Faktaboks

Oscar Torp
Oscar Fredrik Torp
Født
8. juni 1893, Skjeberg, Østfold
Død
1. mai 1958, Oslo
Virke
Politiker
Familie
Foreldre: Fabrikkarbeider Anton Fredrik Andersen Torp (1865–1907) og vaskekone og husmor Anne Bolette Andreassen Gade (1867–1932). Gift 19.4.1916 i Sarpsborg med Kari (eg. Inga Olava) Hansen (4.10.1893–4.5.1967), datter av bygningssnekker Ole Hansen (1865–1943) og Anna Mathilde Klausen (1868–1936).
Oscar Torp

Foto 1947

Oscar Torp
Av /NTB Scanpix ※.
Oscar Fredrik Torp
Av /Stortingsarkivet.

Oscar Torp er Askeladden i Norges politiske historie: Han var den farløse barnearbeideren som ble partiformann i 22 år og statsråd i 12 år før han i 1950-årene avsluttet sitt politiske livsverk som statsminister og stortingspresident.

Torp ble født ved Sarpsborg i en ettroms leilighet som skulle bli den trange rammen rundt hans oppvekst. Hans mor hadde født 8 barn der og bar på det niende da faren 1903 forlot Norge for å søke arbeid i Amerika. Faren døde 1907 på vei hjem til Norge for å hente familien over til et nytt liv i Canada. Som eldste overlevende sønn måtte Oscar ta ansvar for å forsørge familien. Den lojalitet og omsorg for de svakere som alltid kjennetegnet Oscar Torp, ble innarbeidet som lojalitet til moren og omsorg for søsknene alt i barneårene.

Oscar måtte tross stor læreglede avslutte sin enkle folkeskole for å gå ut i arbeidslivet som 13-åring. Han arbeidet som bl.a. sagbruksarbeider, smed og anleggsarbeider, men klarte samtidig via kveldskurs å utdanne seg til elektrisk montør. Samtidig mottok han sterke inntrykk fra lokale arbeidskonflikter, og i en alder av 14 år påtok han seg sitt første tillitsverv, som underkasserer i sin lokale fagforening. Ved siden av sin heltidsjobb som elektriker påtok han seg allerede i ungdommen en rekke verv innen fagbevegelsen og partiet, bl.a. som formann i Sarpsborg Arbeiderparti 1919–21 og i Østfold Arbeiderparti 1921–23.

Torp ble 1918 valgt inn i DNAs landsstyre som tilhenger av Martin Tranmæls “nye retning”, og støttet dennes bruk av streiker og andre masseaksjoner som revolusjonære virkemidler. Det var som Tranmæls og Komintern-motstandernes kandidat Torp på landsmøtet 1923 ble valgt til formann i DNA, istedenfor Komintern-tilhengeren Emil Stang som hadde overtatt ledervervet ved Kyrre Grepps død året før. Torp var da 29 år, og han ble sittende som partiformann i hele 22 år. Torp iverksatte som formann en storstilt organisatorisk oppbygning av DNA, som la grunnen for en sterkt vekst i både medlemstall og stemmeoppslutning. Han utviklet formannsrollen skapt av Grepp og senere videreført av Gerhardsen: Torp fremstod i mellomkrigstiden ofte som radikal og utfordrende eksternt, men samtidig som samlende og forsonende internt i arbeiderbevegelsen. Torp aksepterte Tranmæl som partiets reelle leder, men inntok i mange viktige saker en selvstendig posisjon overfor sin politiske læremester. At veien til maktovertakelse gikk gjennom det etablerte parlamentariske systemet kom Torp til å erkjenne tidligere og sterkere enn både Tranmæl og Gerhardsen.

Ut 1920-årene konsentrerte Torp seg om organisatorisk oppbygning av partiet, men 1930 flyttet familien Torp innenfor bygrensen for å gjøre familiefaren valgbar i Oslo. Han ble 1934 ordfører der, og ved årsskiftet 1935–36 ble han forsvarsminister i regjeringen Nygaardsvold. Som sosialminister fra høsten 1936 kom Torp til å bli en sentral pådriver for utviklingen mot vår moderne velferdsstat, bl.a. ved innføringen av alderstrygd og arbeidsledighetstrygd. Utenrikspolitisk tok Torp tidligere enn mange andre i norsk arbeiderbevegelse avstand fra Stalins Sovjetunionen, men erkjente samtidig at hovedtrusselen mot Norge kom fra fascismen i Sentral-Europa. Han brøt med den antimilitarisme som 1924 hadde innbrakt ham fem måneder i fengsel for oppfordring til militærstreik, og fra midten av 1930-årene talte Torp internt i partiet og regjeringen for en kontroversiell opprusting av forsvaret. 1939 ble Torp “forfremmet” til finansminister og var påtenkt som statsminister Nygaardsvolds etterfølger.

Ved det tyske angrepet på Norge 1940 var Torp som finansminister hovedansvarlig for den storstilte evakueringen av Norges Banks gullreserver som fant sted i morgentimene 9. april, og for å organisere den ble han igjen i Finansdepartementet til tyske soldater var på vei inn hovedinngangen. Han og hans familie rømte sammen med resten av regjeringen senere nordover til Tromsø og videre til Storbritannia. Under et bombeangrep på Åndalsnes 20. april var Oscar Torp nær ved å bli den første norske statsråd drept i krig, men slapp unna med en splintskade i foten.

Torp ble sammen med utenriksminister Trygve Lie og statsminister Nygaardsvold London-regjeringens mest sentrale medlem, og den tidligere republikaneren Torp etablerte også et nært samarbeid og vennskap med kong Haakon og kronprins Olav. Torp kom til å vie statsrådsarbeidet nær sagt all sin tid i krigsårene og utviste stor lojalitet ovenfor regjeringen. 1941 ble han igjen forsvarsminister og gjennomførte en modernisering og omorganisering av Forsvaret som ble retningsgivende for etterkrigstidens norske forsvar.

Krigsårenes eksil drev imidlertid partiformannen Torp vekk fra partiorganisasjonen, og prisen for det fikk han betale etter hjemkomsten 1945. I strid med partivedtektene overtok Gerhardsen allerede før landsmøtet høsten 1945 som partiformann etter Torp, som av partilojalitet avfant seg med situasjonen uten protester. Etter en oppsiktsvekkende oppfordring fra kong Haakon til statsminister Gerhardsen fikk Torp fortsette som forsvarsminister i samlingsregjeringen. Torp var imidlertid ikke tiltenkt noen nøkkelrolle i Gerhardsens planer for etterkrigstiden, og da en en ren DNA-regjering ble dannet etter valget høsten 1945, ble han overført til Forsynings- og gjenreisningsdepartementet. Her havnet Torp i en vanskelig klemme mellom befolkningens forventninger og regjeringens økonomiske rammer. Høsten 1947 ble han av finansminister Erik Brofoss og statsminister Gerhardsen tvunget ut av regjeringen etter å ha vært for løshåndet med valutalisenser til innkjøp av varer fra utlandet.

Da han ved årsskiftet 1947–48 forlot regjeringen hadde Torp vært statsråd i nesten 12 år, den gang lengre enn noen annen i det selvstendige Norge. Torp ønsket seg en periode ut av toppolitikken, frasa seg gjenvalg til Stortinget fra Oslo og ble 1948 utnevnt til fylkesmann i Vestfold. Han kviknet imidlertid til i sin nye rolle som parlamentarisk leder og lot seg overtale da partifeller i Vestfold bad ham toppe deres liste til stortingsvalget 1949.

Den tilspissing av den internasjonale situasjonen som fant sted i disse årene, engasjerte internasjonalisten Torp sterkt. Han ble en fremsynt talsmann for at Norge mot trusselen østfra måtte styrke vårt militære forsvar, men samtidig også vårt nasjonale fellesskap. I forlengelsen av det siste fremstod Torp stadig mer som en statsmann og som talsmann for samarbeid over partigrensene – med en klar avgrensing mot kommunistene. Torp var 1949 en sentral pådriver for Norges NATO-medlemskap. Frykten for et nytt 9. april kan se ut til å ha vært mer levende hos ham enn hos mange andre toppolitikere i de første etterkrigsårene, og han opptrådte i utenriksspørsmål langt mer uforsonlig ovenfor meningsmotstandere innen eget parti enn hva som ellers var hans vane.

Norgeshistoriens mest uventede statsministerskifte traff offentligheten som et lynnedslag 13. november 1951: Einar Gerhardsen var i all hemmelighet gått trett av å være statsminister og utpekte selv med mesterlig regi Torp som sin etterfølger. Valget av Torp skal forstås som en anerkjennelse av hans personlige kvaliteter, men også ut fra at Torp hadde en svakere stilling i partiet: Han var for Gerhardsen en vikar mer enn en etterfølger. Torp selv uttrykte først skepsis da Gerhardsen klargjorde sitt ønske om å gå av, men fant raskt motivasjon til å bli statsminister. Trolig opplevde han det som en endelig oppreisning i forhold til sin bakgrunn, men enda mer i forhold til den tilsidesettelse som hadde rammet ham 1945. Torps statsministerperiode kom til å bli sterkt preget av politiske motsetninger innenfor regjeringspartiet. Regjeringen Torp aksepterte våren 1953 en kompromissløsning i en for partiet splittende strid om utvidelse av den militære tjenestetiden. Regjeringens uvilje mot å gripe inn med direkte subsidier og andre direkte inngrep mot den kortsiktige prisstigningen kom imidlertid til å svekke dens stilling videre utover i 1953–54. Torp var på dette tidspunkt også helsemessig svekket, bl.a. hadde han en hjerneblødning ved begynnelsen av sin statsministerperiode. Den underliggende årsaken til regjeringen Torps avgang var likevel at statsministerens stilling innen partiet stadig ble mer underlegen partiformannen Einar Gerhardsen, som hadde fått igjen lysten til å bli statsminister. Etter sterkt internt press bekjentgjorde Torp sin regjerings avgang i januar 1955.

Den bitterhet han følte over manglende støtte som statsminister og måten han ble tvunget til å gå av på, bekjentgjorde den partilojale Torp aldri for offentligheten. I sin nye rolle som stortingspresident kom han fra 1955 stadig mer til å fremstå som en statsmann hevet over partigrensene. Hvor svekket Torps helse på dette tidspunkt var blitt, valgte han å holde for seg selv. Hjerneblødningen han hadde hatt, ble først kjent for hans sønner etter hans død. 1. mai 1958 måtte stortingspresident Torp avlyse sine planlagte taler, men karret seg likevel ut for å følge arrangementene i Oslo. Samme kveld døde han av en ny hjerneblødning.

I Einar Gerhardsens skygge står Oscar Torp i dag som en mer utydelig og langt mindre skikkelse, selv om han i en rekke politiske spørsmål viste seg mer fremsynt enn Gerhardsen. Den dramatiske historien om Torps liv er minneverdig ut fra hans mange betydelige verv, men også på grunn av det store spranget fra hans fødsel som fattiggutt 1893 til hans begravelse som stortingspresident 1958. I likhet med overgangen fra klassekjemper til statsmann lar dette seg knapt forstå uten at man tar i betraktning denne selvutdannede manns vilje til å lære av og forstå forskjellige mennesker han møtte langs sin livsvei. De aller fleste som møtte ham, minnes Torp som et karismatisk og omtenksomt medmenneske med store empatiske evner. Som påpekt av partisekretæren Haakon Lie fantes det i Torps natur alltid en dualisme mellom ærgjerrighet og beskjedenhet. Nok lå det i ham en optimistisk og ambisiøs personlig vilje til å søke stadig nye og stadig høyere posisjoner. Men samtidig var Torp først og mest en idealist, som fra barndommen og til sin siste dag overoppfylte sitt livsmotto: “Gjør litt mer enn din plikt”.

Kilder og litteratur

  • HEH, flere utg. 1930–55
  • Haffner, bd. 1, 1949
  • N. Hønsvald: Oscar Torp, 1959
  • J. Sverdrup: biografi i NBL1, bd. 17, 1975
  • E. Helle: Oscar Torp – arbeidergutt og statsmann, 1983
  • protokoller fra DNAs landsmøter, landsstyremøter, sentralstyremøter og møter i stortingsgruppen
  • H. O. Lahlum: Viktige personskifter i DNA 1945–75: Fra Gerhardsens lukkede oligarki til Brattelis åpne organisasjonsdemokrati?, h.oppg., 2002
  • H. Nilsen: “Oscar Torp – arbeidergutten fra Hafslund”, i Magnus, Årsskrift for Skjeberg historielag, Skjebergsletten 2002
  • samtaler med Reidar Torp og andre familiemedlemmer 2002–04

    Upublisert materiale

  • Oscar Torps personarkiv, AAB
  • H. O. Lahlum: manuskript til historisk biografi om Oscar Torp (2004)

Portretter m.m.

  • Maleri av Henrik Sørensen, 1935; Ordførergalleriet, Oslo Rådhus
  • Minnebauta, reist 1976 i Skjeberg
  • Rikholdig fotomateriale i AAB