Otte Rømer representerte med sin bakgrunn et innvandrerelement i det norske aristokratiet i annen halvdel av 1300-tallet. Han var en betrodd mann hos kongene Magnus 7 og Håkon 6 og var blant de norske stormenn som opprettholdt en kontinuitet i norsk forvaltning mellom det innenlandske og unionelle kongedømmet.
Otte må ha hatt forbindelse til en slekt Rømer i Mecklenburg med samme våpenmerke som ham. Den Otte Rømer som opptrådte der 1370, må imidlertid ha vært en annen. Da Otte skal ha tjent kongene Magnus 7 og Håkon 6 fra sin barndom, sannsynligvis som pasje (småsvein) ved hoffet, var han trolig født i Norge, eventuelt i Sverige. Det ligger nær å anta at Ottes ukjente far var blant de første mecklenburgske stormennene som innvandret til Norden på 1300-tallet. Ottes mor må ha vært en søster av ridderen og riksråden Svale Olversson, men navnet hennes kjenner vi ikke. Ottes farbror var sannsynligvis farfar til den senere erkebiskopen Aslak Bolt, som førte rømervåpen. Om Ottes hustru vet vi bare at hun het Gertrud (en eldre teori om at hun skulle ha vært datter av drottseten Erling Vidkunnsson, er tilbakevist). Imidlertid må det ha vært hun som brakte Austrått i Fosen til deres datter Elsebe, som var gift med den svenskfødte ridderen og riksråden Jakob (Jappe) Fastulvsson. Gertrud kan derfor ha vært beslektet med Austråttmennene som nevnes 1311. Ottes andre sannsynlige datter, Margareta, var gift med riksråden og ridderen Gaute Eiriksson. Ottes eneste kjente sønn bar det uhyre sjeldne navnet Svale, sannsynligvis etter sin farmors bror, og var væpner og riksråd.
Otte opptrer første gang i kildene 1361, da Magnus 7 og Håkon 6 som takk for lang tjeneste skjenket ham det godset som hadde falt til kronen etter Audun Hugleiksson Hestakorn. Otte er belagt som riksråd første gang 1370, deretter ikke før 1379, da han deltok ved utnevnelsen av Henrik Sinclair til orknøyjarl. 1383–98 opptrådte Otte imidlertid jevnlig som riksråd, bl.a. som medutsteder av brevene om arvefølge og kongehylling av Erik (av Pommern) som norsk konge 1389 og som en av de norske medbeseglerne av freds- og forliksavtalen mellom dronning Margrete og kong Albrekt av Sverige og dronningens avtale med hansabyer om hjelp til å få Stockholm tilbake 1395. Han medbeseglet også stadfestingen av hanseatenes privilegier i Norge august 1398 og av fredsavtalen mellom de nordiske rikene og Den tyske orden i København september s.å. På dette møtet eller ikke lenge etter må han ha fått ridderslaget, fordi han opptrådte med herretittel august 1399. Derimot ser han ikke ut til å ha deltatt på Kalmarmøtet 1397.
Otte er belagt som fehirde i Nidaros/Trondheim 1371–82, 1372 også som hirdstjore samme sted. Ettersom hirden ikke lenger fantes, innebar den sistnevnte tittelen nå sannsynligvis en militær kommandorolle for kongens håndgangne menn og deres herresveiner i landsdelen. 1385 var Otte syslemann på Hålogaland og senest fra 1398 høvedsmann i Bergen. Etter pålegg fra dronning Margrete fikk han i stand forlik mellom tyske og engelske kjøpmenn der 1400. Han var høvedsmann i Bergen ennå 1405, men var avløst før 19. august 1409.
Foruten Audun Hestakorns gods i Nordfjord eide Otte jord i Borgarsysla (Rygge og Onsøy) med Fresje i Rygge som hovedgård, i Hålogaland (Brønnøy og Steigen) og kanskje i Trøndelag (Frosta). Dessuten eide han sjøhusene, overtatt etter morbroren Svale Olversson, og andre hus i bygården Galgen i Bergen. Otte kan også ha hatt interesser i skipsfart.
Otte Rømer opptrer ikke i kildene etter 1409 og var død sannsynligvis ikke lenge før 30. november 1411.