Oscar 1 ble norsk og svensk konge etter sin far, kong Karl 3 Johan. Hans regjeringstid var preget av færre konflikter enn farens, og han gav på mange måter Norge større rettigheter i unionen.
Oscar ble født i Paris under direktoriet, mens faren var krigsminister, og den daværende førstekonsul og senere keiser Napoleon, som tidligere hadde vært forlovet med hans mor, var blant fadderne ved dåpen. Året før hadde faren en kort tid vært fransk ambassadør i Wien, og derfra hentet de stolte foreldre navnene Franz og Josef (etter den daværende og den foregående tysk-romerske keiser); navnet Oscar lånte de fra en av heltene i en populær bok i samtiden, James MacPhersons The Poems of Ossian. Oscar vokste opp som enebarn i Paris og ble tildelt rang etter hvert som faren steg i gradene: 1806, da faren ble fyrste av Ponte Corvo, ble Oscar greve Bernadotte, og da faren 1810 ble valgt til kronprins av Sverige, ble Oscar prins, arvefyrste og hertug av Södermanland.
Det at Karl Johan hadde en sønn og dermed kunne grunnlegge et dynasti, var et vektig argument for å velge ham til svensk kronprins. Oscar flyttet til Sverige 1811 (moren kom etter for godt først 1823). 1814 ble han også norsk prins, da hans far mottok den norske krone på vegne av kong Karl 2, og han ble kronprins av Norge og Sverige da faren etterfulgte Karl 2 som konge 1818.
Oscar, som var intelligent og lærenem, lærte hurtig svensk og behersket også norsk. 1818 fulgte han E. G. Geijers forelesninger i svensk historie ved universitetet i Uppsala. Samme år ble han utnevnt til universitetets kansler, en verdighet som han senere også fikk i Lund og Christiania. Oscar la vekt på å forberede seg på kongegjerningen og skaffet seg kunnskaper i statsrett og forfatningsrett. Ellers fikk han en grundig militær utdannelse, og han hadde gode estetiske kunnskaper og utviklet en sikker og god smak. Det var planer om å få ham gift med en dansk prinsesse, men kong Frederik 6 sa nei til dette.
1822 foretok Oscar en lengre utenlandsreise (bl.a. for å se etter høvelige hustruemner) og besøkte Tyskland, Sveits og Italia. Underveis deltok han på fyrstekongressen i Verona, og han forlovet seg med sin fremtidige hustru, Josephine av Leuchtenberg, hvis mor var en etterkommer etter den svenske konge Karl 9 og etter den siste unionskonge over hele Norden, Christian 2. Giftermålet ble derfor sett på som en styrkelse av huset Bernadottes legitimitet. (På den annen side var den utkårede guddatter av Napoleon, og den fremtidige svigerfaren var sønn av Napoleons første hustru.) Paret ble viet ved stedfortreder ved en katolsk seremoni i München, og ekteskapet ble bekreftet ved en protestantisk vielse i Stockholm noen uker senere.
Som kronprins var Oscar bemyndiget til å være regent, og han fungerte for første gang som svensk regent 1825. Senere var han regent i begge riker 31. mai–9. juli 1831 og 1. februar–8. mars 1844. 11. april–11. oktober 1824 var han visekonge i Norge, og han kom til Christiania i følge med kronprinsessen. Paret gjorde et godt inntrykk, og Oscar opptrådte taktfullt. 1833 kom han igjen til Norge, ikke som visekonge, men med en visekonges funksjoner. Han foretok en rundreise fra Christiania langs kysten til Bergen og derfra over Lærdal og Valdres tilbake til Christiania. I årene 1845–55 besøkte han Norge i alt 9 ganger, og han reiste mye i Sverige.
Oscars forhold til faren var ikke godt de siste årene, og Karl Johan mistenkte kronprinsen for å ville tvinge ham til å abdisere. Oscar 1 besteg den norske og den svenske tronen ved farens død 8. mars 1844. Han antok valgspråket “Ret og Sandhed”. Tronbestigelsen medførte en protest fra den avsatte svenske kronprins, Gustaf prins av Vasa (Gustav 4 Adolfs sønn), men Oscar besvarte elegant denne med å oppheve forbudet av 1812 mot samkvem med prinsen. Han viste dermed at han følte seg trygg som konge.
Oscar og Josefine ble kronet i Storkyrkan i Stockholm 28. september 1844, og de skulle også krones i Norge. Dette ble det aldri noe av; én grunn var at trondheimsbiskopen Hans Riddervold, som skulle ha forestått kroningen, var motstander av at også dronningen skulle krones.
Oscar 1 ble hilst velkommen av de liberale, som hadde håp om reformer. Han innfridde ikke helt ut forventningene, men skuffet heller ikke stort. Han ville selv ha hånd om utenrikspolitikken, og han arbeidet for et forent Norden under huset Bernadotte. Dette mente han kunne skje ved at kong Frederik 7 av Danmark, som var barnløs, adopterte hans eldste sønn. Oscar var skandinavist og ønsket å hjelpe Danmark i krigen mot tyskerne 1848, men fikk ikke støtte for dette blant svenske og norske politikere. Hans militære maktdemonstrasjoner ble møtt med russiske protester, og Oscar ble i stedet vert for fredsforhandlingene i Malmö.
Oscar var sterkt franskvennlig, særlig etter at dronningens fetter 1852 ble fransk keiser som Napoleon 3. Kongen ønsket å bryte med den prorussiske politikken som faren hadde ført, og hans diplomatiske mesterstykke var Novembertraktaten 1855. Denne ble til under Krimkrigen og gikk ut på at Norge og Sverige påtok seg å aldri avstå noen del av sitt territorium til Russland. Hvis russerne kom med territorielle krav, ville Storbritannia og Frankrike støtte Norge og Sverige militært. Bak kongens utspill lå utvilsomt også et ønske om å vinne tilbake Finland, som russerne hadde tatt i krigen 1809.
Kongen påvirket opinionen både hjemme og ute ved hjelp av et nett av hemmelige, private agenter, og han fikk dermed de presseoppslag han ønsket. Under Oscar 1 var det ikke stor strid innad i unionen, selv om kongen ønsket å styrke den. Et stridsspørsmål var opphevelsen av det norske stattholderembetet etter Herman Wedel-Jarlsbergs død 1840, noe Stortinget var for, men Oscar nektet sanksjon på vedtaket. Isteden ble Severin Løvenskiold stattholder til sin død 1856, da kronprinsen ble utnevnt til visekonge. Til norske statsråder utnevnte Oscar etter hvert flere liberale personer, som Herman Foss, Hans Riddervold og Hans Christian Sørenssen, men også konservative ledere som Frederik Stang, den senere statsminister. Under Oscars regjeringstid ble de norske kommunikasjonene utbygd og industrialiseringen tok til. Denne utviklingen førte heller ikke til store konflikter. Også i Sverige gikk innenrikspolitikken rolig for seg.
Norge oppnådde under Oscar 1 større likestilling i unionen, og kongen ble titulert “konge av Norge og Sverige” når det var snakk om norske saker. Han innførte også heraldisk likestilling mellom rikene, slik at Norges våpen fikk halvparten av plassen i unionsvåpenet og ikke 1/3, som tidligere. Kongen sanksjonerte også loven om eget norsk flagg, og 1847 opprettet han en egen norsk orden, St. Olavs Orden, i henhold til gamle norske ønsker. Dette skapte glede og takknemlighet i Norge.
Til tross for at kongen gjerne ville styre selv og aldri helt ut ble en konstitusjonell monark, gikk samarbeidet mellom statsmaktene uten større rivninger. En grunn til dette var at han brukte vetoretten med lempe. Kongen var interessert i kriminalpolitikk og brukte benådningsinstituttet for å påvirke i human retning; han uttalte at benådningsretten var kronens skjønneste prerogativ. Under hans regjering ble det utarbeidet en ny straffelov, og han påvirket selv fengselsutviklingen gjennom boken Om Straf og Straffeanstalter (1840), der den norske utgaven var oversatt av Henrik Wergeland. Kongen ønsket fengsler som forbedret forbryterne, og han ville hjelpe de straffede tilbake til samfunnet etter endt soning. I hans regjeringstid ble det også gjennomført lik arverett for menn og kvinner, og det ble utarbeidet en ny fattiglov, alt i kongens reformvennlige ånd. Etter påvirkning av den katolske dronning Josefine gikk han inn for å la katolikkene få bedre arbeidsvilkår i Norge.
Oscar 1 har vært beskrevet som en mester i intriger. Han lyttet ikke bare til sine statsråder, men også til uoffisielle rådgivere, og man snakket i samtiden om kongens “kamarilla”. Denne ble ledet av Knut friherre Bonde, og kongens to sønner, Carl og Oscar, tilhørte begge kretsen.
Oscar 1 hadde gode kunstneriske anlegg, og han var en brukbar maler, litograf og komponist, men dette ble aldri annet enn et tidsfordriv. Slottet i Christiania ble fullført under Oscar 1 (1849), og han var den første konge som tok det i bruk. Ellers oppførte han lystslottet Oscarshall på Bygdøy, som et utstillingsvindu for norsk kunst og kunsthåndverk. Festningen Oscarsborg ved Drøbak er oppkalt etter ham, og i hovedstaden lånte han sitt navn til den velgjørende stiftelsen Kong Oscars Minde. En av hovedstadens mest staselige gater ble 1864 oppkalt etter ham.
Oscar 1 var reservert av vesen, og han snakket langsomt og veloverveid. Han var svært arbeidsom, men hadde så utpreget ordenssans at han lett kunne henge seg opp i detaljer. Kongen hadde ikke sterk helse, men han sparte seg aldri. 1852 ble flere medlemmer av kongefamilien rammet av tyfus under et opphold i Christiania, og kongeparets nest eldste sønn, prins Gustaf, døde av sykdommen. Kongen ble også syk, og han kom seg aldri helt, selv om det var en hjernesvulst som endte hans liv 1859.