Offiser og politiker. Foreldre: Kaptein Hans Henrik Hornemann Holck (1735–1809) og Martha Margrethe Middelfart Tostrup (1748–1838). Gift med Karen Sophie Hansen (6.12.1786–20.8.1873), datter av fogd Simon Hansen (1740–1805) og Christine Finde Harberg (1747–1835). Farbror til Ole Elias Holck (1831–1909).

Ole Elias Holck var en av de mer fremtredende selvstendighetsmenn i Riksforsamlingen på Eidsvoll 1814.

Holck tilhørte en gammel norsk offisersslekt med forbindelser til senmiddelalderens lavadel; gjennom sin hustru ble han eier av gården Alvern i Lavik. Han var født i Sogn og tilbrakte mesteparten av sitt yrkesaktive liv der. 1789 begynte han sin offiserskarriere ved Bergenhusiske infanteriregiment. 1800 rykket han opp til premierløytnant, men forlot Norge 1808 da han ble utnevnt til kaptein ved Kronens regiment i København. Etter 20 måneder var han tilbake ved sitt gamle regiment som kompanisjef.

Holck ble major og sjef for Sognske bataljon 1815. Ved endringen av hærordningen 1818 ble han utnevnt til oberstløytnant og sjef for Søndfjordske musketérkorps. Han steg i gradene og ble oberst 1828 og generaladjutant 1834. 1841 fikk han avskjed i nåde med full gasje som pensjon.

Holck ble 1814 valgt som en av sitt regiments representanter til Riksforsamlingen på Eidsvoll. Under forhandlingene var han en av de første som talte for full uavhengighet. 16. april diskuterte man statsformen, og prinsippet om at Norge skulle være et innskrenket og arvelig monarki ble knesatt. Holck foreslo at regentens tittel skulle være 'konge', noe som innebar full selvstendighet og dermed satte en bom for unionspartiets bestrebelser på å skape en union med Sverige. Forslaget vakte heftig debatt, men Holcks syn vant frem. Han deltok også senere i debattene som forsvarer av selvstendigheten og gikk f.eks. inn for å bevare odelsretten, som han så som en viktig del av den nasjonale struktur i Norge.

Sommeren 1814 var Holck stasjonert i Østfold og deltok i den kortvarige krigen mot Sverige. Han kom ikke i kamp, og de stadige ordrene om tilbaketrekning irriterte ham. Han innså at kampen for Norges selvstendighet var tapt og uttalte til sin kollega fra Eidsvoll, Peter Motzfeldt, at nå måtte man redde hva som reddes kunne. Holck mente at unionen med Sverige ble inngått på betingelser som ikke trådte Norges ære for nær, og han var senere fornøyd med unionen.

Holck ble valgt til stortingsmann fra Nordre Bergenhus 1818, 1824 og 1839. Han var en samvittighetsfull stortingsmann, men deltok lite i Stortingets debatter. Som politiker interesserte han seg for hæren og gikk inn for allmenn verneplikt. Han arbeidet også for å forhindre at odelsgårder ble utstykket.

Holck var sterkt historisk interessert, og fra 1834 var han medarbeider i det arkeologiske tidsskriftet Urda. Han hevdet at nordmennene var av finsk opprinnelse, et syn som senere ikke har hatt tilslutning, mens hans forsøk på å beregne Norges folketall i tidligere tider ut fra størrelsen på leidangshæren har vunnet større tilslutning. Holck samlet diplomer, våpen og oldsaker og donerte en samling til Bergens Museum da dette ble grunnlagt 1825.

Ole Elias Holck er skildret som en mann med selvstendige meninger og som også hadde sine meningers mot. Dessuten var han åpenhjertig og rettsindig og beskrives som rask og livlig i tale og gjerning. Han ble utnevnt til ridder av den svenske Svärdsorden 1818.

  • DAA 1925
  • H. Koht: biografi i NBL1, bd. 6, 1934
  • H. Holck: Ole Elias Holck, København 1958
  • T. Melsæter: Forskjellige Holck-våpen, Trondheim 1999

    Kunstneriske portretter

  • Silhuett (brystbilde) av ukjent kunstner, u.å.; Eidsvollsbygningen, Eidsvoll