Skolemann. Foreldre: Generalmajor Knud Kraft Holck (1789–1870) og Karen Holtermann (1797–1837). Gift 1) 17.6.1856 med Maren Marie (“Mia”) Gran (18.6.1832–13.4.1867), datter av kjøpmann Clamer Meltzer Gran (1800–63) og Maren Marie Arentz (1801–82); 2) 10.1.1872 med Henriette Margrethe Klouman (10.7.1853–10.5.1897), datter av generalmajor Fredrik Laurentius Klouman (1813–85) og Wilhelmine Christine Juell (1820–68). Brorsønn av Ole Elias Holck (1774–1842); svoger til Anders Askevold (1834–1900).

Familietradisjon kunne tilsagt en militær yrkesbane for Ole Elias Holck. Selv valgte han å utdanne seg som teolog, mens administrativ innsats i skoleverket ble hans vesentligste livsoppgave. Som skoledirektør i Hamar stift gjorde han en betydelig innsats for utviklingen innen flere skoleslag.

Holck vokste opp i Bergen og gikk på katedralskolen der. Etter examen artium 1848 og teologisk embetseksamen med beste karakter 1853 hadde hank et lengre studieopphold i Tyskland, Italia og Frankrike. I Paris stanset han et halvt år “for språkets skyld”. På grunn av sykdom avbrøt han praktikum-studiet. Dette økte nok hans tvil, som bl.a. var sådd gjennom Kierkegaards skrifter, om å gå inn i kirkens tjeneste, og fra da av ble skolen hans arbeidsmark. Han var først medbestyrer og fra 1861 leder av Irgens pikeskole i Bergen. 1875 ble han skoledirektør i Hamar stift. Av de 13 som ble utnevnt som skoledirektør mellom 1860 og 1900, var 11 teologer. Av dem var Holck en av de fremste.

I Bergen deltok Holck aktivt for fremme av religions- og kirkefrihet. Ikke minst hevdet han sitt kirkesyn på det første kirkelige landsmøte 1873. Han var en av grunnleggerne av Sjømannsmisjonen 1864 og var senere med i dens hovedstyre.

Holck ble i noen år trukket med i det politiske liv, bl.a. som medlem av formannskapet og viseordfører i Bergen. I perioder, når ordfører Geelmuyden møtte på Stortinget, fungerte han også som ordfører. Han vegret seg for sterkere politisk involvering, ofte med helsemessig begrunnelse, og han trakk seg bl.a. som varamann til Stortinget (1871–73) og avslo tilbud om plass i Emil Stangs 2. ministerium (1892).

I sine over 30 år i embetet arbeidet skoledirektør Holck målbevisst for å fornye og videreutvikle de ulike skoletilbudene i sitt distrikt. Sammen med stiftet og kommunene var det hans ansvar å følge opp skolelovene av 1860 og 1889. Da den nye folkeskoleloven ble vedtatt 1889, var det bare fire omgangsskoler igjen i stiftet. Med grunnlag i 1860-loven ble det tatt initiativ for å opprette småbarnsskoler, eller førskoler, som Holck var kjent med fra sin tid i Bergen.

Holck viste stor interesse for utvikling av nye aftenskoler (tidligere søndagsskoler) og de 6–7 amtsskolene, som nå hadde fått sine faste bevilgninger. Han prioriterte disse fremfor folkehøyskolene.

Som akademiker hevdet han, også offentlig, de høyere skolers selvstendige berettigelse. 1890 ble han folkeskolens representant i en kongelig kommisjon som skulle revidere den høyere allmennskole (lov av 1896).

Holck tok også initiativ for å bygge ut lærerseminarene i sitt stift. Han fikk i gang lærerkurser, arrangerte lærerinneprøver, som han ofte selv ledet, og arbeidet for å bedre lærernes lønn og arbeidsvilkår. Med sine betydelige administrative evner og store arbeidskraft, sine klartenkte råd og avgjørelser ble han avholdt og nøt stor tillit både hos skolefolk og styresmakter.

1890 ble Ole Elias Holck utnevnt til ridder av St. Olavs Orden. Han fratrådte sitt embete 1906 og døde tre år senere i Hamar.

  • Norsk Skoletidende 31.3.1900, s. 209–214
  • nekrolog i Hamar Stiftstidende 22.1.1909
  • nekrolog i Hordaland folkeblad 26.1.1909
  • E. Boyesen: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • Delphin Amundsen, 1947
  • H. Holck: Stamtavle over oberstløytnant Ole Holcks Slægt, manuskript, 1948
  • O. A. Mediås: Skoledirektørembetet i Norge 1860–1996, 1996