Sanger, gitarist, komponist og forfatter. Foreldre: Generalmajor Ole Otto Paus (1910–2003) og Else Corneliussen (1916–53). Samboer 1973 med skuespiller Henny Moan (22.2.1936–), forholdet oppløst 1976; gift 1) med sanger Anne Karine Strøm (15.10.1951–), ekteskapet oppløst; 2) med Randi Heide (7.7.1950–), ekteskapet oppløst; 3) med Benedicte Paus (29.6.1960–).

Ole Paus er kanskje det nærmeste man kommer en enfant terrible i norsk populærmusikk, med sine provokasjoner, sin poesi og sine mye omtalte kunstneriske, økonomiske og personlige opp- og nedturer.

Paus debuterte 1970 med albumet Der ute, der inne, og ble dermed en del av den nye norske visebølgen som sprang ut av viseklubben Dolphins i Oslo. Men der samtidige som Lillebjørn Nilsen, Finn Kalvik og Øystein Sunde konsentrerte seg om gitarspill, visetradisjoner, tilnærmet skjønnsang og humoristiske ordspill, gikk Paus sine egne veier. Han var ikke interessert i norsk folkemusikk eller lett romantiserende radikale miljøer.

Han brukte sin mildt sagt særegne sangstemme, rusten og begrenset, men inderlig og hjerteskjærende direkte, sin særegne gitarteknikk og sine ambisiøse selvskrevne tekster til å finne sin egen rolle som outsideren i visemiljøet: refseren, ironikeren, den krasse observatør på sidelinjen, men også som den intellektuelle, ærlige skildreren av livskriser og nære forhold. Hans LP-plater fra første halvdel av 1970-årene hører til de klassiske i norsk visekunst.

Paus rendyrket ironikeren og refseren gjennom en serie plater han kalte Paus-posten. Her brukte han skillingsvisens form og skrev raske, dagsaktuelle kommentarer til samfunnsliv, politikk og kjendisenes overfladiske liv til enkelt gitarakkompagnement og greie melodilinjer. Flere av sangene beveget seg nok svært nær, og kanskje over, grensen til det injurierende, og det ble stor oppstandelse i enkelte tilfeller, antakelig til opphavsmannens tilfredshet.

Denne hangen til den kjappe, morsomme og frekke kommentaren brakte Paus over i revybransjen. Han skrev tekster og opptrådte selv på ærverdige revyscener landet rundt. Han revydebuterte med Solstreif på ABC-teateret 1978, og både denne og påfølgende revyer fikk god kritikk og betydelig suksess. Hans lett keitete sceneopptreden og ubehjelpelige kroppsspråk gjorde ham til en slags musikalsk krysning mellom Dag Frøland og Leif Juster. Paus' infame, til tider nesten hatske utfall gjorde ham til en sentral aktør på den offentlige scene han selv var så kritisk mot. Han kjørte i en årrekke en offentlig propagandaaksjon mot kjendis-ukebladet Se & Hør og måten de behandlet norske artister på, ikke minst ham selv, som i kraft av sin karriere, sitt samboerskap med skuespilleren Henny Moan og deretter sitt ekteskap med popsangeren Anne Karine Strøm hadde en høy kjendisprofil.

Men Ole Paus har hele tiden vist en annen, mer alvorlig side ved sitt kunstneriske virke enn provokatøren og humoristen. Han har en omfattende plateproduksjon hvor han dokumenterer at det bor sterke melodier og en poetisk åre i ham. Ett av mange eksempler på det er sangen Innerst i sjelen, som Sissel Kyrkjebø hadde stor suksess med. Albumet I anstendighetens navn (1976) innbrakte ham Spellemannprisen, og de fleste av hans senere utgivelser har høstet til dels strålende kritikker.

Helt siden 1970-årene har Paus samarbeidet med Ketil Bjørnstad med mer eller mindre jevne mellomrom. De har gitt ut plater sammen, gjerne hvor Paus synger etablert poesi tonesatt av Bjørnstad. 1998 utgav de boken Reisen til Gallia. Eller det er typisk norsk å være god, en ellevilt morsom beretning fra fotball-VM i Frankrike. Ellers har Paus skrevet romanene Det går en narr gjennom byen med ringlende bjeller og Endelig alene: en skilsmissehistorie, foruten at en rekke av sangtekstene hans er kommet ut i bokform.

Paus kan også se tilbake på et langvarig og fruktbart musikalsk samarbeid med Jonas Fjeld. Han har skrevet tekster til en rekke av Fjelds melodier, og under fellesnavnet “To rustne herrer” har de hatt stor suksess med både plater og konserter.

Ole Paus ble tildelt Spellemannprisens hederspris 1998.

    Plateutgivelser (et utvalg)

  • Der ut, der inne, 1970
  • Garman, 1972
  • Blues for Pyttsann Jespersens pårørende, 1973
  • Zarepta, 1974
  • Lise Madsen, Moses og de andre (med Ketil Bjørnstad), 1975
  • I anstendighetens navn, 1976
  • Paus-posten, 1977
  • Nye Paus-posten, 1977
  • Sjikaner i utvalg, 1978
  • Kjellersanger, 1979
  • Noen der oppe, 1982
  • Bjørnstad/Paus/Hamsun (med Ketil Bjørnstad), 1982
  • Svarte ringer, 1982
  • Grensevakt, 1984
  • Muggen manna, 1986
  • Stjerner i rennesteinen, 1989
  • Biggles' testamente, 1992
  • To rustne herrer (med Jonas Fjeld), 1996
  • Damebesøk (med Jonas Fjeld), 1998
  • Det begynner å bli et liv – det begynner å ligne en bønn, 1998
  • Den velsignede, 2000
  • Tolv rustne strenger (med Jonas Fjeld), 2003
  • En bøtte med lys, 2004
  • Sanger fra et hvitmalt gjerde i sjelen, 2005

    Romaner

  • Det går en narr gjennom byen med ringlende bjeller, 1974
  • Endelig alene: en skilsmissehistorie, 1984