Kjøpmann og industrigründer. Foreldre: Kjøpmann Hans Ulrich Wingaard (1785–1849) og Lucie Maria Petersen (1794–1867). Gift 11.7.1835 i Bergen med Anne Wilhelmine Dahl (24.11.1814–13.11.1901), datter av kjøpmann, kemner Hans Dahl (1792–1867) og Bergitte Christine Valentinsen (1793–1835). Morfars far til Knut Blom (1916–96); farfars morfar til Tim Greve (1926–86) og Egil Gade Greve (1930–).

Som grunnlegger av Wingaards støperi og medgrunnlegger av Bergens Mekaniske Værksted var Oluf P. Wingaard en av pionerene i bergensindustriens første fase.

Wingaard vokste opp i Bergen og fikk sin merkantile utdannelse i farens vin- og kolonialvareforretning. Han oppholdt seg i lengre perioder i Storbritannia og var senere kargadør. Det var en gammel tradisjon i Bergen å sende en kargadør med handelsfartøy til utlandet; hans oppgave var å få lasten solgt i fremmede havner på gunstigste måte. Ikke minst i rognfarten på Frankrike fikk Oluf Wingaard slike oppgaver, noe som satte ham i forbindelse med fremstående franske handelshus. 1835 løste han borgerskap som kjøpmann i Bergen og åpnet samme år egen vin-, kolonial- og steintøyforretning.

Snart ble han imidlertid interessert i den gryende industrialiseringen i byen. 1850 startet han et jernstøperi i Strømmen på sørsiden av Lungegårdsvannet. Det begynte med 22 mann, og produksjonen det første året omfattet bare 120 skippund eller vel 19 100 kg støpegods, en mengde klart mindre enn det byens eldste jernstøperi, kaptein Georg Prahls støperi i bydelen Marken, fremstilte.

Liksom Prahl tidligere satset Wingaard på et bredt varespekter, særlig komfyrer, ovner og gravplater. En annen spesialitet var gryter etter hollandsk mønster. Grytene ble prisbelønnet på industriutstillingen 1854, og 1869 het det at Wingaards fabrikk var det eneste støperiet i Norge som leverte gryter som kunne “konkurrere saa vel i Godhed som i Prisbillighed med de hollandske”. Et annet stort produkt var vannledningsrør, som Wingaard fra 1860-årene leverte til vannverkene i byer som Kristiansand og Vadsø.

Også fremstilling av produksjonsutstyr til andre bedrifter var viktig. Særlig var Bergens mange reperbaner gode kunder. De ble mekanisert nettopp i disse årene og trengte maskineri. Mye av støperiets suksess skyldtes at det tok opp en ny produksjonsteknikk, nemlig galvanisering av jern. Teknikken var oppfunnet omkring 1800, men fikk først praktisk betydning rundt 1840. Wingaard var altså tidlig ute.

1853 brente driftsbygningene ned. De var ikke forsikret, men arbeiderne gikk med på å gå for redusert lønn til verket var gjenreist, noe som viser det hjertelige og ofte kollegiale forhold som hersket mellom arbeidsgivere og arbeidere i maskinindustrien i dens første tid.

Wingaards støperi vokste jevnt og sikkert, og 1855 kjøpte han Prahls støperi. Samtidig ble den franske ingeniøren Alfred Bouilly opptatt som kompanjong, og firmanavnet ble forandret til Wingaard & Bouilly. Det var Wingaards tanke å utvide driften i Marken for å gjøre den mer rentabel, men byens myndigheter ville ikke ha en stor ildsfarlig bedrift midt i den tette trehusbebyggelsen, og søknaden “strandede paa et absolut Afslag”, som Wingaard selv uttrykte det. 1855 stiftet han sammen med Michael Krohn Bergens Mekaniske Værksted (BMV), og de to bedriftene hadde et nært samarbeid.

Wingaard engasjerte seg så sterkt i sine industriprosjekter at det begynte å gå tilbake med kjøpmannsforretningen, som han fortsatt drev ved siden av støperivirksomheten. Det endte med at hans eldste sønn, Hans August Wingaard (1836–73), overtok kolonial- og vinhandelen på Torvet, som etter hans død gikk over til Oluf Wingaards svigersønn, kjøpmann og konsul Arent W. Greve.

1865 ble Wingaard igjen eneeier av begge støperiene. Ved hans død to år senere overtok sønnen Oluf Wilhelm Wingaard (f. 1844), som 1871 tok ingeniør F. Schuman inn i firmaet som medeier; Schuman overtok bedriften alene 1899. Firmanavnet ble forandret til Wingaards Jernstøberier, et navn det beholdt frem til 1929, da det ble endret til Wingaards Ovnstøperi & Fabrik, samtidig med at all produksjon ble samlet i Fabrikkgaten 6. (Virksomheten i Marken var nedlagt 1909.) 1933 ble naboen og konkurrenten Bergens Jernstøperi overtatt. Bedriften ble 1957 kjøpt opp av BMV.

  • INN, bd. 3, 1940, s. 355
  • Ø. Sandberg: Bergensk håndverk og industri gjennom hundre år, Bergen 1945, s. 44–45
  • J. Sætherskar: Det norske næringsliv. Bergen fylke, Bergen 1945, s. 607
  • “A/S Wingaards Ovnstøperi & Fabrik”, i Jernindustri, januar 1950
  • D. Lie Eide: “Litt om støping og Oluf P. Wingaards støperier”, i Båt og bedding. Bedriftsorgan for A/S Bergens Mekaniske Verksteder nr. 3, 1958
  • G. Hagen Hartvedt: Bergen byleksikon, 1994
  • Damsgård Kulturhistoriske forening (www.dkf.museum.no)
  • folketellinger og kirkebøker for Bergen på Internett