Norsk og svensk konge. Foreldre: Kronprins, senere kong Oscar 1 (1799–1859) og kronprinsesse, senere dronning Josefine (1807–76). Gift 6.6.1857 i Biebrich i Nassau (nå Hessen, Tyskland) med Sophie Wilhelmine Mariane Henriette, prinsesse av Nassau (9.7.1836–30.12.1913; se Sofie), datter av Georg Wilhelm August Heinrich Belgicus, hertug av Nassau (1792–1839) og Pauline Friederike Marie, prinsesse av Württemberg (1810–56). Sønnesønn av kong Karl 3 Johan (1763–1844) og dronning Desideria (1777–1860); bror av kong Karl 4 (1826–72) og prinsesse Eugénie (1830–89); grandonkel (morfars bror) til kong Haakon 7 (1872–1957); farfar til kronprinsesse Märtha (1901–54).

Oscar 2 var den siste unionskongen som regjerte i både Norge og Sverige. Han var personlig populær, men klarte ikke å holde unionen samlet.

Prins Oscar var nummer tre i rekken av det svensk-norske kronprinsparets fem barn. Ved fødselen fikk han den svenske tittelen hertug av Östergötland. Med to eldre brødre var det imidlertid lite sannsynlig at han skulle bli konge; den eldste broren, Karl, som ble kronprins 1844, hadde også en sønn. Den eldre broren Gustavs død 1852 gjorde at Oscar rykket nærmere tronen, og da nevøen Carl Oscar døde 1854, bare 1 år gammel, ble Oscar nærmeste arving etter sin bror Karl. Ved brorens tronbestigelse 1859 som Karl 4 ble Oscar den nærmeste arveberettigede til tronen, og han ble konge ved Karls død 19. august 1872.

Oscar fikk som alle Oscar 1s sønner en systematisk og god utdannelse. Blant hans lærere var C. J. Boström og nordmennene Otto Aubert og W. W. Haffner. Oscar ble kalt “den norske prins” og ble spesielt utdannet med tanke på at han skulle ha god oversikt over norske forhold. Han behersket språket både muntlig og skriftlig, og han talte alltid norsk i Norge og med nordmenn. Han var ellers språkmektig og var en utmerket latiner. Oscar studerte ved universitetet i Uppsala og konsentrerte seg om humanistiske fag. Han fikk blant annet utdannelse i historie, statsvitenskap, estetikk og matematikk. Den militære utdannelsen startet da han som 10-åring ble ekstrakadett i marinen 1839. Samme år deltok han i sitt første flåtetokt. 1842 ble han kadett på den norske korvetten Ørnen, og han tok sjøoffiserseksamen 1845. Studenteksamen avla han 1846 og tilbrakte deretter 13 måneder til sjøs og besøkte nesten alle europeiske land og Egypt. Oscar var svært opptatt av militære spørsmål, og han skrev flere militære verk. 1855 utkom hans Exerceer-Reglement for den Kgl. Norske Marines Landstigningstropper, og han skrev også en interessant rapport om virksomheten til den felles svensk-norske marineeskadren som han som viseadmiral ledet 1864 i forbindelse med den dansk-tyske krig.

Prins Oscar stod på god fot med sin far og var med i Oscar 1s innerste krets; faren innviet ham i sine planer, og Oscar fungerte delvis som farens fortrolige privatsekretær. 1857 giftet han seg med en prinsesse fra det tyske hertugdømmet Nassau ved Rhinen, og de fikk etter hvert fire sønner. Ekteskapet var lykkelig, og både før og etter tronbestigelsen fungerte den kloke Sofie som en av Oscar 2s viktigste rådgivere. Prinsen oppholdt seg ofte i Norge og hadde gode forbindelser til ledende kretser i landet. En lovendring 1863 gjorde at han som nærmeste tronarving kunne fungere som regent, og han var regent første gang 1867. Han ble imidlertid ikke kronprins og kunne derfor ikke utnevnes til visekonge i Norge.

Kong Oscar 2 og dronning Sofie ble kronet i Storkyrkan i Stockholm 12. mai 1873, og 18. juli samme år ble de kronet til norsk konge og dronning i domkirken i Trondheim. Som konge tok Oscar valgspråket “Broderfolkenes vel” (svensk Brödrafolkens väl), Han hadde også et mer personlig valgspråk, “Öfver djupet mot höjden”. Kongen fikk store problemer med unionen, men utenrikspolitisk gikk han inn for å holde unionsrikene utenfor alle storkonflikter. Han sluttet seg ikke til noen stormaktsgruppering, men løste opp de tradisjonelt sterke båndene til Frankrike, og han så det nylig samlede Tyske rike som en garantist mot russisk ekspansjon. Oscar 2 hadde gode forbindelser til den tyske keiser og regjering, men han klarte også å stå på god fot med Storbritannia. Hans utenrikspolitiske mål var å opprettholde et godt forhold til alle makter, og han brukte ofte den norske diplomaten Fritz Wedel Jarlsberg som personlig budbringer.

Under en utenlandsreise 1875 avla Oscar besøk hos og fikk i stand en forsoning med etterkommerne etter den avsatte svenske kongen Gustav 4 Adolf; de jordiske levninger etter kongen og hans sønn, prinsen av Wasa, ble 1884 brakt hjem og begravet i Riddarholmskyrkan i Stockholm. I Sverige var innenrikspolitikken i Oscars regjeringstid preget av alvorlige konflikter mellom den svenske Riksdagens to kamre, og kongen kom i klemme politisk. I unionspolitikken hadde han intet offisielt organ han kunne rådføre seg med når det var strid mellom unionspartene. Han søkte derfor råd hos sin egen slekt, som oftest var svensksinnet.

Oscar 2 besøkte Norge en rekke ganger, og han la inn norgesbesøk hvert år i sin tid som norsk konge. 1860 var han på tur i Jotunheimen, 1869 besøkte han Vestfold og Telemark, og 1872 reiste han på Vestlandet i forbindelse med det antatte 1000-årsjubileet for slaget i Hafrsfjord. Etter kroningen i Trondheim 1873 reiste han til Nord-Norge, helt til grensen ved Grense-Jakobselv, hvor det ble oppført et kapell (Kong Oscars IIs kapell) til minne om det første kongebesøket på over 250 år. Han gjentok denne reisen 1903. På eiendommen Ladegårdsøen (nå Bygdøy kongsgård) samlet kongen fra 1885 et antall gamle norske bygninger som han hadde fått norske agenter til å kjøpe inn for seg i ulike deler av landet, bl.a. den gamle stavkirken fra Gol i Hallingdal; denne samlingen ble 1907 innlemmet i Norsk Folkemuseum, som hadde flyttet til Bygdøy 1902.

Kongen ble godt mottatt overalt i Norge, og han tok dette som et uttrykk for støtte til unionen. Landet hadde en rik økonomisk og kulturell utvikling i hans regjeringstid, og Oscar var en interessert, men litt virkelighetsfjern hersker. Som en “gave” til nordmennene sanksjonerte han 1873 Stortingets beslutning om å oppheve det ubesatte stattholderembetet. Hans gode vilje kunne også bli misforstått og feiltolket av nasjonalt hårsåre nordmenn, som da han ved Nationaltheatrets åpning 1899 ble kritisert for å ha båret Serafimerordenen, som rangerte foran storkors av St. Olavs Orden; kongen hadde bare villet hedre nordmennene ved å bære sin fineste orden! Det hjalp lite at han 1904 innstiftet en såkalt “suveren” ridderorden for Norge, Den norske Løve; den ble bare delt ut til kongehusets prinser og noen utenlandske statsoverhoder før unionen ble oppløst.

Den økonomisk, sosiale og politiske utviklingen i Norge på slutten av 1800-tallet resulterte i et folkekrav om å løse unionsbåndene, og Oscar 2s regjeringstid ble preget av sammenhengende, alvorlige unionskriser som endte med unionens oppløsning. Blant de store stridsspørsmål i norsk politikk i denne perioden var statsrådsaken (om statsrådenes rett til å overvære Stortingets forhandlinger) og vetostriden (om kongens adgang til å blokkere Stortingets lovgivning, særlig i grunnlovssaker), som endte i riksrett og med tap for kongen og hans støttespillere. Under konflikten 1883–84 ble han drevet fra skanse til skanse, og til slutt måtte han etter sterkt press utnevne Johan Sverdrup til statsminister. Samarbeidet mellom kongen og statsministeren gikk deretter forholdsvis greit. Oscar hadde overveid militærkupp, men vek i siste liten tilbake for dette. Han gav også etter for norske krav da han 1891 sanksjonerte et vedtak om opphevelse av visekongeembetet.

Oscar 2 var som alle Bernadotte-kongene interessert i strafferettspleie og særlig benådningssaker, og det var mye mot sin vilje at han 1876 måtte stadfeste den siste dødsdom som ble eksekvert i Norge før dødsstraff for forbrytelser i fredstid ble formelt opphevet med den nye straffeloven 1902. Konsulatsaken (om Norges plass i det felles svensk-norske utenriksstyret) ble en tung belastning for kongen, men han var ikke helt uvillig til å etterkomme norske krav. Han var heller ikke blind for at unionen kunne trenge reformer. Den svenske regjering var imidlertid mindre villig til å fire enn kongen. En grunn til at Oscar 2 stod på det han så som sin kongelige rett, var at unionen på mange måter var avhengig av en sterk kongemakt, og han fryktet at en svekket union ville medføre svekkelse av kongemakten. Utviklingen gikk, mot kongens ønske, i parlamentarisk retning i begge riker, men det gikk roligere for seg i Sverige enn i Norge.

Unionspolitikken i perioden har vært beskrevet som en sammenhengende krise gjennom 20 år. Et symptom på krisen var den norske forsvarsoppbyggingen fra 1895, da det ble oppført en rekke festninger med front mot unionspartneren Sverige (den såkalte “Glommalinjen”) og betydelige budsjettmidler ble avsatt til modernisering av den norske marine. Da unionen omsider sprakk, kom dette overraskende på kongen. Stortingsvedtaket 7. juni 1905 kom også som en overraskelse på svenskene. Kongen ble avsatt “i en bisetning til en bisetning”, og på svensk side var det snakk om militær motaksjon. Oscar 2 ville holde på sin rett, men han ønsket allikevel ikke å øve tvang mot Norge. Det endte med at kongen 26. oktober 1905 frasa seg den norske krone, som han skrev “hadde brakt ham meget sorg”. Han var svært forbitret og nektet noen svensk prins å motta den norske krone. Mye tyder på at han så unionsbruddet som et stort personlig nederlag.

Oscar 2 var utvilsomt intelligent, og han var på mange måter godt rustet til kongegjerningen. Han ble i samtiden kalt Europas mest opplyste monark, og han var ikke ufortjent æresdoktor ved en rekke universiteter. Foruten en mangesidig begavelse var han også i besittelse av personlig mot, noe han beviste da han 1862 reddet en dame og to barn i Nice fra en mulig stygg kjøreulykke; Oscar klarte å holde de løpske hestene og fikk den franske redningsmedaljen for sin dåd. Men han var også et utpreget følelsesmenneske og ble lett et bytte for sine skiftende stemninger.

Oscar holdt seg med et stort hoff i begge sine riker, og det fantes nærmere 200 kammerherrer i Norge og Sverige. Ordener og hofftitler ble brukt aktivt som belønning for tjenester mot kongen. Oscar var sjarmerende og omgjengelig; han likte selskapelighet og var en strålende vert. Han var en utmerket taler og hadde representative evner ut over det vanlige. Det fikk han blant annet vist da han 1864 representerte sin bror kongen ved unionens 50-årsjubileum og da han presiderte ved den store skandinaviske utstillingen i Stockholm 1866.

Mange av Oscars taler er trykt. Kongen skrev under navnet Oscar Fredrik, og han fikk trykt diktsyklusen Ur svenska flottans minnen 1858. Dessuten skrev han en påskesalme som ble utgitt i Trondheim 1884. Han oversatte også enkelte bøker til svensk. Hans viktigste litterære verk er imidlertid erindringene Mina memoarer, som ble utgitt over 50 år etter hans død (1960–62). Dette verket har vært med på å nyansere bildet av Oscar 2.

Det er ingen hemmelighet at Oscar 2 var betatt av kvinner, og han hadde en rekke utenomekteskapelige barn. Disse forholdene ble behandlet med diskresjon, og kongen sørget godt for barna ved utbetaling av såkalte engangsapanasjer.

    Et utvalg

  • Exerceer-Reglement for den Kgl. Norske Marines Landstigningstropper, 1855 (svensk utg. Stockholm 1854)
  • Ur svenska flottans minnen, Stockholm 1858
  • Rapport fra Chefen for den forenede i Aaret 1864 udrustede norsk-svenske Eskadre, i Norsk militært Tidsskrift, bd. 28, s. 1–11
  • Paa Højfjeldet, i Den norske Turistforenings Aarbog 1880, s. III–X (oppr. trykt på svensk i Nytt och gammalt af O****, bd. 2, Stockholm 1861; norsk versjon overs. fra dansk versjon trykt i C. Richardt: Vintergrønt, København 1866)
  • Paaskesalme, utg. ved “nogle kristelige Venner”, Trondheim 1884
  • Dikter, Stockholm 1897
  • Vers og prosa 1872–1897, 1897
  • Mina memoarer, 3 bd., Stockholm (posthumt) 1960–62
  • Se også verklister i NFL, bd. 4, 1896, s. 381, og SBL, bd. 28, 1992–94, s. 388–392

    Etterlatte papirer

  • Oscar 2s arkiv, som bl.a. omfatter hans reisedagbøker 1839–1902, korrespondanse o.a. (ca. 150 bd.), finnes i Bernadotteska familjearkivet, Stockholms slott
  • NFL, bd. 4, 1896
  • T. Boeck (red.): Beretning om Hans Majestæt Kong Oscar IIs regjeringsjubilæum i Norge 1897, 1898
  • S. Ibsen: “Da unionen løsnede”, i Samtiden 1906, s. 197–236
  • Kyng (pseud. for C. Gierløff) (red.): Norske minderuner over kong Oscar II, 1907
  • A. Hasselgren: Oscar II. En lefnadsteckning, Stockholm 1908
  • Y. Nielsen: Under Oscar IIs regjering, 1912
  • J. Løvland: Menn og minner fra 1905, 1929
  • F. Wedel Jarlsberg: Reisen gjennem livet, 1932
  • d.s.: Kongevalget 1905, 1946
  • E. Jansen: biografi i NBL1, bd. 11, 1952
  • S. Hadenius og T. Neveus (red.): Majestät i närbild. Oscar II i brev och dagböcker, Uppsala 1960
  • H. Koht: “Oscar II: Mina memoarer”, anmeldelse i HT, bd. 40, 1960–61, s. 394–399
  • G. Michanek: Skaldernas konung. Oscar II, litteraturen och litteratörerna, Stockholm 1979
  • J. Weibull: Bernadotterna, Stockholm 1991
  • T. Rosvall: Bernadotte-ättlingar, Falköping 1992
  • T. Neveus: biografi i SBL, bd. 28, 1992–94

    Kunstneriske portretter (et utvalg)

  • Maleri Oscar 2s kroning (gruppeportrett, helfigur) av K. Bergslien, 1874; Det kgl. Slott, Oslo
  • Maleri (brystbilde) av Ole Hansen Balling, ca. 1875; Sjømilitære Samfund, Horten
  • Maleri (knestørrelse) av Eilif Peterssen, 1878; Oslo Militære Samfund
  • Maleri (brystbilde) av R. Beichmann, 1881; p.e. (Jarlsberg hovedgård)