Botaniker. Foreldre: Konsul Thomas Arbo Høeg (1852–1930) og Sigrid Bugge (1862–1945). Gift 1) 7.7.1923 med Elisabeth Cathrine Blom (29.8.1898–23.4.1927), datter av distriktslege Hans Andreas Blom (1861–1922) og Konstance Magdalene Jensen (1875–1941); 2) 18.4.1934 med Ellen Susanne Fridrichsen (6.3.1900–55), datter av prost Jakob Skavlan Fridrichsen (1852–1915) og Maria Johnson (1865–1941); 3) 1962 med Hjørdis Holm (1908–92), datter av kasserer Martin Holm (1862–1930) og Janna Nordlie (1874–1962). Svoger av Anton Fridrichsen (1888–1953).

Ove Arbo Høeg var professor i botanikk ved Universitetet i Oslo fra 1947 til 1967. Hans vitenskapelige virke falt først og fremst innen paleobotanikk og etnobotanikk, men var for øvrig meget allsidig. Han var Norges første paleobotaniker og spilte en stor rolle for utviklingen av fagfeltet.

Høeg tok examen artium 1917 og ble cand.real. ved universitetet i Kristiania 1923. Hans hovedoppgave var inspirert av professor Bernt Lynge og dreide seg om en gruppe av barkboende lavarter. Som et av sine bifag hadde Høeg valgt historisk geologi med paleontologi, og plantefossiler skulle etter hvert bli en av hans hovedinteresser, med landets første professor i paleontologi, Johan Kiær, som lærer. Høegs første paleobotaniske arbeider dreide seg om kalkalger i Oslofeltet, senere arbeidet han også med devonfloraer fra forskjellige deler av Vestlandet og med den interessante karbon/perm-floraen i Asker. 1942 fikk han dr.philos.-graden ved Universitetet i Oslo på avhandlingen The Downtonian and Devonian flora of Spitsbergen.

1923–25 var Høeg konservator ved Paleontologisk museum i Oslo, og 1926–47 var han konservator og bestyrer for de botaniske samlingene ved Videnskapsselskapets museum i Trondheim, ved siden av at han underviste ved Norges tekniske høgskole og ved Norges Lærerhøgskole. 1947–67 var han professor i botanikk ved Universitetet i Oslo, først ved Farmasøytisk institutt, senere ved det daværende Botanisk laboratorium. 1958–65 fungerte han også som bestyrer for Botanisk hage og museum, Universitetet i Oslo.

Høegs solide kunnskaper i paleobotanikk og hans posisjon som anerkjent vitenskapsmann på dette fagfeltet lå til grunn for at han 1951 ble bedt av UNESCO om å lede oppbyggingen og driften av et nytt forskningsinstitutt i India, Birbal Sahni Institute of Palaeobotany i Lucknow (nå Lakhnau). I denne tjenesten fungerte han i tre år. Hans renommé som paleobotaniker kan også illustreres ved at hele fire planteslekter, alle for fossile planter, er blitt oppkalt etter ham. Ingen annen norsk botaniker har fått så mange planteslekter navnsatt etter seg.

Ved siden av India hadde Høeg felterfaring fra forskningsreiser i mange deler av verden, spesielt for å samle inn plantefossiler, bl.a. fra Svalbard, Sør- og Sentral-Afrika, Canada, Andesfjellene, Russland og Himalaya.

Høegs interesser gikk i mange retninger, og han var bunnsolid i sine kunnskaper på mange felter innen botanikken. Hans publikasjonsliste strekker seg over en periode på 70 år, fra 1921 til 1991. Foruten avhandlinger innen paleobotanikk omfatter listen arbeider om alger, sopp, lav og blomsterplanter; han publiserte om planters morfologi og anatomi, blomsterbiologi og pollinering, plantegeografi, pollenanalyse og vegetasjonshistorie, og mange andre emner. Som forsker var Høeg preget av nøyaktighet, samvittighetsfull innsamling og bearbeiding av data, og en nøktern, kritisk vurdering av resultatene.

Et annet viktig forskningsfelt, som etter hvert kom til å overta mer og mer av hans tid, var etnobotanikken. Allerede fra ungdomsårene hadde han drevet innsamling av plantenavn og lokal bruk av ville og dyrkede planter. Etter mer enn 50 år ble hans rikholdige materiale – mer enn 100 000 opptegnelser fra om lag 1000 personer – samlet i storverket Planter og tradisjon, som har vært karakterisert som en formidabel folkloristisk redningsinnsats. I sitt siste bokverk, Barkebåt og kongleku, utgitt 1991 – i en alder av 93 år, tok han opp et beslektet tema, barns lek med ville planter opp gjennom tidene.

Ove Arbo Høeg var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927 og av Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1941. 1971 fikk han Framkomiteens Nansenbelønning for sitt arbeid med Svalbards fossile flora, og 1986 ble han tildelt NAVFs populærvitenskapelige pris. Han var æresmedlem av International Organization of Palaeobotany og i Norges Naturvernforbund og Norsk Botanisk Forening.

  • Bibliografi i S. Løkken: “Ove Arbo Høeg – en bibliografi”, i Blyttianr. 46, 1988, s. 164–169
  • The Downtonian and Devonian flora of Spitsbergen (dr.avh.), i Skr. Svalbard Ishavetnr. 83, 1942, s. 1–228
  • Planter og tradisjon. Floraen i levende tale og tradisjon i Norge 1925–1973, 1974
  • Eineren i norsk natur og tradisjon, 1981
  • Barkebåt og kongleku. Tradisjonelle barneleker med ville vekster (sm.m. H. Hjort), 1991
  • J. Holmboe: biografi i NBL1,bd. 6, 1934
  • Stud. 1917, 1947
  • Norges realister 1907–1962,1962
  • S. B. Manum: “Minnetale over professor Dr. philos. Ove Arbo Høeg”, i DNVA Årbok 1994,1995, s. 164–171
  • informasjon fra familien

    Kunstneriske portretter

  • Tegning (skulderbilde) av Øyvind Sørensen, 1958; gjengitt i Aftenp. 24.11.1958

    Fotografiske portretter

  • Fotografi av Bjørn Elgvad, 1990; gjengitt i nekrolog av F.-E. Eckblad i Blyttianr. 52, 1994, s. 1–2