Typograf, fagforeningsleder og politiker. Foreldre: Skipstømmermann Ole Olsen (f. 1825) og Karen Kristine Bruun (f. 1835). Gift 18.4.1891 i Kristiania med Elida Josefine Karoline Ellingsen (f. 14.11.1858), datter av brannformann Ingebret Ellingsen (f. 1831) og hustru Ellen (f. 1817).

Ole O. Lian var LO-formann i nesten 20 år og en helt sentral skikkelse i oppbyggingen av fagorganisasjonen. Han stod også sentralt i de indre stridighetene i Det norske Arbeiderparti som førte til lederskiftet 1918 og splittelsene 1921 og 1923.

Lian var til sjøs i sin ungdom. Han var utdannet typograf og arbeidet i Kristiania fra 1889, bl.a. i Social-Demokraten. Han organiserte seg i Norsk Centralforening for Boktrykkere og ble formann 1903. 1905 ble Lian viseformann i LO og overtok 1906 som formann, et verv han hadde til sin død 1925.

Lian engasjerte seg fra starten av i den nye sosialdemokratiske ungdomsbevegelsen og dermed i Arbeiderpartiet. Han var medlem av Kristiania bystyre og formannskap 1908–16 og var stortingsmann 1916–21. Han var nestformann i Arbeiderpartiet 1912–18 og var som LO-formann medlem av sentralstyret.

Oppbyggingen og sentraliseringen av fagorganisasjonen førte til at medlemstallet i LO steg fra om lag 25 000 i 1906 til over 142 000 i 1920. Lians kompromiss- og balansekunst i samarbeidet med regjering og Storting, med bedriftsledere og Norsk Arbeidsgiverforening (NAF) var med på å legge grunnlaget for mønstre og systemer som skulle bli varige i norsk arbeidsliv.

Hans balansekunst viste seg tydelig i prosessen som resulterte i Arbeidstvistloven av 1915. Han godtok og bidrog til å utforme planene om en offentlig meglingsinstitusjon og en særskilt arbeidsrettsdomstol. Han godtok også tvungen voldgift i rettstvister, men gjorde motstand når det gjaldt interessetvister og altså arbeidskonflikter. “Hele fagorganisationens indflydelse hviler paa retten til streik,” sa han. Lian samarbeidet også med NAF både om en protest og et alternativ til lovforslaget.

Trass i motstand i LOs sekretariat fikk Lian en ekstraordinær LO-kongress med på et vedtak om generalstreik mot voldgiftsforslaget. Da streiken ble utlyst 1915, ble voldgiftsforslaget trukket tilbake. Stilt overfor trusselen om en ny storlockout året etter, skysset regjeringen imidlertid en lov om tvungen voldgift igjennom i Stortinget før LO fikk sukk for seg. Siden loven bare var midlertidig, avfant Lian seg med dette som et fait accompli i en ekstraordinær situasjon (den første verdenskrig), trass i sterke protester fra en voksende opposisjon med Martin Tranmæl i spissen.

Denne opposisjonen var en fast organisert fraksjon innen LO, Fagopposisjonen av 1911, som Lian allerede i flere år hadde vært skyteskive for. Mens Tranmæl ville politisere fagorganisasjonen og gi den en hovedrolle i arbeiderbevegelsens kamp for sosialismen, bl.a. gjennom en mer aggressiv faglig politikk og en ny organisasjonsstruktur, fastholdt Lian de etablerte normer og gjeldende praksis: i arbeidsdelingen mellom fagorganisasjonen og Arbeiderpartiet skulle LO bare ha en støttefunksjon i kampen for sosialisme og for øvrig konsentrere seg om å bedre lønns- og arbeidsvilkår for medlemmene. Lian gikk videre sterkt imot Tranmæls parole om at arbeiderbevegelsens kamp mot militarismen primært måtte skje gjennom militærstreik støttet av faglig aksjon.

For øvrig var Lians linje også overfor opposisjonen preget av balansekunst og kompromissvilje. Så langt fra å tie den i hjel tok han Fagopposisjonens synsmåter opp til reell drøfting. I tillegg stilte han seg åpen overfor enkelte av opposisjonens standpunkter. På LO-kongressen 1913 gikk han inn for en omlegging til industriforbund, langt på vei slik Fagopposisjonen da foreslo, men tapte avstemningen på kongressen. 1916 fikk han trass i mye motstand igjennom at Fagopposisjonens krav skulle behandles av en særskilt komité for så å avgjøres på en ekstraordinær kongress.

I denne 15-mannskomiteen var Lian hovedarkitekt for flertallets innstilling, Tranmæl for mindretallets. 15-mannskomiteens innstilling er et av de mest betydningsfulle og sentrale dokumenter i norsk arbeiderbevegelses historie. Det dreide seg om en prinsipiell drøfting av “fagorganisationen, dens formål, former og taktikk”. Den ble debattert i hele tre dager på en ekstraordinær LO-kongress oktober 1917, der Lians linje ble vedtatt med 208 mot 71 stemmer. Dette styrket høyrefløyen i fagbevegelsen, og Lian selv ble trukket med på en mer uforsonlig politikk overfor opposisjonen. Bl.a. ble han med på en konfrontasjonstaktikk foran det forestående landsmøtet i Arbeiderpartiet. Landsmøtet ble fremskyndet og en programerklæring forfattet med sikte på å avvise nye fremstøt fra opposisjonen på prinsipielt grunnlag. Taktikken mislyktes. Lians fraksjon tapte på landsmøtet, opposisjonen overtok makten i Arbeiderpartiet, og Lian frasa seg gjenvalg til partiledelsen.

Han forsonte seg imidlertid med de revolusjonære i arbeiderpartiledelsen i det såkalte Novembermanifestet, som var utstedt av partiet og LO i fellesskap. Han jublet over den tyske revolusjon i november 1918. Han håpet at den innvarslet en sosialistisk æra over hele Europa og at revolusjonsbølgen også skulle nå Norge. Lian gikk inn igjen i partiledelsen, fungerte modererende på partiets videre politikk og fikk også innflytelse på håndteringen av partiets forhold til Komintern og Moskvatesene. Han ble værende i partiet da hans gamle politiske venner gikk ut og stiftet Norges Socialdemokratiske Arbeiderparti 1921, og bidrog dermed til å bevare nærheten mellom LO og Arbeiderpartiet.

Et hovedhensyn bak Lians kompromisslinje var å bevare fagbevegelsens enhet. Dette ble særlig presserende i en tid med økonomisk krise og arbeidsløshet, store arbeidskonflikter og ny splittelse i Arbeiderpartiet. Første milepæl kom med storstreiken 1921, som ble ført uten streikestøtte og var ment som et kort, kraftig slag. Lian hadde ingen tro på at streiken kunne forsvare lønnsnivået, men han så den som nødvendig for det indre samhold i organisasjonen. Dessuten skulle streiken brukes som brekkstang overfor de politiske myndighetene for å få dem med på en aktiv bekjempelse av arbeidsløsheten. Streiken endte med nederlag, men organisasjonen var intakt og grunnen beredt for senere politiske fremstøt.

Lian klarte også å lose fagorganisasjonen gjennom kampen om organisasjonsformene 1922/23. Først gikk han sammen med de gamle fagopposisjonsfolkene om et forslag om å erstatte fagforbundene med lokale samorganisasjoner. Implisitt i forslaget lå også en sterk sentralisering av organisasjonen og styrking av makten i LO. Da en forbundsavstemning viste at fagbevegelsen var delt omtrent på midten i dette spørsmålet, samtidig som et kraftig medlemsfrafall hadde svekket organisasjonen, falt Lian tilbake på sin gamle linje fra 1913 om overgang til industriforbund. Han fikk med seg Tranmæl og de andre gamle fagopposisjonsfolkene, og organiseringen i industriforbund ble vedtatt på LO-kongressen 1923. Vedtaket kom til å danne grunnlaget for den senere organisasjonsutvikling innen norsk fagbevegelse.

Like før han døde, bare 57 år gammel, tok Lian et initiativ som startet prosessen som førte til samling av Arbeiderpartiet, det sosialdemokratiske partiet og deler av Kommunistpartiet 1927. Samtidig oppfordret han regjeringen til å få i stand en økonomisk “rikskonferanse” mellom myndighetene og de store arbeidslivsorganisasjonene for å bekjempe arbeidsløsheten gjennom å styrke næringslivet – på visse bestemte premisser. Utspillet resulterte i en konferanse i januar 1925, der Lian holdt hovedforedraget, bare tre uker før han døde. Initiativet pekte fremover mot det inntekts- og næringspolitiske samarbeid mellom myndigheter og hovedorganisasjoner som så markant skulle prege norsk samfunnsliv senere.

    Et utvalg

  • Fagforeningerne. En kortfattet oversikt over de norske fagforeningers utvikling, organisation og virksomhet, 1909
  • Arbeiderbevægelsens organisationsformer og taktik, 1912
  • Den nye kamp om folkestyret. Socialiseringen, 1920
  • Vi anklager! Det borgerlige samfund og arbeiderklassen, 1922
  • Den norske arbeiderbevegelses historie, 6.–8. brev i Arbeidernes korrespondanceskole, 1924–25
  • H. Meyer: biografi i NBL1, bd. 8, 1938
  • G. Ousland: Fagorganisasjonen i Norge, bd. 1 og 2, 1949
  • d.s.: Ole O. Lian. Arbeidernes faglige landsorganisasjons formann gjennom 20 år fra 1906 til 1925, 1955
  • J. Bjørgum: Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund gjennom 50 år, 1973
  • P. Maurseth: Gjennom kriser til makt 1920–1935, bd. 3 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1987
  • Ø. Bjørnson: På klassekampens grunn 1900–1920, bd. 2 i Arbeiderbevegelsens historie i Norge, 1990
  • J. Bjørgum: Martin Tranmæl og radikaliseringen av norsk arbeiderbevegelse 1906–1918, 1998