Politiker og jurist. Foreldre: Skipsreder Ole Bergesen (1891–1955) og Ingrid Wetteland (1891–1962). Gift 1945 med Elisabeth (Bitten) Næss (9.1. 1925–), datter av lensmann Helge Olaf Næss (1895–1965) og Ingeborg Struksnæs (1895–1985). Sønnesønn av Sigval Bergesen (1863–1956).

Ole Bergesen representerte Høyre på Stortinget 1954–65. Han tilhørte den liberale fløy av partiet, og kom ofte til å stå i opposisjon til flertallet i partigruppen.

Som yngre sønn i rederdynastiet valgte Bergesen jusen som karrierevei. Han tok examen artium 1937, ble cand.jur. 1941, var dommerfullmektig 1941–45, politifullmektig og leder av landssvikavdelingen i Follo 1945, og ble høyesterettsadvokat samme år. Etter et kort mellomspill som sekretær i Den norske legasjon i København drev han sakførerforretning i Stavanger fra 1946 til sin død.

Bergesen skrev artikler om juridiske og andre spørsmål, og 1949 utgav han en kommentarutgave av husrekvisisjonsloven av 1946. 1946–54 underviste han i sjørett ved Stavanger sjømannsskole.

Med sitt sterke samfunnsengasjement fikk Bergesen en rekke viktige verv i hjembyens kulturliv og næringsutvikling, bl.a. som den første styreformann for Rogaland Teater (1946–53), styreformann i avisen Stavangeren; Trio fabrikker og Den norske Creditbanks avdeling i Stavanger, foruten verv i familiebedriften Sigval Bergesen A/S. Han var aktiv i arbeidet med å få reist Hotel Atlantic.

1954 ble han innvalgt på Stortinget for Høyre i Rogaland, og markerte seg raskt som en meget aktiv og allsidig orientert representant, på en stor bredde av saksfelter – konstitusjonelle spørsmål, utenrikspolitikk, næringsutvikling, skips- og luftfart, språkspørsmål og kultur.

I høyregruppen hørte Bergesen til de opposisjonelle og liberalt orienterte “utålmodige”, som flokket seg om John Lyng og var misfornøyde med en lite profilert partiledelse. Dermed fikk han et tidvis anspent forhold til gruppens flertall, og oppnådde bare relativt perifere posisjoner i stortingsarbeidet (Protokollkomiteen og Justiskomiteen). Men med sitt fremsyn og mot ble han en miljøskaper blant de yngre som siden ble sentrale skikkelser i Høyres arbeid.

Et par av Bergesens initiativer utløste kontroverser. I november 1954 tok han initiativ til et uformelt samarbeidsorgan for de borgerlige partier. Det fikk liten støtte. 1959 fremla han en idéskisse om sosialpolitikk, og ivret for omlegning “fra formynderskap til individuelt ansvar”: Trygdeytelser måtte forbeholdes de reelt hjelpetrengende; folk med romslig inntekt burde dekke “normale” helseutgifter selv. Skissen ble avvist som altfor firkantet, også av Bergesens partivenner.

Ole Bergesen var et sjarmerende menneske, veltalende, med en leken selvironi som lett kunne bli misforstått i den ellers alvorstunge forsamling. Men han hadde et dypt alvorlig syn på sin oppgave, sterk sosial ansvarsfølelse og rotfast formbevissthet. Av holdning var han utpreget liberal, fribåren i syn og redelig i ferd.

Ole Bergesen hadde Deltagermedaljen og ble ridder av St. Olavs Orden 1964. Han døde 1965, etter lang tids sykdom.

  • Noen bemerkninger om goodwill, i TfR 1946, s. 30–93
  • Lov om avståing av bruksrett til husrom m.v. av 19. juli 1946 (rekvisisjonsloven) med endringer av 26. november 1948 med kommentarer, 1949
  • En fremstilling av den økonomiske utvikling i DNL og styrets syn på selskapets fremtidige drift, 1949
  • Om mort, Stavanger 1958
  • Et sosialpolitisk synspunkt, Stavanger 1959
  • Opplysninger fra Bergesens familie
  • Minervas Kvartalsskrift, 1965
  • Stortingstidende
  • F. Sejersted: Høyres historie, bd. 3, 1984
  • biografiske opplysninger i Nordby, bd. 1, 1985