsson (ca. 1080–ca. 1122); farbror til Magnus Erlendsson (ca. 1080–1115).

Pål og den yngre broren Erlend styrte Orknøyene sammen i mer enn 30 år. Samstyret var relativt fredelig, men i lengden klarte brødrene ikke å holde riket samlet eller verne det mot den norske kongens ekspansjonspolitikk.

Pål og Erlend var slektskapsforbundet med kongehus og stormannsætter på begge sider av Nordsjøen; farmoren var datter av skottekongen Malcolm 2, og morfaren Finn Arnesson hadde tilhørt den nærmeste kretsen rundt både kong Olav den hellige og hans halvbror Harald Hardråde, som dessuten var gift med en kusine av deres mor. Faren Torfinn den mektige hadde gjennom årtiers kamp – dels mot rivaler i sin egen slekt, dels mot erobringslystne skotter og irer – vunnet herredømmet over hele Orknøyene. Etter hans død 1064 overtok brødrene Pål og Erlend som jarler, i begynnelsen under morens formynderstyre. Denne arvedelingen ble innledningen til mye strid om jarledømmet, som ofte ble delt mellom to eller tre, der kongene i Skottland og Norge støttet hver sine.

Da Harald Hardråde høsten 1066 kom til Orknøyene med en stor hær og samlet folk der, stilte Pål (ifølge noen kilder også Erlend) med sine egne styrker og var med på angrepene på det nordlige England; i selve slaget ved Stamford Bridge, der Harald falt, deltok de imidlertid ikke. Begge brødrene ser også ut til å ha hatt et godt forhold til Haralds sønn og etterfølger, Olav Kyrre. Det kunne nok ha sammenheng med at de var i slekt (tremenninger på morssiden), men også med at jarlebrødrene trengte den norske kongens støtte i en tid da presset mot Orknøyene fra naboen i sør, skottekongen Malcolm 3, ble stadig sterkere. At de til gjengjeld måtte akseptere at den norske kongen fra tid til annen hevdet sitt gamle krav om overhøyhet over øyene med styrke, fikk så heller være. Men om brødrene kunne stå sammen mot ytre press, skulle det etter hvert vise seg at de interne konflikter ble for mye å håndtere, og til slutt gjennomførte de en de facto deling av riket, der Pål fikk herredømmet over de sørvestlige delene (deriblant fastlandsdelen Katanes – det nåværende Caithness), mens Erlend hadde sitt tyngdepunkt på det østlige Mainland og øyene lenger nord.

Allerede før, men særlig etter Olav Kyrres død 1093 kom forholdet mellom Norge og Orknøyene til å endre seg dramatisk. Olavs sønn Magnus ønsket å hevde sin overhøyhet over øyene i vest mye mer kraftfullt enn hva faren hadde gjort, og samtidig hadde en ny generasjon vokst opp i jarleslekten. Fetterne Håkon Pålsson og Magnus Erlendsson var ikke bare ulike av gemytt; trolig var ingen av dem heller særlig innstilt på å fortsette det samme slags samstyre som deres fedre hadde praktisert. Påls sønn Håkon viste allerede som ganske ung sine ambisjoner i forhold til den fromme fetteren Magnus, som han oppfattet som veik. Han drog til Norge for å skaffe seg Olav Kyrres støtte, og derfra videre til kong Inge i Sverige. Fra Olavs etterfølger Magnus Berrføtt fikk han løfte om hjelp til å ta makten på Orknøyene, og han var med da Magnus med en stor hærstyrke drog på sitt første vesterhavstog 1098. Men Magnus hadde ikke til hensikt å la verken fedre eller sønner blant orknøyjarlene få bli for egenmektige. Han tok Pål og Erlend til fange og førte dem til Norge, etter å ha satt inn sin egen sønn Sigurd (Jorsalfare) som underkonge. Både Pål og Erlend Torfinnsson døde kort tid etter.

  • Orknøyingenes saga, overs. av A. Holtsmark, 1970
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • W. P. L. Thomson: History of Orkney, Edinburgh 1987
  • N. Bjørgo: Norge, Norden og Europa, kap. 1 i Selvstendighet og union, bd. 1 av Norsk utenrikspolitikks historie, 1995