Kjemiker og fysiker. Foreldre: Sogneprest Alf Bjørnskau Bastiansen (1883–1965) og Petra Kristine Johanne (“Hanna”) Astrup (1888–1949). Gift 15.12.1945 med Ragnhild Elisabeth Johnson (8.10.1921–), datter av sivilingeniør Erling Bjarne Johnson og Astrid Johanne Larsen. Bror av Peter Bastiansen (1912–95).

Otto Bastiansen var en internasjonalt anerkjent forsker innenfor molekylærkjemi, og spilte en viktig rolle i norsk universitets- og forskningspolitikk gjennom flere tiår.

Bastiansen vokste opp i et miljø preget av farens sterke sosiale engasjement og morens kunstneriske og botaniske interesser; moren var søster av kunstneren Nikolai Astrup. Både arv og miljø har nok bidratt til utviklingen av den uortodokse, fantasirike og samfunnspolitisk engasjerte personen Otto Bastiansen skulle bli. De første barneår tilbrakte han i Balsfjord, men farens skifte av prestekall førte familien sørover, først til Hvaler, hvor Otto under kyndig veiledning av sin mor ble levende opptatt av botanikk i meget ung alder. Deretter fulgte en periode i Drammen før familien flyttet til Oslo.

Otto Bastiansen hadde svært mange interesser, og som ung mann var han innom både skomakeryrket og gartneryrket. Han fremhevet gjerne betydningen av denne bakgrunnen og var stolt over at han hadde lært å bruke sine hender i nyttige håndverk. Interessen for naturvitenskap var imidlertid så sterk at han valgte å studere realfag med hovedfag i fysikk ved Universitetet i Oslo, hvor han ble cand.real. 1945 og dr.philos. 1949. Studietiden falt for en stor del sammen med den annen verdenskrig, og som så mange andre ble han trukket inn i illegalt motstandsarbeid. Han kom bl.a. i kontakt med russiske krigsfanger, og for bedre å kunne hjelpe dem, lærte han seg russisk.

Etter doktorgraden tilbrakte Bastiansen et år ved Caltech i USA, der han samarbeidet med kapasiteter som Linus Pauling og Verner Schomaker. Dette oppholdet la grunnlaget for et omfattende internasjonalt forskningssamarbeid som fikk betydning langt utover Bastiansens eget forskningsområde. Etter USA-oppholdet arbeidet Bastiansen ved Universitetet i Oslo til 1954. 1955 ble han utnevnt til professor i teoretisk kjemi ved NTH, og ble i denne stillingen til 1961; de to siste årene var han også prorektor ved høyskolen. 1961 ble han utnevnt til professor i teoretisk kjemi ved Universitetet i Oslo, og tre år etter overtok han nobelprisvinneren Odd Hassels professorat i fysikalsk kjemi. Bastiansen var prorektor ved Universitetet i Oslo 1970–73 og rektor 1973–76. Han blir beskrevet som en annerledes rektor, åpen, idérik, samarbeidsorientert og preget av en aldri sviktende optimisme. Han var ingen stor administrator, men hadde personlig omsorg og omtanke for sine medarbeidere og studenter.

Otto Bastiansens viktigste forskningsfelt var innen studiet av frie molekylers struktur og deres indre bevegelser (vibrasjoner). Når en skal trekke frem hans viktigste forskningsbidrag, er det tre områder som peker seg ut. Den mest omfattende forskningen er innen konformasjonsanalyse, hvor han sammen med Odd Hassel gjorde en banebrytende forskningsinnsats. Deretter fortjener å nevnes hans bidrag til å forstå den såkalte Born-approksimasjonen, som er av fundamental betydning for tolkning av elektronspredningsmønsteret fra molekyler hvor atomene har stor forskjell i atomnummer. Det tredje viktige bidraget gjelder beskrivelsen av en effekt som har fått navn etter Otto Bastiansen og hans japanske kollega Yonezo Morino, den såkalte “Bastiansen-Morino shrinkage effect”. Denne effekten kan observeres for alle typer molekyler, men er særlig merkbar for lineære molekyler. Den fører for eksempel til at for et 3-atomig lineært molekyl vil den observerte avstanden mellom de to endeatomene være kortere enn summen av de to observerte bindingsavstandene. Effekten henger sammen med de intramolekylære vibrasjonene i et molekyl. Bastiansen var den første som påviste denne effekten.

Med sin store arbeidskapasitet, sitt engasjement innen både naturvitenskap og andre disipliner, sitt endefremme og sjarmerende vesen, var det naturlig at Otto Bastiansen var en etterspurt kandidat når viktige lederverv skulle besettes. Han var i mange år formann i Norsk Kjemisk Selskap. Som styreformann i Norges Almenvitenskapelige Forskningsråd 1965–69 stod han meget effektivt på barrikadene og kjempet for forskningens, og spesielt for grunnforskningens kår. Han var meget opptatt av grunnforskning som det moderne samfunns fundament, og 1981 laget han, etter oppdrag fra Det Norske Videnskaps-Akademi, en fyldig og interessant utredning om dette emnet. Bastiansen la ned et stort arbeid for Vitenskapsakademiet, hvor han ble medlem 1955, og han var selskapets preses 1986 og 1988. Han var også i mange år formann for styret i Nansenfondet.

Otto Bastiansen var også medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab (1955), Norges Tekniske Vitenskapsakademi, Det Kongelige Danske Videnskabers Selskab (1967), Kungliga Vetenskapsakademien og Kungliga Vetenskaps-Societeten i Uppsala. Han var æresdoktor ved Åbo Akademi og ved Moskva statsuniversitet. Han var innehaver av Guldberg-Waage-medaljen og Fridtjof Nansen-medaljen og ble utnevnt til kommandør av St. Olavs Orden 1974.

Otto Bastiansen var levende opptatt av byggende fredsarbeid og var aktivt med i kampen mot atomvåpen. Han var et av de norske medlemmene i Pugwash-bevegelsen.

  • Om noen av de forhold som hindrer den fri dreibarhet om en enkeltbinding, Bergen 1949
  • Samordning av lærerutdanning, NOU 1976:32, 1976
  • Om grunnforskningens stilling og betydning. Rapport til Hovedkomiteen for norsk forskning, 1980

    Etterlatte papirer

  • Otto Bastiansens privatarkiv finnes i RA, Oslo (privatarkiv nr. 943)