Olea Crøger var en av de første som systematisk samlet inn folkeviser og melodier i Telemark. Samlingene overlot hun til M. B. Landstad og L. M. Lindeman.
Bortsett fra kortere Christiania-opphold levde Olea Crøger hele sitt liv i telemarksbygdene Heddal, Kviteseid og Seljord. Som kvinne var hun utelukket fra den videregående skolegangen som var selvsagt for guttene av hennes samfunnsklasse, og henvist til den mer uformelle utdannelsen for borgerskapets døtre. Hun var musikalsk begavet, drev også med kunstveving og maling, gav privatundervisning i håndarbeid og sang, var huslærer, ledet sangkor og underviste fra 1832 i sang og musikklære ved Kviteseid lærerskole (“Kosaskulen”). Da hennes far døde, kjøpte hun og drev Hegnine gård i Seljord sammen med to ugifte søstre, der hun ikke “undsaa” seg for “at deltage i Jordarbeidet”. Særlig hadde hun en heldig hånd med fruktdyrking. “Æblerne i hendes Have var de bedste i Bygden,” ifølge svogeren Otto Fr. Juell.
Men først og fremst huskes Olea Crøger i dag som den ene kvinnen blant “det nasjonale gjennombrudds” menn. Vi vet ikke nøyaktig når hun begynte sitt innsamlingsarbeid. I et brev til riksarkivar Chr. Lange 1848 hevder Landstad at “allerede i Aaret 1840 eller 41 havde Jomfru Crøger og jeg begyndt hver for sig at samle Viser i Folkesproget”. Allerede 1842 hadde hun en samling av folkeviser og stev ferdig som hun leverte til forleggeren P. T. Malling i Christiania. Da det trakk ut med utgivelsen, henvendte Olea Crøger seg til sogneprest Thønnesen i Nissedal for mannlig assistanse til utgivelsen. Han sendte 1843 ut en subskripsjonsinnbydelse på Norske Folkeviser, samlede af en norsk Dame, gjennemseet og forsynet med den nødvendige Ordforklaring af Pastor Thønnesen, samt med Melodier af Organist Lindeman.
Da Thønnesen allerede året etter trakk seg fra prosjektet, henvendte hun seg i et brev 1844 til sognepresten i Seljord, Magnus Brostrup Landstad, som hun kjente fra barnsben av. (“Jeg svermer saa for denne Plan, og det vilde være en saa ubeskrivelig Glæde for mit Hjerte”). Dermed begynte det samarbeidet som endte med at hennes egne samlinger ble inkorporert i Landstads Norske Folkeviser (1853). I forordet til denne opplyser Landstad at han har vært “opfordret og understøttet af en Dame, der levende interesserer sig for Sagen”. Lenger ute i forordet oppgir han også hennes navn: “Musikbilagene skyldes fornemmelig Præstedatteren Jomfru Olea Crøger, der ogsaa forøvrigt har en væsentlig Andeel i denne Samlings Istandbringelse.”
Når det gjelder forholdet mellom Olea Crøgers og Landstads bidrag til Norske Folkeviser, hevdet Moltke Moe at i samlingen “danner jomfru Crøger's optegnelser grundstokken, baade for tekstens og for melodiernes vedkommende”. I volum har hennes bidrag vært beregnet til fra en tredjedel til en snau halvpart av sidetallet, avhengig om man regner med Landstads store noteapparat eller ikke.
I tillegg til noen få brev er bare to av Olea Crøgers originaloppskrifter bevart: en oppskrift av en bygdevise (Visa om Hølgje Dale) og et visemanuskript. På den ene siden av det bevarte manuskriptet (s. 1–74) er det avskrifter av nyere dikt, et slags poesialbum. På den andre siden (s. 1–89) finnes oppskrifter av folkeviser, stev og folketoner. De sistnevnte er opptegnet på tvers i margen i et slags “notesystem”, der melodiene er markert med siffertall som tilsvarer grepene på et salmodikon. Også Landstads håndskrift finnes i manuskriptet, men alle tonemarkeringer og første vers av alle visene er ført med Olea Crøgers hånd.
Først og fremst har Olea Crøger en fremtredende plass i norsk folkeminneinnsamlings historie. Men også i kvinnehistorisk sammenheng er hun en pioner fordi hun på flere områder brøt med kvinnerollen i datidens samfunn. Lokalhistorisk huskes Olea Crøger som en kvinnelig ressursperson i det bygdesamfunnet der hun hørte hjemme. Både i Heddal og i Seljord er det reist monumenter over henne (begge av Anne Grimdalen), og den lokale tradisjonen om henne er dikterisk utnyttet i romaner av Ingebjørg Mælandsmo og Gudrun Brauti Knutslid.