Høvding. Foreldre: Ukjente. Ingen opplysninger om ekteskap.

Den nordnorske høvdingen Ottar gav ca. 890 en muntlig beretning til den engelske kongen Alfred den store om sine handels- og oppdagelsesreiser til Kvitsjøen og områdene rundt (Bjarmeland), til handelsplassene Skiringssal (Kaupang) i Vestfold og Hedeby (Slesvig) i daværende Danmark og videre til England. Beretningen er referert i gammelengelske manuskripter fra 900- og 1000-tallet og inneholder også en geografisk beskrivelse av Norge, kalt “Norðmanna land” eller “Norðweg”, og omtale av nordnorsk stormannsliv.

Det er ut fra teksten ikke lett i detalj å tolke Ottars beretning, som nok delvis er blitt misforstått eller feilreferert i det opprinnelige manuskript. Dette synes særlig å gjelde hans angivelse av seilingsbeskrivelsene til Kvitsjøen, av fangstmengde og arter av sjøpattedyr som hvalross, hval og sel.

Av Ottars beretning fremgår det at han drev et relativt beskjedent gårdsbruk, med kyr, sauer og svin, i tillegg til begrenset korndyrking. Hans viktigste inntekter kom verken fra jordbruk eller fiske, men fra egen kystfangst, reindrift og skattlegging av finner, og fra handel, eksport og fraktfart med eget skip.

Ottar bodde nordligst blant den fastboende norske bondebefolkningen i Hålogaland; lenger nord i landsdelen og østover til Kvitsjøen bodde bare “finner”, dvs. samer som drev jakt, fangst og fiske. Hans hjemsted lar seg ikke bestemme ut fra de anvisninger teksten gir. Høvdinggården har vært foreslått lokalisert fra Bjarkøy i Sør-Troms til Gjesvær i Vest-Finnmark. Ut fra det kjente arkeologiske materialet bør den ikke ha ligget lenger nord enn Lyngstua i Nord-Troms, noe som passer både med korngrensen i vikingtiden og med de seilingsdistanser han oppgir for turen til Kvitsjøen.

Et argument for Bjarkøy er at her bodde den viktigste – og nordligste – høvdingætten i landsdelen ca. 100 år etter Ottars tid. Denne ætten eide i middelalderen store gods og fangstrettigheter oppover kysten helt til Nordkapp. Sterkere enn Bjarkøy står likevel Hillesøy-området ved utløpet av Malangen, mest på grunn av et rikt arkeologisk materiale, men også fordi en jordebok for dette området fra ca. 1400 omtaler ødegården “J Hofdingiahwsom” ('høvdinggården'). Hvis vi skal ta Ottars opplysning om at han bodde nordligst blant de norske helt bokstavelig, noe han selv betoner sterkt ved å gjenta det i teksten, kan vi heller ikke utelukke øyene i Karlsøy litt lenger nord. Her lå på Ottars tid de nordligste norrøne bygder i landet, med Helgøy som et sannsynlig sentrum.

Ottar forteller at han etter tre dagers seilas nordover var kommet så langt som hvalfangerne kom på det meste, trolig til Måsøy-området vest for Nordkapp. Han forteller også at han selv deltok i slik hvalfangst. Ut fra senere kunnskap er det uvisst om nordmenn i vikingtiden drev aktiv hvalfangst i det hele tatt, mens samene kan ha drevet noe småhvalfangst. Helt usannsynlig er det at Ottars fangstlag på to dager skulle kunne ta 60 hvaler på vel 30 meters lengde, slik han forteller. Det har vært foreslått at dette egentlig skulle dreie seg om hvalrossfangst, men igjen er det uvisst om det den gang fantes særlig store forekomster av hvalross i Nord-Norge. Det mest sannsynlige er derfor at Ottar refererer til storfangst av selarten havert, som vi vet senere ble fanget i hundretall ved Sørøy i Finnmark av Bjarkøy-høvdingene. Ottar sier selv at de store forekomster av hvalross fantes i Kvitsjøen, og dette var da også hovedgrunnen til hans ferd dit.

En annen viktig ressurs for Ottar var en tamreinflokk på 600 dyr. Dette var lenge før den store samiske tamreindriften utviklet seg, og Ottars rein var trolig halvtam villrein som gikk på beite på de ytre øyene i regionen. Blant dyrene var seks lokkerein, noe som synes å vise til fangstsamarbeid med samene.

Ottars viktigste inntektskilde var pelsprodukter som finnene avgav til ham og andre håløyghøvdinger i form av avgifter eller skatt (“gafole”). For Ottar bestod dette i pels fra oter, mår, bjørn og rein, foruten fuglefjær, hvalbein eller hvalrosstann og reip av skinn fra sel og hval eller hvalross. Dette var en forløper for den finneskatt vi finner omtalt i middelalderen, da den sammen med all pelsdyrhandel i Nord-Norge ble et kongelig monopol.

Ottar har selv hatt så store inntekter i naturalia fra handel, skattevarer og egen fangst at han har kunnet drive eksport til utlandet med eget skip. Turen til Kvitsjøen har trolig vært den første direkte seilas dit, og den synes å ha åpnet opp for en mer regulær handelsrute i tidlig middelalder. Tidligere handelskontakt kan ha gått over de store vannveiene tvers over Kolahalvøya.

I Kvitsjøen kom Ottar i direkte kontakt med “terfinnene” på Kola, som var et rent fangstfolk, og med bjarmene, et fastboende finsk-ugrisk bondefolk som også har kunnet skaffe fangstprodukter til den internasjonale handel. Det er uklart hvor Ottar havnet i Kvitsjøen, men ut fra senere sagatekster synes elven Dvina å ha vært et naturlig reisemål. Dvina er omtalt i norrøne skaldekvad allerede ca. 925, bare 40–50 år etter Ottars reise. Dvina er dessuten den eneste aktuelle elven som passer med Ottars beskrivelse.

Turen videre til Skiringssal og Hedeby, kanskje også til England, synes derimot å ha vært en av Ottars vanlige handelsekspedisjoner for å omsette pelsvarer mot prestisjevarer, tekstiler og korn. Ottar eide trolig selv både varene og skipet han seilte med. Vi kjenner ikke til Ottars skjebne etter møtet med kong Alfred, men det er intet i teksten som tyder på at han ikke tenkte seg tilbake til Hålogaland.

Ottar har i sin beretning til kong Alfred gitt oss den eldste, mest nøkterne og detaljerte beskrivelse av Europas nordlige utkant som eksisterer. Samtidig gir beretningen oss også den eldste samtidige omtale av en navngitt nordmann og den eldste daterte og sikkert belagte navneformen for det landet vi bor i. Det viktigste ved beretningen er likevel at Ottar gir oss materiale til en “modell” som setter oss i stand til å forstå samfunnsforholdene i Nord-Norge i vikingtiden, med en rekke fangsthøvdinger som har bygd opp et system av økonomiske og sosiopolitiske enheter, i et tett samarbeid mellom nordmenn og finner. Ottars beskrivelse er derfor viktig for å tolke både det rike nordnorske arkeologiske materiale fra yngre jernalder og sagatekstene fra 1100- og 1200-tallet.

  • Ottars beretning er referert i et senere tillegg til den senromerske forfatteren Orosius' verk fra 400-tallet, Historiarum adversum paganos libri septem; referatet er kjent fra to manuskripter i British Library (“Tollemache-Orosius”, MS BL Additional 47967, fra tidlig på 900-tallet, og MS BL Cotton Tiberius B.i, fra 1000-tallet)
  • Teksten, overs. av A. O. Sandved, er trykt som vedlegg til Om samenes rettsstilling (NOU 1984:18, s. 643–644)
  • A. Helland: Norges land og folk, bd. 19 Tromsø Amt, 1899, s. 565–568
  • A. W. Brøgger: biografi i NBL1, bd. 10, 1949
  • A. Campbell: The Tollemache Orosius, København 1953
  • P. Simonsen: Ottar fra Hålogaland, Ottar nr. 14, Tromsø 1957
  • R. Djupedal: Håløygen Ottars ferd til Bjarmeland og England, særtrykk av Håløyglaget I – Fredsår og krig 1933–42, 1969
  • N. Lund: Ottar og Wulfstan, to rejsebeskrivelser fra vikingetiden (inneholder også den gammelengelske teksten til Ottars beretning), Roskilde 1983
  • K.-D. Vorren: Hövdingia husar, Tromura, Kulturhistorie nr. 15, Tromsø 1988
  • I. Storli (red.): Ottars verden, Ottar nr. 208 (5/1995), Tromsø 1995